I 1952 hadde nemlig Norge OL-debutert som ishockeynasjon, og spesielt kampen mot datidens suverene mestere Canada, ble en gjenganger i Filmavisens sportssekvens. Oppgjøret endte til slutt 11–2 til Canada. Da status ble gjort opp for ishockeykampene under OL, var Norge på sisteplass med null poeng og med 46 innslupne mål på åtte kamper. Den norske målvakten, Per Dahl, fungerte som en fortvilt oppsamler av stadig innslåtte pucker i sitt lille bur på isen.
Nå var det kanskje ikke så rart at det gikk som det gjorde den gang på Jordal Amfis glattis. På det tidlige femtitallet foretrakk den oppvoksende i nærmiljøet en usedvanlig lagsport, en kombinasjonssport kalt «hockeybandy». Den var et slags minste multiplum mellom ishockey og bandy, formodentlig unnfanget i kjølvannet av vinterlekene i Oslo – og som har ellers stått som fadder til en gate i Stavanger, Bandyveien.
At den lokale varianten av ishockey ble kalt for «hockeybandy», skyldtes først og fremst at noen av deltakerne brukte bandyskøyter, mens andre hadde hockeyskøyter. Dessuten var selve banen mye større enn en ishockey-rink, men betydelig mindre enn en bandybane. Hva som ble brukt som «puckball», varierte. Stort sett brukte man den ballen som man hadde for hånden og køllen.
Den reelle forskjellen mellom bandy- og hockeyskøyter var det ikke lett å oppdage for amatører. Folk fra Østlandet som spilte både bandy og ishockey, visste selvsagt mye om slikt. I lokalmiljøet nøyde man seg med å skille mellom hockey- og bandyskøyter og de skøytene som bare ble kalt «lengdeløpere». Både bandy- og hockeyskøyter var utstyrt med en spiss tåfront som stundom inspirerte noen til å foreta seg noen forunderlige fotøvelser som sannsynligvis skulle illudere ballettmessig tåspissdans – uten at det var den dansen som nødvendigvis unnfanget Kunstløpveien. Det gikk sjelden bra lenge med balletten på glattisen. Det ga imidlertid de dristige skøytedanserne en liten lærdom. Som skomakeren burde holde seg til sin lest, burde også skøyteløpere holde seg til bevegelse på hele skøyteeggen.
Mens det i bibelhistorisk tid gikk ut et budskap fra keiser Augustus om en påtvungen manntalls-innskrivning, gikk det i 1967 ut et budskap til folket fra ishockeyforbundet -formidlet gjennom komiteen for å bygge Siddishallen under skipsreder Torolf Smedvigs ledelse.
I brevet som var signert av ishockeypresident Rolf Kirkvaag jr., ble det rettet en sterk oppfordring til alle østlendinger som spilte ishockey om å ta kontakt med for eksempel Jarls ishockeyavdeling dersom de skulle tilbringe militærtjenesten i distriktet. Forbundet ville også være behjelpelig med å lære opp trenere og dommere i den sporten som den gang ble beskrevet med leksikalske ord på denne måten: «Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en puck inn i motstanderens mål. Ishockey er en fysisk sport man bør være både sterk og teknisk for å spille. Spillet ble utformet i Canada rundt 1850, og idretten har vært olympisk øvelse siden 1920.»
Med oljås komme til distriktet, kom også ishockeyen til byen. «Fødselshjelperen» for ishockeysporten i distriktet var den nye Siddishallen. Sportsredaktør Halvor «Hasiv» Sivertsen i Rogalands Avis, skrev for eksempel i en kommentar: «Når den nye Ishallen blir tatt i bruk i løpet av året, vil den også kunne by på muligheter til å bedrive ishockey i distriktet. Når Siddishallen gjør det mulig å spille ishockey, er vi sikre på at denne sporten vil slå igjennom i Stavanger og distriktet som ellers i landet. Sporten vil få sine tilhengere både blant publikum og aktive, og når ishallene blir reist rundt om i landet, vil det sikkert bli arrangert landskamper også i ishockey. Det vil skape større interesse blant publikum, og dermed bedre økonomiske grunnlag for arrangører av kamper.
Ishockey er et typisk produkt av kunstisbanene, og vil også bli det i Stavanger. Det kan ta sin tid å slå gjennom. Men at ishockeyen er kommet for å bli her, er det ingen tvil om. Og her på Vestlandet, hvor forholdene er så slette for utendørs vintersport, vil hockeysporten sikkert ha enda større appell enn på Østlandet, hvor de har vanlig vinter».
Den nye ishallen ble åpnet lørdag 12. oktober i 1968 – samme dag som sommerlekene i Mexico også startet – men formannen i hovedkomiteen for ishallen, tidligere ordfører Jan Johnsen i Stavanger, sa at han hadde tenkt mer på Ishallen enn på sommerlekene. Det var innført kommunal flagging i anledning åpningen, og hovedattraksjonen var et oppgjør mellom to norske landslag hvor lag B seiret med 5–4.
For å hjelpe ishockeyens i gang, hadde ellers Ishallens virkelige initiativtaker og drivkraft, skipsreder Torolf Smedvig, donert komplett ishockey-utstyr til tre lag i Stavanger. Både Jarl og Viking hadde gitt beskjed om at de vil etablere ishockeylag, mens det tredje settet var det meningen skulle gå til et bylag, sammensatt av de beste spillerne i byen.»
Jeg minnes fortsatt den første ishockeykampen for Jarl som ble spilt mot Siddis som da hadde gjort unna to kamper allerede. Det het i Aftenbladets omtale av denne historiske kampen – som ble avviklet omtrent på den tiden, 21. desember i 1968 – blant annet dette: «Den første ishockeykampen mellom to Stavanger-lag ble spilt i Siddishallen lørdag ettermiddag. Det var Siddis – forsterket med fire Viking-spillere – som møtte Jarls nystartede ishockeylag og kampen endte med en klar 7–0 seire til Siddis-laget. Perioderesultatene var 2-0, 3–0 og 2–0.
Og mens formasjonen i Jarl-laget ikke holdt mål etter som kampen skred fram, var den fin hele kampen igjennom hos Siddis-laget. Naturlig nok var ikke skøyteferdighetene like gode hos alle spillerne så tidlig i sesongen. Og flere av spillerne hadde harde «møter» med isflaten, når spiller og skøyter ikke ble enig om retningen. Ellers ble det taklet så spillerne dundret i vantet, og det var ikke alltid at de over holdt reglene. Dette endte med to minutter i utvisningsboksen, og Siddis fikk i alt fem spillere utvist, mens Jarl fikk tre ut visninger.
Selv med tre kanadiere på laget hadde Jarl aldri muligheter til å innhente sin motstanders ledelse. Treneren Harold Price spilte i andrerekken og hadde gode tilløp i første del av kamp en, mens han gled mer ut av bildet senere. Beste angriper var Ove Landa i førsterekken og best av backene var Halvor Pedersen. Gustav Bügelmeyer jr. var ikke udelt heldig som keeper og burde med mer resolutt inngripen avverget noen av scoringene. Dommere var Jan G. Kristensen, Brodd, og Roar Kleiberg, Viking. Begge klarte sin oppgave meget godt, tatt i betraktning manglende rutine», het det blant atskillig annet i kampreferatet.
347 betalte for å se premierekampen
Den lokale åpningskampen i den nye hallen ble ikke avviklet med særlig pomp og prakt, men det var da musikkorps på plass. Som heter det videre i avisomtalen: «Jarls formann Jørgen Tjessem ønsket velkommen og skolekorpset til Hetland gymnas underholdt med feiende musikk. 347 betalende tilskuere var til stede og det er opplagt at ishockeyspillet kan bli en fin idrett for Stavangers publikum når flere lag kommer i gang med kamper. Det er fart og dramatikk over spillet, og fortsetter framgangen kan det fenge tilskuerne i stor grad. I en forkamp møttes guttelagene til de samme lag i et morsomt oppgjør der Siddis også gikk av med seieren og vant 1–0 med Mangor Gjesdal som scorer.»
Jarls første ishockeytrener, canadieren Harold Price, sa ellers til avisene at 50-årsjubilanten Jarl, allerede hadde fått en stor stamme med ishockeyinteressert ungdom fra distriktet å arbeide med. Klubben har satt en grense ved 20 spillere i A-lagsgruppen foreløpig, og ved siden av har klubben en juniorgruppe som teller vel 20 spillere. Ishockeytreningen i Jarl er lagt mer opp etter kanadisk mønster.
Harold Price understreket at «vi trent har mest i skøyteferdighet, men vi har også lagt særlig stor vekt på hurtighet, reaksjon og styrke i vårt treningsprogram». Han poengterte også at «ingen spillere i Jarl får komme ut på isflaten om ikke beskyttelsesutstyret er i orden. Beskyttelse er viktig for en spiller i ishockey, så i den saken er vi konsekvent. Entusiasmen er for øvrig til stede i fullt monn, noe som er en viktig egenskap når en går inn for en helt ny ting, slik som ishockey er for folk her i distriktet», sier Harold Price.
Samtidig gjorde Vikings ishockeyutvalg det klart på annonseplass i avisene at «tilflyttede ishockeyspillere er velkomne sammen med alle andre interesserte …» Som det het i annonsen, startet treningen kl. 20 i Siddishallen med «frammøte 1 time tidligere». Det ble forutsatt at de frammøtte hadde med seg «joggeutstyr i tillegg til skøyteutstyr, kølle og puck.» De interesserte ble ellers oppfordret til å «gå mest mulig på skøyter». For sikkerhets skyld ble det også understreket: «Treningen igangsettes under forbehold av akseptabel halleie …»