Deres eventyr ble beskrevet som «talende fortellinger» som den nasjonalromantiske maleren Hans Gude jevnlig karakteriserte med disse ordene: «Det er egentlig dårskap å illustrere deres eventyr og sagn. Jeg kan ikke tænke mig den læser, der trænger til at se tegnet, hvad han der læser». Gudes meste kjent verk er nok «Brudeferden i Hardanger» – uten at det vel var det bildet som skaffet også ham et gateskilt i byen.
Det er ofte blitt poengtert at Jacob og Wilhelm Grimm var de store forbildene for Asbjørnsen og Moe, og det synes som om de to til og med etterapte rollefordelingen mellom de to tyske brødrene. Liksom Jacob Grimm tok Jørgen Moe hånd om «variantapparat og filosoferte over eventyrenes vandringsveier og fortellermåter», mens Asbjørnsen ønsket å følge Wilhelm Grimms metode. Asbjørnsen ble sterkt inspirert av Wilhelms «Deutsche Sagen» til å kaste seg over sagnfortellingene. At den første norske utgiveren av norske sagn, prosten Andreas Faye, kåret Asbjørnsen til sin «overordentlige Sagn-Ambassadeur» var sikkert også en spore til å fortsette.
Ingen norsk biskop har vel som Jørgen Moe fortalt så mange eventyr, I den tiden da Stavangers biskop var blitt «forvist» til sitt «eksil-sakristi» i Kristiansand, var Jørgen Engebretsen Moe biskop i bispedømmet fra 1875 til han døde i 1882. Hans karriere som eventyrinnsamler utfoldet seg imidlertid før han iførte seg bispekjolen og satte seg vel til rette i bispestolen.
Nå var det ikke bare eventyr om «det som skjedde en gang», som biskop Moe fortalte. Han forfattet også med sin skarpe penn en slags journalistiske skildring av et bryllup i Hemsedal som tydeligvis bød på atskillig av hvert. Det heter blant annet i et par av de mange versene:
«I hine hårde dage med øldrikk og svir, hallingdølens knivblad satt løst i hans slir, da kvinnene til gilde bar likskjorten med hvori de kunne legge sin husbonde ned. Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds, hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets. Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring stod to med dragne knive og et belte spent ikring.»
Biskop Mos konklusjon i diktet «Fanitullen» – som betyr «fandens trall» og gjerne har musikalsk slått-følge av en hardingfelespiller – er også formulert med en påpekende langfinger:
«Fanitullen kalles ennå denne ville slått, og dølene den spiller, og spiller den godt. Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir, da løsner atter kniven i hallingdølens slir.»
Jørgen Moe ble født i 1813 på Ringerike. Han var lærer i mange år før han i1853 ble utnevnt til residerende kapellan i Sigdal. Han fungerte som prest i ulike menigheter i østlandsområdet før han i 1875 bl unevnt til biskop. Lokalhistorikeren T. Myhre har i sitt verk om Hallingdals historie, skrevet dette om Jørgen Moe: «Jeg har leilighetsvis talt med mange eldre folk av Jørgen Moes menigheter, og alle disse har hatt ham i levende erindring og omtalt ham i kjærlighet og takknemlighet for den store og gode gjerning som han utførte i sine menigheter. Det høisindede folk i Krødsherad har til hans ære og uforglemmelighet bekostet et vakkert maleri av sin forhenværende prest og dikter Jørgen Moe og ophengt dette i Olberg kirke på hundreårsdagen efter hans fødsel den 25de april 1913. Ham var det gitt å utfolde en stor åndelig opbyggelse i flere menigheter, da det var en brytningens tid i vårt land. Hans navn og virke i flere retninger blir aldri glemt eller utslettet …»
Peter Christen Asbjørnsen insisterte selv på å omtales som forteller. Folkloristen og museumslederen Erik Henning Edvardsen har utdypet denne menneskelige merkelappen slik: «Karakteristikken er korrekt, for så vidt som både folkeminnesamleren og den folkloristiske vitenskapsmannen måtte vike for de litterære siktemål. Den viktigste oppgave var å drive folkeopplysning. Bortsett fra innberetningene fra stipendiereisene og noen mindre artikler i kalendere, årbøker og i Illustreret Nyhedsblad, kom han derfor ikke til å skrive så mye vitenskapelig om folkloristiske emner. Likevel er Asbjørnsen gjennom sine praktiske løsninger en fagmann også på dette felt. Innsamlingsmetoden og gjenfortellingen røper betydelig folkloristisk innsikt.
De fleste forbinder vel Asbjørnsen først og fremst med innsamling og gjenfortelling av eventyr. Til tross for at dette arbeidet nærmest måtte betraktes som en bigeskjeft og hobby, er det med rette denne innsatsen han først og fremst huskes for. På dette området var det at han alene, og i samarbeid med Jørgen Moe, ga sine ypperste bidrag til nasjonsbyggingen og til norsk kulturhistorie, og til å gjøre norsk litteratur kjent i utlandet.»
Asbjørnsen var av hele sitt vesen en samler. Han samlet på alt fra husgeråd og matoppskrifter til folkeviser, trollformler og ordtak. Forfatteren Henrik Jæger skriver om Asbjørnsen i 1885: «Hele hans Bolig var i Grunden en eneste stor Samling af Samlinger; men altsammen var ordnet med Smag; intet stak sig frem og gjorde selvstændige Fordringer gjældende. Derfor gjorde det heller ikke noget pulterkammeragtig Indtryk; tvertimod.
Som Samler havde Asbjørnsen en Mani for at have alt saa komplet som muligt, og som i en hver god Samling skulde der helst være Doubletter af enhver Ting. Dette i Forbindelse med lidt af den gamle Pebersvends Egenhed havde ofte afsat sig de pudsigste Mærker i hans Indkjøb baade af Nødvendighedsartikler og Luksusgjenstande. Medens han fiskede, nøjede han sig ikke, som andre dødelige, med en eller højst to Fluebøger; han havde ikke mindre end tre. For det Tilfælde, at han vilde barbere sig hjemme – hvilket han forresten aldrig gjorde –, kunde det jo være noksaa bra at have en Pudderkvast; men hvad han skulde med to, den ene ligesaa ubrugt som den anden, ja, det kan kun en Samler forstaa.»
Selv om de var temmelig ulike av gemytt fikk, samarbeidet Asbjørnsen og Moe godt under utarbeidelsen av eventyrene. De ga hverandre råd om den annens gjenfortellinger. «Asbjørnsen var flinkere til å ta vare på korrespondansen, og dermed finnes så mange flere brev hvor Jørgen Moe driver veiledning, men det synes som om han hadde en sikrere stil og var mer bevisst fortellertonen. Asbjørnsen derimot var vár for det komiske i situasjonen og var gjerne den som skapte den treffende replikk», heter det i en samtidskommentar.
Skogsekspert Asbjørnsen på jærbesøk
Stavangerskribenten Godtfred Borghammer har i en av sine bøker fortalt en liten episode fra da Asbjørnsen var på Jæren for å lære bøndene å utnytte myrene. Borghammer forteller: «Det var før jernbanens tid, så det eneste befordringsmiddelet han kunne bruke var hesteskyss i karjol. Til å besørge transporten hadde han fått tak i en mann ved navn Svihus, som ofte ble benyttet som skysskar, ikke minst av rektor Steen. Det var grytidlig om morgenen, klokka var vel ikke blitt mer enn fem, da reisen startet. Asbjørnsen var liten av vekst, men desto mer omfangsrik. På veien passerte ekvipasjen en av byens kjente menn, som hilste kusken med disse ordene:
«God morgen, Svihus! Ka e det for ein kar du har i karjolen din i dag?» Han var tydelig imponert av den korpulente fremmede skikkelsen i vognen. Svihus fortalte at det var en mann som skulle sørover for å lære bøndene å nyttiggjøre seg myrene. Stavangermannen ble stående en stund og stirre fortenkt på Asbjørnsen og kunne ikke dy seg for å utbryte: «Jamen va’ det brådaligt åg …»
Det Borghammer ikke nevner er at Asbjørnsen på det tidspunkt vel var landets ledende ekspert på skogbruk. Skogbruket var i 1850-åren langt viktigere enn i dag uten at Norge hadde noen høyere utdanning i faget. På dette området var Tyskland langt fremme. 44 år gammel dro derfor Asbjørnsen til Tyskland og studerte fra våren 1856 til høsten 1858 ved forstakademiet i Tharand. Han tok etter sigende en utmerket eksamen med karakteren «ausgezeichnet» (utmerket) i alle fag.
Oppholdet i Tyskland ga Asbjørnsen muligheter til flere lengre reiser i Mellom-Europa med skogfaglig utbytte – og det var da han møtte eventyrbrødrene Grimm. Før studietiden i Tyskland, skrev Asbjørnsen flere skogfaglige artikler i tillegg til læreboken «Om Skovene og et ordnet Skovbrug i Norge», som ble utgitt i 1855. Året etter hjemkomsten fra Tyskland, fikk Asbjørnsen i oppdrag av Indre-Departementet å undersøke skogforholdene langs kysten fra Lista til Nordfjord. I 1860 ble ellers Asbjørnsen utnevnt til forstmester i Nord-Trøndelag, og året etter, ble jobben utvidet til også å gjelde for Sør-Trøndelag og Romsdal.
I fortellingen «En vestlandsk Skovdal» som ble trykket i 1869, skriver Asbjørnsen noe som kanskje kan tolkes som hans «skogspolitiske» credo: «Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort (sagt), ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.»