Kultur

Kongsgård-rektoren som ble statsminister

Kongsgård har nådd avisens frontsider for første gang på mange år, og sikret seg en fornyet plass i godtfolks samsnakk. Åpenbart er det flere enn de som har «gått på Kongsgård og fått det til», som har funnet tiden inne til kjempe for alt de har kjært fra en fordums skoletid. En gang het det at «the eagle has landed» - nå har tydeligvis Kongsgård-starene landet.

Jeg vil tro at et par av de rektorene som har fått sine gateskilt i byen, rektor Johannes Steen og hans etterfølger rektor Andreas Emil Erichsen, også ville ha frest friskt mot det fylkeskommunale engasjementet for å helligholde det tydeligvis bergenske skolepolitiske mantra: «Du skal ikke måtte gå ut for å tisse i skoletiden» …

De to rektorene var forskjellige og beveget seg på ulike veier. Steen ble dobbelt statsminister, mens Erichsen fikk ryddejobben på skolen. Sannsynligvis har det gjennom tidene vært Kongsgård-elever som har opplevd skoleårene som lille Marius gjorde. En av dem er forfatteren Olai Aslagsson som en gang betrodde meg at for ham «var den daglige skolegang som en pest og en plage. Mine interesser gikk i helt andre retninger enn å sitte pent på det svette og slitte setet bak skolepulten med oppslåtte lekse- og lærebøker, og som en annen liten Marius, måtte lære meg belgiske byers betydning for å kunne forsyne meg av fruktene på kunnskapens trær. Det var et ork, verken mer eller mindre.

Den 17. februar i 1898 – for øvrig på den samme dagen som Marie Sklodowska Curie i et gammelt bakgårdslaboratorium i Paris, klarte å røre ut et stoff fra kokende bekblende som senere skulle bli kalt radium og som skulle gi Marie hennes annen nobelpris – bestemte jeg meg for å gjøre noe som skulle få en avgjørende livsbetydning for meg. Jeg var tretten år gammel, og visste hva jeg ville gjøre, men kanskje enda mer og sterkere, hva jeg slett ikke ville gjøre lenger.

Som vanlig gikk jeg også denne morgenen fra hjemmet i Klingenberggaten I7 sammen med min to år eldre søster Inga Lorense og min fire år yngre bror Trygve, men i stedet for å svinge inn skoleporten til Kongsgård hvor rektor Erichsen alltid sto på toppen av skoletrappen og mønstret de ankommende elevene før skoleklokken kalte både førsteklassinger og artianere inn til dagens første leksjon, forlot jeg mine to søsken og gikk med stadig hurtigere skritt over torget og ned over mot Skansen. Til Inga og Trygve sa jeg at jeg hadde et spesielt ærend å gjøre, og at jeg ville møte dem senere.

Jeg hadde ikke noe ærend, men beslutningen var fattet. Jeg ville ikke gå på skolen den dagen. Jeg ville heller ikke gå på skolen den neste dag. I det hele tatt ville jeg ikke gå mer på skolen. Jeg skulle bare slutte. Fra nå av ville jeg gjøre noe helt annet enn å traske på skoleveien. Jeg ville dra ut i verden. Skaffe meg hyre, og seile hvor vindene og skipene førte meg», fortalte forfatteren meg – og han gjorde det.

Det var imidlertid ikke bare mørke minner som hang igjen fra Aslagssons skoletid. Han utdypet sin huskelapp med blant atskillige andre, også disse ordene: «Sett i ettertid, lærte jeg meg forresten noe på Kongsgård som jeg vil kalle for en nyttig lekse. Det var selvfølgelig helt utenom pensum, og uten at jeg den gang nok så betydningen av dette lærestykket.

Det skyldtes mitt aller første sammenstøt med den ellers fine og snille rektor Erichsen. Jeg fikk den dårligste karakteren – en sekser – for et salmevers som jeg hadde unnlatt å pugge. Jeg hadde glemt hjemmeleksen, i hvert fall fortrengt den. Jeg hadde imidlertid laget meg en lapp hvor det sto en grunn for at jeg var uforberedt. Den viste jeg til læreren som straks stakk lappen i jakkelommen etter å ha kastet et bitte lite blikk på den.

Det varte imidlertid ikke lenge før jeg ble kalt opp på rektorkontoret for å svare for en underskrift som trolig lignet min mors mindre enn jeg hadde innbilt meg. Jeg fikk som straff noen raske rapp på baken med pekestokken som smertet langt mindre enn rektor Erichsens alvorlige formaninger.

Rektor Andreas Emil Erichsen var vel en av de mest betydelige skolemenn i Norge fra 1860-årene. Jeg husker at min eldre bror Emil fortalte meg at da Erichsen kom til Stavanger i 1892, hersket det tydeligvis noe som ble beskrevet som «ganske anarkiske tilstande» ved Kongsgård på grunn av rektor Steens lange stortingsopphold og stadige fravær fra skolen.

Etter datidens stadige sigende bidro imidlertid rektor Erichsen – ved sin «stillferdige framtreden, sin arbeidsomhet og nøyaktige administrasjon» – til at skolens saker ikke lenger var så godt avisstoff som før. Skandalenes tid – enten de ble rubrisert som små eller større – var forbi på Kongsgård.

Erichsen var en human lærer og en myndig rektor, men temmelig konservative både i smak og oppfatning. Hans konservatisme ytret seg ikke bare ved at han heiste unionsflagget den 17. mai 1899 – mer enn et halvt år etter at Stortinget hadde avskaffet det – men også i småting som at han til det siste holdt fast på sin gåsepenn, og at Kongsgård ikke hadde telefon så lenge han var rektor.

Vet du at jeg virkelig svettet «angstens sved» hver evige dag gjennom disse årene på Kongsgård! Jeg måtte til og med gå om igjen et år. Jeg var ikke skoleflink nok til å bli flyttet opp et klassetrinn. Frykten for at jeg ikke skulle klare klasseopprykket, var nok medvirkende til at jeg sluttet skolen. Kongsgård-årene var en pest og en plage», tok Olai en kjapp liten pause i sin vandring på fortidens stier, før han fortsatte med et vemodig stemmeleie: «Og selv nå, drøye seksti år senere, hender det at et mareritt plasserer meg på skolebenken igjen med de samme følgene for min sinnsro som jeg opplevde for mange år tilbake.

Flere av mine skolekamerater holder ennå på, at det var den eller den lærer som var skyld i at de ikke nådde det målet i livet de som barn hadde satt seg. Det er en følelse som aldri har plaget meg. At jeg ikke nådde å bli skipper, som var målet i de dager, skyldtes utelukkende en indre uro og en mangelfull evne til å underordne meg datidens jernharde disiplin. At jeg på skolen ikke lærte så mye som jeg burde, var ikke lærernes skyld. Og det har jeg måttet svi for med å ta det igjen på egen hånd.

Kanskje var ikke alle lærerne rene engler, men det var så menn ikke vi elevene heller. Og jeg påstår ennå at jeg ikke fikk mer pryl enn jeg fortjente, selv om jeg stundom måtte ta en lusing som en annen hadde fortjent. Å rettferdiggjøre seg ved å bisle på den smilende synderen, gikk i det hele tatt ikke an. En var i hvert fall ikke en angiver.

Jeg husker godt en gang vi hadde et treff med gamle skolevenner der vi hadde snakket om skoletiden og de ulike kodeksene som hersket. Vi ble imidlertid ikke enige om hva vi husket, alle husket egentlig ulikt, i hvert fall vektla vi minnene ganske forskjellige. En av dem spurte meg – temmelig sarkastisk, som jeg oppfattet det – med referanse til den gang jeg hadde forfalsket min mors signatur på en melding hjemmefra. Far var død den gang.

«Vel, din gode venn, din snille og fine rektor Erichsen, lærte deg vel med spanskrøret sitt at du aldri skulle skrive falskt mer?» «Vel, nei», svarte jeg, «men han lærte meg å skrive bedre …»

Rektoren som endte som statsminister

Christiania-karen Johannes Steen var rektor ved det som den gang ble kalt Stavanger lærde skole i 24 år, fra 1867 til 1891. I til sammen 13 av disse årene kombinerte han rektorposten med ordførervervet i Stavanger. To ganger satt han også i regjeringens forsete som statsminister i årene 1891–1893 og 1898–1902. Steen nøyde seg ikke bare med statsministerposisjonen. Han var også finansminister i sin første regjeringsperiode, og såkalt «indreminister» i den andre.

Johanns Steen tok både gjerne og ofte ordet under stortingsdebatter, og innledet gjerne sine synspunkter med å betro forsamlingen – som han for eksempel også gjorde under en debatt om «nynorsk som undervisningsspråk» i 1878 – med disse ordene: «Jeg kunde derfor gjerne undlade at tage Ordet; men jeg vil dog faa Lov til i nogle Bemærkninger at sige, hvorledes Sagen stiller sig for mig», før han fortsatte med mange ord og stigende stemmestyrke.

«Det, som for mig er det Afgjørende for, at Bygdemaalet, Børnenes eget Hjemsprog, ogsaa bør være Skolens Undervisningssprog, er i al Korthed sagt i Komiteens Indstilling, naar det der heder, at forsaavidt som der er «en saadan Forskjel mellem Lærerens og Barnets Talesprog, at den vanskeliggjør Forstaaelsen, giver det sig næsten af sig selv, at han, saafremt han er Herre derover, bruger det Sprogmiddel, hvori Forestillingerne snarest gjenkjendes og nødvendigen afsætter sig og bearbeides i Børnenes Sjæl og Tale».

Ordene fra en festtale som Johannes Steen holdt i 1893, kunne kanskje ha vært uttalt også i dag: «Det norske Storting har, saavidt jeg ved, Æren af at være den første Nationalforsamling i Europa, der satte Fredssagen paa sin Dagsorden, dette det største Spørsmaal kanske i Tid og Fremtid, der med Freden sætter Retten i Højsædet istedetfor Magten, – og i en underdanigt Adresse til den norske Konge, riktignok kun med lunken Tilslutning af den norske Regjering, androg om, at der maatte søges indledet Underhandlinger med andre Magter om Voldgiftstraktater mellem dem og vort Land.

Adressen blev, uanfektet udtrykkeligt Forlangende derom, negtet Behandling i norsk-ministerielt raad – og Sagen selv afvist i det svenske Raad; – ikke engang Undersøgelserne om det reiste Spørsmaal kunde fremmes ad norsk Vei eller for Norge. Man maa tænke paa hin Scene nu nylig i det engelske Underhus – Regjering og Opposition, Venstre og Højre omtrent samstemmig i sin Tilslutning. Ja, Tiden trænger paa!», fastslo Johannes Steen som for sin nasjonale innsats ble hedret med storkorset av St. Olav.

Mer fra: Kultur