Kultur

Byhistorie: 50 år siden siddiser så betong flyte

Oljen har satt mange merker etter seg i Stavanger i løpet av i de snaut 60 årene den har vært en ganske så markant bestanddel av de elementene som har skapt det gode liv for mange. Den har også blitt bejaet av gatenavnskomiteen-ulike medlemmer, og sikret seg noen gateskilt.

Et av dem er knyttet til en vei som vanskelig kan kalles en hovedvei, Ekofiskbakken. Til gjengjeld har «Ekofisken» på ulike vis skaffet seg en plass i mer enn byhistorien. Siden alt skal alt være glemt om 100 år, kan det være grunn til å minnes en begivenhet som skjedde for 50 år siden.

Å gå på vannet er det mange som har forsøkt. Det finnes imidlertid bare en eneste kjent rapport som forteller at forsøket skal ha vært vellykket. Det er den bibelske beretning som kan katalogiseres under rubrikken «himmelske mirakler». Til gjengjeld finnes det sterkt begeistrede øyevitneskildringer fra da atskillige stavangerfolk opplevde et menneskelig mirakel – og så med egne øyne – at en 45.000 tonn tung betongkoloss virkelig kunne flyte. Den 24. februar i 1972 fulgte de slepet av bunnen på det som skulle bli Ekofisk 1, fra tørrdokken til i Jåttåvågen til Hillevåg hvor glidestøpingen skulle skje.

I dagene før slepet, hadde mange leserskribenter blitt grepet av ånden til Arkimedes. De hadde dyppet sine penner i tvilens tørste blekkhus for å framholde at betongtanken slett ikke kunne flyte. Den ville tvert om bli stående på fjordbunnen som et framtidig monument over betongmessig stormannsgalskap. Skeptikerne tok feil. Betongklumpen fløt, riktignok bare 30 cm over bunnen ved lavvann, men alligavel som det gjerne ble sagt.

Nå kan selvsagt det velsignede utfallet av den første forflytningen av tanken, ha nær sammenheng med at det i all hast ble lagt opp til en dåpsseremoni kvelden før slepet startet. Ann Doney, kona til Phillips-sjef Chuck Doney i Jåttåvågen, smelte flasken med det, som informasjonsmedarbeidere stillferdig hvisket i ørene til nitid noterende reportere, var ekte fransk champagne av en meget høy kvalitet og pris. Flaskeinnholdet dynket betongen mens fru Ann døpte kolossen for Ekofisk 1.

Hun bidro også med en variasjon av det gamle skipsgudmor-ønsket. Ann Doney ønsket ikke at «hell og lykke måtte følge deg på alle hav». Siden kolossen skulle få sin permanente adresse på Ekofiskfeltet i Nordsjøen, nøyde hun seg med å ønske den «lykke på reisen». Redaktør Per Thomsen i Stavanger Aftenblad konkluderte imidlertid dagen derpå i en begeistret lederartikkel om «oljeeventyret i vårt eget badebasseng», ved fikst å formulere et ønske om at «hell og lykke måtte følge deg på havets bunn …»

Mens den lokale begeistringen og beundring både lå over og ved siden av tanken, kan vi la våre feller tanker gå tilbake til unnfangelsen av Ekofisktanken. Forspillet til byggingen av en lagertank i betong, som skulle kunne romme 1 million fat råolje, tilsvarende 180.000 kubikkmeter, gjorde at det ble blåst iltert i både barter og stridsbasuner.

Bakteppet er forenklet og forgrovet fortalt, relativt enkelt. I løpet av våren 1971, hadde Phillips-ledelsen blitt enige med seg selv og sine partnere om at det ville være mulig å bygge en lagertank i betong som skulle plasseres på det relativt nyfunne Ekofiskfeltet. Selskapet var helt fundamentalistisk i sin tro på at en slik betongtank virkelig ville flyte slik at den kunne slepes fra et byggested ved land, og ut til oljefeltet.

Å bygge en lagertank i betong, var imidlertid ikke en tanke som Phillip hadde ruget ut i eget reir. Slike tanker svevde sterkt i oljeluften. To ledende norske entreprenørselskaper, F. Selmer AS og Høyer-Ellefsen AS, hadde tenkt mange, dype og omfattende tanker om bruken av betong som byggemateriale til havs. De så kanskje for seg at et slikt steinrikt land som Norge, derved kunne bli riktig steinrikt økonomisk.

Begge firmaene mente at det måtte være mulig å bygge en form for kunstige havneanlegg i betong i Nordsjøen: De kunne bli utgangspunkt for et oljelager. Høyer-Ellefsen ville for eksempel bygge en kunstig fyllingsdam fra havbunnen og opp til en høyde omkring 20 meter under overflaten. På dette fundamentet ville det plassere 34 senkekasser av betong. Inne i denne kolossen skulle oljen lagres. F. Selmer så for seg at enten en trekantet eller åttekantet kunstig øy, kunne bygges opp av betongceller. Disse cellene skulle ha størst diameter i bunnen, og dertil ha søyler som skulle bære et dekk.

Planene om bygging av kunstige havneanlegg i Nordsjøen, ble mottatt med høflig takk i Industridepartementet. Dets saksbehandlere tygget traust på tankene før de ble begravd i de dertil egnede skuffene. Departementet regnet seg fram til at byggekostnadene ville bli altfor høye, og dessuten var det betydelig departemental tvil om disse konstruksjonene ville klare å motstå Nordsjøens mest iltre bølgekrefter. Dermed ble entreprenørselskapenes planer utelukkende et departementalt arkivnummer til mulig glede for framtidige forskere i jakten på hva man tenkte i den første oljetiden.

Phillips tenkte imidlertid i helt andre baner. 14. mai i 1971 inngikk det kontrakt med det franske entreprenørselskapet C.G. Doris om å bygge en lagertank i betong til bruk på Ekofisk. Hva departementet hadde tenkt om lagertanker, fant ikke noe feste i direksjonslokalene i Bartlesville. Selskapet ville ha sin tank, og det fort som bare …

Også den gang var nettverk nyttige og nødvendige selv om ingen ennå brukte ordet. Noen kjente hverandre, snakket sammen og dermed ble gjerne beslutninger fattet fort. Det franske selskapet C.G. Doris hadde derfor, allerede før noen kontrakt var tegnet med Phillips, startet sonderinger med F. Selmer om et mulig samarbeid.

F. Selmer var den gang en ledende internasjonal aktør innenfor betongkonstruksjoner både til lands og vanns, og hadde nettopp fullført et australsk prosjekt som imidlertid ga mer prestisje enn penger i kassen. Skulle derfor Selmer våge seg på et fransk eventyr, ville det ha med seg en partner på laget. Det eneste aktuelle var Høyer-Ellefsen. Dermed oppsto betongbransjens utgave av de tre musketerer – med alt hva det skulle komme til å innebære.

En ting er å enes om å bygge en betongtank. Noe ganske annet er det å finne et sted å gjøre jobben med en koloss av slike dimensjoner. Det krevde blant annet et stort areal som kunne la seg omdanne til en tørrdokk, og som dessuten lå i nærheten av en havdybde på minst 60 meter. Den dybden var et klart krav både for å gjennomføre glidestøpingen, men også for å få slept tanken ut fra byggestedet.

Sannsynligvis var det Knut Tovshus og Gunnar Vinnvik i F. Selmer som i fellesskap fant fram til at Dirdal måtte være mest velegnet som byggested. I datidens oljealder gikk det svært fort i mer enn svingene. Før det var foretatt en eneste grunnundersøkelse i Dirdal, var det inngått alle de nødvendige avtaler med de aktuelle grunneierne. Noen hadde imidlertid gjort regning uten vert; i dette tilfelle Gjesdal kommune. 17. mai-markeringen i 1971 ble minneverdig for de folkevalgte og byråkratene i Gjesdal av helt andre grunner enn bjørkesuset fra 1814. De hørte nemlig rykter om det som hadde hendt i bygda noen dager tidligere uten at den kommunale makten på noen måte var blitt orientert. Slikt ville ikke kommunen finne seg i. Her skulle virkelig hver eneste sten bli endevendt før noen løyve skulle gis. Det ble signalisert en omfattende saksbehandling som i hvert fall ville kreve tid.

Åpenbart lå det i den politiske luften et ønske om å understreke et sentralt bud i den kommunalpolitiske verden: Hvis du vil nå fram, må du gå fram på forskriftsmessig måte, følge de påbudte kanaler. Og smøre deg godt med tålmodighetens krem …

Møte mellom maktens musketerer

Byggeprosjektet om Ekofisktanken ble fort løftet ut av den lokale stridssonen og over på det nasjonale topplan. Daværende stortingsrepresentant Gunnar Berge tok straks saken opp i Stortinget. Berge fikk et svar som man nok kunne vente fra en partikollega, kommunalminister Odvar Nordli. Statsråden påpekte med sedvanlig tungsindig tale at «ved byggeprosjekt av den typen som var planlagt, bør det selvsagt straks tas kontakt med kommunen siden slike prosjekt ikke kan settes i verk uten samtykke fra kommunale og andre myndigheter.»

Når kommunalministeren snakket i fortid, hadde det muligens sammenheng at de tre betong-musketerene allerede hadde droppet Dirdal som byggested. De hadde ikke tid til å vente vinter og vår på at Gjesdal kommune skulle snakke seg fram til en votering. Entreprenørene hadde også et sterkt tidspress på seg fra Phillips. Kolossen skulle være ferdig til 1. august 1972, i praksis en byggetid på et drøyt år.

Hva som kanskje var viktigere enn frykten for den gjesdalske langsommelighet, var at de tre betong-musketeren hadde møtt tre maktens musketerer fra Stavanger, ex-ordfører Arne Rettedal, ordfører Leif Larsen og rådmann Konrad B. Knudsen. Når slike spesielle musketer-møter finner sted, oppstår ikke bare søt musikk i hjertene, men også kjapp handling i sideværelsene. De tre satt derfor ikke stille og ventet på at Gjesdal skulle tygge seg ferdig med tanken om bygging av en lagertank i Dirdal. De tre gjorde en diskret henvendelse til det franske selskapet, og bare nevnte så vidt sånn i forbifarten at Jåttåvågen tilfredsstilte alle de krav som byggingen av en slik tank ville reise. Skulle det derfor være behov for et alternativt byggested, var det følgelig bare å ringe …

Nå ringte ikke Doris. Som det sømmet seg dannede franskmenn, sendte selskapet den 28. mai et brev til Stavanger kommune hvor det forunderlig nok ba om å få bruke Jåttåvågen som byggeplass for en lagertank til Ekofiskfeltet. Den gang var det ingen som undret seg høyt over hvor velorienterte franskmenn kunne være om betong-byggeplasser i Stavanger-området.

Det gikk ikke mange arbeidstimene før det ble avholdt et møte mellom Stavanger kommunes toppfolk og entreprenørene. Det skjedde allerede 2. juni, dagen før Odvar Nordli i Stortinget snakket om den korrekte kommunale saksbehandlingen av slike prosjekter. Dagen etter Nordlis belæring, 4. juni, ble det inngått en bindene avtale mellom Stavanger og entreprenørselskapene om bruk av Jåttåvågen. Som motytelse for å stille Jåttåvågen til disposisjon, skulle selskapene forplikte seg til å opparbeide 550 småbåtplasser.

Siden formannskapet ikke hadde møte før torsdag 7. juni, ble det først formelt orientert om avtalen den dagen, mens bystyret velsignet den allerede inngått avtalen, en ukes tid senere.


Mer fra: Kultur