Mange har også spasert i «hans» gater – enten det nå har vært her i byen, i Notodden eller Lørenskog.
Statuen er på sitt vis en påminnelse om at Stavanger i hvert fall har noe til felles med de internasjonale metropoler: Du behøver slett ikke lete særlig lenge – langt mindre bruke lykt eller lupe – for å støte på de mange og sterkt påkledte menn som står relativt støtt og stødig på sin sokkel i sentrumsstrøkene. Enten disse monumentale mannsskikkelser er meislet møysommelig ut i granitt eller staselig støpt i brunlig bronse, fremstår de også som budbærere av sin samtids kleskode. Det er svært langt mellom skulpturmenn som ikke er iført en form for frakk.
Det er likevel atskillig lenger mellom de menn som kan observeres sittende på sin sokkel, og enda lenger mellom de menn som har inntatt en slags ettertenksomhetens stilling, der de troner høyt hevet over bakkenivået. I Stavanger finner du for eksempel bare ett tydelig eksempel på denne type «tankeskulptur». Til gjengjeld var nettopp denne skulpturen, av en sittende og tydeligvis svært så ettertenkende mannsfigur, også et bilde av den første mann som fikk sin egen sokkel i Stavanger.
Det dreier seg fortsatt om Asbjørn Kloster. Nå var det imidlertid ikke uten videre gitt at Kloster skulle sitte på sin sokkel. Da de første tanker om en skulptur av Asbjørn Kloster ble lansert omkring 1906 av tannlege Birkeland, hadde også tannlegen forsøkt seg som billedhogger. Han laget med stor møye et utkast hvor avholdskjempen Asbjørn Kloster sto fram som et nordisk søskenbarn av en gresk sagnhelt, og med solide føtter tråkket i hjel et voldsomt uhyre av en slange. Slangen skulle selvsagt symbolisere selveste brennevinsdjevelen, som her møtte sin absolutte overmann. «Du må ikke komme her og komme her,» skulle tydeligvis være Klosters klare beskjed til sin livslange motstander.
Det virket imidlertid som om Birkelands forsøk på å skape billedkunst ble en altfor sterk kost selv for Klosters mest trofaste tilhengere. I hvert fall heter det i en ellers velvillig artikkel i Stavanger Amtstidende i januar i 1906, hvor det fastslås – som vanlig, at et slikt monument vil bli en pryd for byen, men hvor det også blir forskremt forkynt – at «den hæslige brendevinsdjævel maa fjærnes, thi den virker mer stødende enn gavnlig.»
Kunstneren, som senere skulle skape en statue av Asbjørn Kloster, Valentin Kielland, var en yngre fetter til Alexander og Kitty Kielland. Valentin vokste opp på Holme-Egenes, i et familiehjem som utvilsomt må få betegnelsen «pent møblert».
Valentin Kielland jobben både lenge og intenst med å lage skulpturen av Asbjørn Kloster. Selv om statuen ble mottatt med betydelig begeistring i byen, der den tronet utenfor Jernbanens stasjonsbygg mens Klosters ansikt var tankefullt vendt mot Breiavatnet, Domkirken og kanskje hans gamle kombinerte hjem og skolebygning i Hetlandsgaten, var det likevel røster som hevdet at avholdsforkjemperen ikke burde ha sittet med hodet understøttet av en hånd.
I en artikkel i Stavanger Aftenblad ble det blant annet påpekt at «en sittende figur ikke så lett røper sine skavanker som om kunstneren hadde laget den oppreist». Sånn sett en bekreftelse på en gammel observasjon: I ethvert gledesbeger dryppes det mer enn gjerne atskillige dråper malurt. Den oppgaven er det alltid noen som påtar seg, oftest på nettavisenes plass for sukk og stønn fra folkedypets herolder.
Avdukingen av statuen var for så vidt i en ånd som skulle få en repetisjonseffekt i Stavanger. Magnus Vigrestad var nemlig ikke den første billedhoggeren som opplevde at han ble glemt, da hans statue av Alexander Kielland ble avduket. Det var Valentin Kielland som først opplevde en slik forsmedelse. Da Klosterstatuen ble avduket med mange og store ord, handlet det helst og mest om avholds- og skolemannen Asbjørn Kloster. Kunstnerens innsats ble lite omtalt.
Til gjengjeld spilte Valentin Kielland en sentral rolle på den senere festen i Bethania. Redaktør Lars Oftedal talte både lenge – og sikkert vel – om Valentin Kielland og hans kunst. Det var ikke måte på hvilke godord som da ble billedhoggeren til del. Det handlet kanskje om å rette «opp att feilene fra formiddagen».
I omkring 50 år fikk statuen av Asbjørn Kloster beholde sin sentrale plassering i bybildet og hilse alle jernbanereisende både velkommen og farvel. Da det nye stasjonsbygget ble tatt i bruk i begynnelsen av 1960-årene, måtte imidlertid Asbjørn Kloster begi seg ut på reise. Han ble sendt til Kannik, hvor han også i dag sitter stødig på det området som vel en gang huset en av Stavangers mer fornemme og velfylte vinkjellere. Sånn sett befinner Asbjørn Kloster seg følgelig i ånden til tannlege Birkelands opprinnelige skisse til Kloster-statue. Om ikke Asbjørn Kloster trør på «brendevinsdjævelen», så har han i hvert fall satt seg godt til rette på den.
Forfatteren Nils Petter Enstad har i en artikkel behandlet avholdsbevegelsens fremmarsj og slått fast at «allerede på 1830-tallet hadde ledende personligheter i Norge sett at man måtte gjøre noe med det sterkt økende alkoholmisbruket i landet. Forbruket hadde økt voldsomt etter forbudet mot hjemmebrenning var blitt opphevet. I byene var dette blitt opphevet allerede i 1792. På landet ble det opphevet i 1816. Hensikten med dette vedtaket var å fremme potetdyrkingen. Poteten var et nytt bekjentskap i begynnelsen av 1800-tallet, og ble blant annet brukt til å lage brennevin av.
Men selv om potetdyrkingen tok seg opp, ble mesteparten av det man dyrket brukt til å brenne brennevin. Følgen ble at mange gårdsbruk forfalt, og at antallet lovbrudd og voldshandlinger foretatt i fylla økte voldsomt. I 1836 ble de første måteholdsforeningene stiftet som en reaksjon mot dette. En av dem som gikk inn for dette, var presten Nicolai Wergeland. Hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, formulerte kort før sin død i 1845 et epigram som senere ble litt av et motto for avholdsbevegelsen. Epigrammet ble ett av de siste bidragene Henrik Wergeland skrev i folkeopplysningens tjeneste, og lød slik: «Vekk med Fylla! Boka, men ikke Flaska på hylla».
Henrik Wergeland hadde ry som litt av en begersvinger, men han hadde ikke noe problem med å innse at fylla, mer enn noe annet, bidro til å holde folk nede, både sosialt og menneskelig. I tidsskriftet «For Arbeiderklassen» hadde han argumentert sterkt for en måteholdslinje i forhold til alkohol.
Heller totalavhold enn måtehold
Kvekeren Asbjørn Kloster innså imidlertid at måteholdslinjen var utilstrekkelig dersom man virkelig ville komme drikkeondet til livs. Han mente at totalavhold var det eneste logiske og konsekvente standpunktet å ta. I 1859 formulerte han prinsippene for totalavhold. Ideene til dette hentet han blant annet fra IOGT-bevegelsen, som var blitt grunnlagt i England i 1851. Fra England hadde Asbjørn Kloster også fått impulsene til sitt kvekerske livssyn. I 1875 stiftet han «Det Norske Totalafholdsselskab», som fremdeles er i virksomhet. Året etter døde han, 53 år gammel», heter det hos Enstad.
Nå er det ikke bare i Stavanger at Asbjørn har fått sine minnesmerker. Drar du til Bokn finner du for eksempel en bautastein over Asbjørn Kloster. Han ble født på gården Boknaberg på Bokn den 21. desember i 1823, og døde i Stavanger, den 18. januar i 1876.
Over hele landet finnes det fortsatt spor etter Asbjørn Kloster. Er du interessert i korpsmusikk og tar deg en tur for å høre på ulike kors i Porsgrunn, vil du treffe dem i deres faste øvelseshus som heter Asbjørn Kloster. I det opprinnelig bygget holdt nemlig en lokal avholdsforening til. Tar du turen innom Bryn i Oslo, vil du oppdage at stedets gamle forsamlingslokale fortsatt kalles Klosterheim selv om det i dag er blitt ombygget til leiligheter. Det ble i sin tid oppkalt etter Asbjørn Kloster av Bryn Avholdslag som reiste bygget – og hvor ellers nabolagsveien heter Klosterheimveien.
Nå var det ikke bare Asbjørn Kloster som markerte seg i mer enn sitt lokale bybildet. Også broren Christopher Closter slo i sin tid noen durabelige slag for utvandring til USA, men aller mest for utflytting til Canada. Det heter for eksempel i et skriv fra Strinda historielag: «Norsk bosetting skjedde i 1853 ved Sherbrook i Eastern Townships. I juni 1854 kom fjorten norske familier med 60 personer med båten «Flora» fra Christiania. 4 familier ble farmere der. I 1863 slo en del norske farmere seg i Bury i Eastern Townships.
Christopher Closter, bror av kvekerlederen Asbjørn Kloster fikk i 1857 de kanadiske myndigheter til å selge land til norske immigranter i Gaspé-distriktet i Ottawa County samt i St. Maurice på østkysten av Lake Superior.»