En av mine foreldres nære venner hadde en lidelse som alltid slo ut nå jeg kom i hans nærhet: Han ville vite hva jeg visste – eller kanskje riktigere skrevet – hva jeg slett ikke ante noe om. Derfor husker jeg fortsatt hans interpellasjon på min ti års fødselsdag da han utesket meg et svar på følgende spørsmål: Hvem holdt den første morgenandakten i radio? For muligens å hjelpe meg på veien til et riktig svar, la han til med smilende røst at andakten ble sendt klokken kvart over elleve på formiddagen – 13 år og 18 dager før jeg ble født.
Hvorfor han la til at den ble sendt umiddelbart etter børs- og valutakursene, fikk jeg aldri summet meg til å spørre ham om. Kanskje hadde det sammenheng med at begrepene børs og katedral ble betraktet som like nære som egg og ansjos den gang? Jeg antar imidlertid at jeg gledet den familiære venn da jeg bekjente at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvem han snakket om. Med et tilfreds smil sa han at det var biskop Bernt Støylen som jeg heller ikke visste eksisterte på jorden.
Om ikke biskop Bernt Støylen hadde noen nærkontakt med Tasta, hadde i hvert fall en hendelse på Sviland hatt betydning for hans kirkelige karriere. Den 23. oktober 1913 skulle nemlig bli en dato som kirkefolket i Sviland – og landet med for den saks skyld – lenge skulle minnes.
Det var en dag hvor værguden så i nåde til innvielsen av Svilandskirken. Da prosesjonen med ikke færre enn åtte prester fra naboprostiene, startet fra skolen og marsjerte relativt andektig og tidvis taktfast til det nye kirkebygget, skinte høstsolen over både fattig og rik, rettferdig så vel som urettferdig. I fotefarene til prestene, fulgte medlemmene av formannskapet og herredsstyret med ordfører Lars A. Sporaland som selvsagt frontfigur. Han hadde også vært leder av den første byggenemnda i 1905.
Det var biskopen som avsluttet toget. Han var en høyreist skikkelse som raget nærmest et hode høyere enn sine prestelige undersåtter, og som alltid utstrålte «en merkelig blanding av myndig alvor og elskelig beskjedenhet, en virkelig aristokrat av ånd og ytre.» Det var biskop Schjelderup som skulle holde hovedtalen.
Redaktør Jonas Schanche Jonassen som var i kirken, har senere skildret hva som da hendte på denne måten: «Det går en trekning over biskopens ansikt, hans høyre hånd klamrer seg til prekestolens rekkverk – og langsomt segner han bakover. I dette øyeblikk springer flere prester opp mot ham, biskopen ligger besvimt på prekestolen, han holder på å gli nedover trappene, men pastor Jonassen får tatt ham i begge sine armer. Folk reiser seg, der hersker forvirring og tilløp til panikk.
Midt under forvirringen, blir imidlertid biskopen båret inn i sakristiet hvor han kommer til bevissthet, men er for svak til å fortsette. Han blir lagt på en seng, men den er for kort. Jeg må få hvile, hvisker biskopen. Og de tar og legger han på gulvet. Pastor Jonassen tar så biskopens ene hånd og hvisker til han: Jesu Kristi blod renser fra all synd! Biskopen åpner øynene, nikker svakt – så faller øyenlokkene i – og biskopen sovner inn. Doktor Pedersen som var blitt tilkalt fra Sandnes, kan bare konstatere at døden er inntrådt.»
Budskapet om biskopens plutselig død, satte imidlertid Svilands navn på det nasjonale kart. Alle hovedstadsavisene presiserte nemlig at biskop Schjelderup d.e. bokstavelig talt var falt på sin kirkepost på Sviland. En av hans sønner, den senere biskop Kristian Schjelderup d.y. fortalte alltid senere at han først var blitt orientert om farens død da han leste en avis på Karl Johans gate i Oslo.
De som overtok senior Schjelderups bispestol, var Bernt Støylen. Han må på mange måter ha vært en aktiv mann. Ikke bare fordi han fikk 13 barn sammen med sin kone Kamilla Heiberg, men mer fordi Norsk biografisk leksikon slår fast at Støylens bispegjerning var «preget av energiske visitaser, ryddig administrasjon og personlig omsorg for menigheter og prester».
I 1923 vigslet han den liberale teologen Jens Gleditsch til biskop i Trondheim etter at Oslo-bispen Johan P. Lunde hadde nektet å vigsle den nyutnevnte av såkalt «teologiske grunner». At Støylen vigslet Gleditsch, førte til at han ble boikottet av indremisjonshøvdingen Ole Hallesby. Å bli en uvenn av Hallesby, lå tydeligvis til familien Schjelderup. Også junior Schjelderup hadde som kjent sine drabelige feider med Ole Hallesby om «den rette tro»..
Til Støylens ettermæle, kan det være på sin plass å minne om noen linjer Aftenpostens familieredaksjon formulerte i anledning hans død: «Biskop Støylen hadde – og vel vesentlig ut fra de forhold hvorunder han tilbragte sin barndom og ungdom – et sterkt folkelig instinkt. Og den religiøsitet som preget det vestlandsmiljø hvori han var vokset op, og som gav ham blivende inntrykk for livet, blev også den sikre grunnvold for hans forkynnelse og for hans omfattende arbeide for øvrig.»
Når min utmerkede folkeskolelærer Sigurd Barkve hadde ledet oss disipler gjennom morgenens allsang av hans åpenbare kampsang – «Flaumen går, i Noreg er vår og dølan er det som råd» – var det tid for fremføring av «Fagert er landet». Fortsatt husker jeg at de to sangene var formulert av henholdsvis Ivar Mortensson-Egnund og Anders Hovden, men uten at jeg den gang viste at Hovden ikke bare var poet, men også sokneprest. Han hadde også et skjønnlitterært forfatterskap som inneholdt både barnebøker, dikt og romaner – i tillegg til biografier om Ivar Aasen og Per Sivle
Anders Hovden preket ikke bare i kirker, men ble også mye brukt som folketaler i ulike sammenhenger. Det ble sagt at Hovden «hadde en åpen måte å være en kristen på», og han er for mange blitt en modell på hvordan det går an å leve ganske nær folks hverdagsliv om du er en prest aldri så mye.
Lokalskribenten Jens Kåre Engeset har for eksempel skrevet om Anders Hovden: «15 år gamal kom Anders Hovden til lærarskulen i Volda. Deretter reiste han til hovudstaden som student. Der fekk han vanskar med pengeløyse og sjukdom, men ein sambygding berga han. Det var Ivar Aasen, som etter kvart kosta utdanninga hans fram til presteeksamen. Aasen vart som ein ny far for Hovden. I studietida engasjerte Hovden seg i samfunnsspørsmåla som var framme i 1880-åra: folkestyre, målsak og andre kulturspørsmål, noko han heldt fram med heile livet.
Hovden vart folketalaren framfor nokon. Han engasjerte seg i den frilynde ungdomsrørsla. Det likaste han visste var å tale til ungdomen. I samarbeid med dei arbeidde han for at nynorske salmar og liturgi vart nytta i kyrkjer rundt om i landet. Nynorsken vart sungen inn i kyrkjene!
Hovden fekk prestekall på Lista, i Krødsherad, i Melhus, Østre Toten og i Ålesund. I alle prestekalla vart det sett i gang aksjonar mot han. Riksmålsfolket ville ikkje ha denne fæle målmannen til prest. Hovden kom, vann og vart godt likt både som prest og menneske. Einaste unntaket var Ålesund, der sa han frå seg kallet og skreiv i Sunnmørsposten: «Eg var sokneprest i Ålesund i 14 dagar og tenkjer det var just høveleg lang tid.»
Sans for å bevare det rotnorske
Senere har jeg oppdaget at salig Hovden – som døde året før jeg oppdaget at Hillevåg var et godt sted å skrike hallo til verden i – ikke bare skrev salmer til åndelig oppbyggelse og kirkelig samsang, men også blåste i sin stridsbasun til kamp for norsk makt og ære. Det het for eksempel i en tale han holdt på nyttårsaften for 110 år siden:
«Me hev samla oss her i natt. Og Noregs soge opnar seg for augo våre. Mange gamle andlet dukkar upp. Det rodar av kong Olavs soleglad på Stiklestad, han «måla krossen på fedrelandet med sitt blod,» ofra livet for sin kongstanke: kristendom og norskdom.
Noregs velde nådde frå Finnmarki og Gøtaelvi til Man og Grønland. Som åndsfolk vart me eit av dei fremste i Europa på den tid, skapa høg kunst både i bokverk og byggverk. I 1319 låg den siste kongen av Hårfagreætti og døydde. Håkon 5. Magnusson, han var fylt av kong Olavs norske ånd. Det siste han gjorde, var å taka hovdingane i eid på at dei aldri måtte tillata utlendingar å få blanda seg inn i landsens styr og stell.
Men det gjekk ikkje etter hans vilje. Me gav utlendingen ein finger, og snart tok han heile handi. All denne samanrøringi med unionar var det just som då tok til, og som Noreg alltid hev tapt på. Kongen budde i landet. Her heime var ingen samlingsstad lenger, sambandet innanlands vart slite, alt fall i stavar. Våre eigne hovdingar vart skubba til sides for framande.
Og med eit einaste stort slag fekk danskane rothogge vår gamle kultur. Det var då dei tvinga lutherdomen på oss. Det gjorde dei av den grunn, at dei vilde gjera seg rike ved ran og plyndring av kyrkjor og jordegods. Kongen eigna da til seg kyrkjegodset, um lag 1/3 av all landsens jord. Tyskarane i Bergen rana til seg retten til handelen, og førde jamvel krig imot landsens lov, og fekk gjera det strafflaust.
Sjølv åtte me ingen krigsher. Og det verste var at me vart avskorne frå Europa; for sjøfarten var vart det no og slutt med. Folket sovna, og dei som hovdingar skulde vera, tok til å vanvyrda alt det som var norsk og heimlegt, og apa etter det framande som tottest vera so mykje finare», forkynte Anders Hovden fra prekestolen i Melhus kirke mens menigheten sannsynligvis nikket bejaende til den hovdenske hyllesten til det rotnorske …