Kultur

Byhistorie: Lars Oftedal etterlot seg flere gatenavn

I Lars Oftedal liv har datoen 1. november en spesielt uthevet plass. Det var på den dagen i 1891 at han falt så kraftig fra sin pidestall i Petrikirken slik at det ga gjenlyd i mer enn sju kirkesogn. Salig Oftedal har også en fortid som uoffisiell jordfar for opptil flere bygater.

Han kjøpte for eksempel gården Berge i Hetlandsmarka i 1877 og etablerte etter hvert sine barnehjem i dette området som han senere overdro til sin Vaisenhusstiftelse. Området døpte Oftedal – formodentlige inspirert av den bibelske beretningen om den spesielle spaserturen til Emmaus – for nettopp Emmaus som betyr «varm kilde». Både Emmausveien er knyttet til den tidligere predikeren og senere redaktørens navn – i likhet med Vaisenhusgata og i noe mer periferer forstand, Søregaten

Nå er det ikke bare kjære barn som kan ha kan ha mange navn. Også bygater kan bytte navn med tidens gang. «Søragadå» i Stavanger sentrum er et eksempel på en gate som har hatt ulike navn. Opprinnelig het den Vævergaden. Den fikk i 1861 sitt navn etter den første veveren som slo seg ned i området, Joren Væver. Siden fikk han følge av flere vevere som med hendige hender helst tryllet fram blåtøy med hvite prikker for byens koner. Gatenavnet Vævergade fikk imidlertid ikke noe fast feste på folkemunne. Helst ble den kalt Søregaten, rett og slett fordi den i sin tid var byens aller sørligste gate.

Den var i denne gaten at Lars Oftedal etablert seg med sitt Aftenblad etter sitt syndefall på Petritoppen. I sin tid formulerte han for øvrig en slags kjærlighetserklæring til gatestumpen som var et bindeledd mellom byens to absolutte hovedgater, Kirkegaten og Østervåg, Lars Oftedal lot ingen være i tvil om hvilket navn han ville ha på denne sørligste bygaten: «Vi, som bor her, kalder den derfor Søregaten, og det gjør de fleste, og det skal den hede, saalænge byen staar. Riktignok har den i folkemunden ogsaa et andet navn, som vi liker lide saa lidet som Vævergaden. Di kalder den undertiden Suppekanalen. Men det er bare et unavn, di har sat paa den. Kom sig deraf, at der før i tiden lagtes en saadan ustyrdelig mængde sødsuppe, og anden slags suppe, at hele gaden lugtede suppe fra ende til annen.

Det var nemlig spiskorter i hver anden kjelder den tid, hvor reisende folk og sjauere kunde faa avkokt mort, salt sild, sødsuppe m.m. for 4 skilling. Men det er forbi med nu. Det er bare et par-tre kjældere av den sorten, og di er saa fine og respektable i alle henseender, at vi aldeles ikke vil vide af Suppekanal-snakket mer. Søregaden er det, og Søregaden skal det være», skrev redaktøren som tro mot sin prestelige bakgrunn, flyttet inn i en gammel stall med sin redaksjon og sin avispresse.

I en tid hvor Stavanger også vil være på de internasjonale matkart, kan det være grunn til å minne om at Bjørnstjerne Bjørnsson i sin tid også var en ambassadør for den rogalandske matkulturen og slo noen solide slag for et matslag som ustanselig sto på menyen i Søregaten. Dikteren var nemlig blitt invitert på mort og mortesuppe hos Alexander L. Kielland. Det måltid ha bekommet Aulestad-patriarken vel, for han takket for maten på denne måten:

«Alexander har for lenge lovt mig at når jeg kom til Stavanger, så skulde jeg bli traktert med mort og mortesuppe. Nu har jeg nydt den, og det vil jeg si til dere stavangere, at det er riktig god mat, særlig når man har det som skal til, dette tynne flatbrødet, verdens fineste. Det er noget ganske andet enn det svenske knekkebrødet. Dere skulde traktere fremmede som kommer til Stavanger, med denne rett, som dere har mer både ære og glede av å by dem, enn de franske retter og innførte saker», het det hos proprietæren på Aulestad som var vel vant med å få oppmerksomhet, hvor han enn styrte sine skritt og sin tunge.

Den første gangen som Lars Oftedal inntok og markerte seg i rampelyset, var den 12. januar i 1871. Åtte år etter at han hadde tatt sin teologiske embetseksamen og virket som sjømannsprest i Cardiff. Det var på den datoen at biskop von der Lippe i Kristiansand fikk et anonymt klagebrev fra en avaldsnesbu. Brevskriveren retter sitt verbale skyts mot den vikarierende sognepresten. I brevet anklages presten «for å ha stått på prekestolen og talt mot innkjøp av julebrennevin», noen som brevskriveren mente slett ikke hørte med til teksten på juledag. Vikarpresten blir også beskyldt «for å dra omkring på veiene om kveldene med 40–50 jenter i sitt følge». Som om ikke det var mer enn nok, ble også reservepresten beskyldt for å ha «nektet å meddele nattverden til syke». Han skulle også har medvirket til ved sine preker, at «flere har mistet forstanden». Dey var tydeligvis en ulykke som hadde rammet folket i Avaldnes ved vikarens komme.

Biskop Jacob von der Lippe sendte brevet til prosten og ba ham behandle det på den måten han syntes var riktigst. Den anklagede presten var Lars Oftedal – som ble oppfordret til å forklare seg om anklagepunktene. I Oftedals svarbrev innrømmet at han ofte har hatt stort følge med seg på sine vandringer omkring i menigheten. «Folk af begge Kjøn og af alle Aldre, Forældre og Børn have ikke saa sjelden fulgt sin Hyrde lige til Prestegaarden, naar jeg enten har havt Bibellæsning eller været udbuden med min Familje til en eller anden Bondemand, hvor da Naboerne al tid ere komne til og have fundet aaben Adgang, for at høre det Guds Ord og være med i den Aftenbøn, hvormed vi pleie at slutte saadanne sammenkomster».

Han gjorde det også ganske klart at han har advart sterkt mot innkjøp av julebrennevin og derved «sparet Prestegjeldet for endel Brændevinsankere». Han ville ikke svare på alle anklagepunktene fordi «de er så grove at Deres Høiærværdighed vel ikke kunde tiltro mig en saadan Færd i Menigheden.»

Prostens klare konklusjon er dermed at «de mod Pastor Oftedahl fremsatte ankeposter ere aldeles ubeføiede». Innstillingen fra prosten gjorde at bispen begravde saken for sin del. 20 år senere skulle imidlertid Lars Oftedals forhold til kvinner igjen få oppmerksomhet – og i realiteten sette punktum for hans tid med prestekjole.

At Stavanger ble utpekt til en av Europas kulturhovedsteder i 2008, satte ikke særlige spaltespor etter seg i de internasjonale aviser. Atskillig større internasjonal oppmerksomhet vakte det da en sokneprest sto fram i Petrikirken og betrodde sin menighet at han hadde syndet. Ikke bare i ord, men også i gjerning. Hans syndsbekjennelse ga gjenlyd over store deler av Europa og nådde også fram til det norske USA. Endog kong Oscar den 2. telegraferte fra sitt svenske slott til biskop Heuch: «Beder om snarest mulig brev med opplysende detaljer i anledning hvad telegrafen i dag bragte fra Stavanger. Oscar R.»

«Hva telegrafen hadde berettet fra Stavanger» var en historie som skulle leve lenge i byen. I hovedrollen fantes stortingsmannen, redaktøren og sognepresten Lars Oftedal. I en viktig birolle figurerte Oftedals mangeårige rival, Alexander Kielland. Lørdag 31. oktober 1891 hadde Kielland sendt sin søknad om å bli borgermester i Stavanger. Dette hadde skjedd etter mye om og men, men til sist hadde han bestemt seg for at denne jobben ville han søke selv om han visste at Lars Oftedal ville gjøre det han kunne for å forhindre utnevnelsen. Oftedal hadde tidligere stoppet Kiellands kunstnerlønn.

Dagen derpå, søndag den 1. november skulle imidlertid Lars Oftedal måtte stige ned fra sin pidestall og finne sitt leie i «syndens pøl». Da postludiet skulle intoneres, steg Oftedal fram i kordøren og ba både organist og kirkefolket om å vente. Han hadde noe å si. Ordene skulle sende sjokkbølger. Oftedal renset sin strupe og sa med fast røst: «Jeg kommer her til denne forsamling i det alvorligste ærend, noen kan gå. Jeg kommer i botsdrakt for å gjøre åpenbart skriftemål. Jeg har gjort meg skyldig i usædelig forhold og gjort forargelse i menigheten. Det er min skam og min sorg. Jeg kan derfor ikke bli stående som innehaver av dette embetet mer. Jeg søker min avskjed».

Oftedal lot seg slett ikke knekke

Det har ikkje lykkast å finna eit einaste lite avisinserat til forsvar eller avlastning for alt det som no vart velta over han. At somme meinte at det gjekk for vidt, veit vi av dagbøker og brev: Heidersmenn skreiv ned sin sympati for offeret i det dimme lampelyset i skrivekammerset. Kanskje døyvde dei samvitet sitt. Men almenta fekk aldri vita om dette samvitet».

Oftedal lot seg imidlertid ikke knekke. Han kom tilbake og grunnla sin egen avis, Stavanger Aftenblad. Han bygget Salem til erstatning for Bethania, byttet bort Moderate Venstre og kom tilbake for det Rene Venstre, og fikk fra 1898 igjen plass i Stavanger bystyre. Han sto oppreist i striden som selvsagt også hadde sterke maktpolitiske undertoner. Han var ingen fallen mann.

Også kona Mathilde holdt trofast stand ved hans side i stormen, inntil de gikk fra hverandre i 1897. Kanskje ble det for meget for henne å ha daglig omgang med ektemannen. Tidligere hadde han vært mest på bortebane. Selv om de ble skilt, ligger de i samme grav.

At det går en nemesis gjennom livet, fikk for øvrig prost Immanuel Ottesen i Høyland erfare i Lars Oftedals avis, Stavanger Aftenblad. Oftedal skrev 11. desember i 1893 en notis «om de geistelige forhold i Høyland» som biskopen burde «kige innom – og paa en eller anden maade søge at faa sløret til side».

Da sløret ble trukket til side, avslørte det at salig prost Ottesen hadde en temmelig spesiell kveldsvane. Når tjenestejentene hadde sovnet, gikk han inn på rommene deres for å bre over dem sengeteppet, samtidig som han trakk opp klokken på rommet. Ottesen fikk en «misbilligelse» fra departementet for sin «underfundige adferd», men ble sittende i sitt embete i mange herrens år etterpå. I så måte var det forskjell på de O’ene …

Mer fra Dagsavisen