Kultur

Tok steget fra scenen til gateskilt

Den som leter, skal etter gammelt sigende finne – i hvert fall et eller annet. Dersom du leter etter en forbindelse mellom de markante Oslo-skuespillerne Agnes Mowinckel, Ragna Wettergren, og Johanne Dybvad, finnes det også en syltynn tråd i Stavanger - selv om trioen vel aldri tilbrakte særlig mye teatertid mellom bakka og berg her utmed havet – som det er mulig å starte en liten oppnøsting med. Den forteller at alle tre har alle fått gater oppkalt etter seg i Stavanger.

Det har imidlertid ikke en usedvanlig folkekjær skuespillerinne som endatil bodde i Hillevåg i mitt nære nabolag i sin tid ved det nyetablerte Rogaland Teater. Det var Aud Schønemann – riktignok tilsatt ved Rogaland Teater med permisjon fra Centralteatret i Oslo – og hvor Hillevågs madammer ofte undret seg relativt høylytt over at en så alminnelig skuespiller av utseende, kunne være forlovet – og senere bli gift – med en så flott mann som Jan Pande Rolfsen. Som senere hallomann i NRK, skulle Pande Rolfsen jevnlig dokumentere at han hadde langt bedre styring med sine stemmebånd enn med sine rolletolkninger på scenegulvet.

I min barndom var det alminnelig enighet om at Herrens veier var uransakelige, men heller ikke gatenavnkomiteers var det alltid like lette å finne ut av. Selv om Aud Schønemann i et avisintervju i 1947 – etter at hun hadde spilt skjøgen i «Den anstendig skjøge» av Jean-Paul Sartre til almen begeistring – intimbetrodde leserne over flere spaltecentimeter at hun var blitt Viking-tilhenger, hjalp det ikke på skiltmakernes sysselsetting. Som hun understrekte i det velvillige avisintervjuet: «Jeg har aldri interessert meg for fotball, men her i Stavanger er dere jo helt gale når gjelder fotball. Men gæren er jeg blitt – helt Viking-gæren!»

Fra mine yngre år husker jeg best Ragna Wettergren best fra helt andre kanter enn scenens. Om fotball ville hun formodentlig ha delt oppfatningen til ikke-fanatiker som stundom sukket snurtent i nabolaget: «Fotballen puster i hver sprekk rundt oss i det her landet». Om ikke skuespiller Ragna Wettergren befant seg på fotballtribunene, var hun en ibsensk gjenganger i en ungdomsvenns ustoppelige forsøk på å spre muntrasjoner han hadde formodentlig hadde fått arvet fra sin far.

For eksempel denne vitsen: «Hvorfor kan ikke jeg grine når Ragna Wettergren». For å være sikker på at vi andre totlepinner klarte å nå ned til de dypere humorlagene i denne dypsindigheten, pleide han å gjenta sin muntrasjon minst en fem-seks ganger. Det er ikke bare av det gode det kan bli for meget …

I en omtale av Ragna Wettergrens død i Aftenpostens aftennummer 27. juni 1958 skrev journalist Halvdan Hydle blant atskillig annet: «Norge mistet sin eldste og største sceniske begavelse nu da Ragna Wettergren gikk bort. Hun var den siste på skansen av den praktfulle fylking fra Christiania Theater, den som la selve grunnlaget for norsk scenekunst, som skapte vårt Nationaltheater og ga det internasjonale dimensjoner. Selv opplevet hun lykken å stå i sin fulle sceniske skaperkraft langt utover den alder da kunstnere flest må legge årene inn.»

Det finnes en bitte liten forbindelse mellom Ragna Wettergren og det stavangerske teaterliv. Det heter nemlig i et brev fra Henrik Ibsen til Ragna Wettergren: «Ærede fru Wettergren! Det er blevet mig berettet at deltakerne i den nu opløste Lille Eyolf-tourné skulde tænke på atter at drage ud og spille stykket i provinsbyerne, navnlig i Kristiansand. Skulde dette forholde sig så, da vil det være nødvendigt at selskabet i forvejen henvender sig til teaterdirektør Olaus Olsen, træffer overenskomst med ham og erholder hans samtykke. Han har nemlig nu, efter tournéens opløsning, eneret og kan nedlægge politiforbud imod selskabets opførelse af stykket. Han spiller formentlig for tiden i Stavanger.

Forbindtligst Henrik Ibsen».

Tiden kan være inne til å hente den stavangerfødte Iver Olaus Olsen fram fra glemselen. Gjennom atskillige tiår – på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet – drev han et slags skandinavisk riksteater med basis i en enorm kjærlighet til fru Thalia, men uten at den alltid ble gjengjeldt, verken av henne eller av publikum. Olaus Olsen skaffet seg i 1884 rettighetene til å oppføre flere av Henrik Ibsens skuespill. For 600 kroner hadde han for eksempel kjøpt retten til å fremføre Henrik Ibsens «Gjengangere» over hele landet – med unntak av Oslo – og hadde tillyst stor premiere i Stavanger i 1884 med seg selv i rollen som Osvald og Urania Marquand som fru Alving.

Ibsen hadde fullført «Gjengangere» i 1891, og det hadde året etter verdenspremiere i Chicago i Aurora Turner Hall med i hovedsak amatører i de fleste rollene. På grunn av sitt spesielle tema – Osvalds syfilis − ble det forbudt både i Tyskland og England, og heller ikke i Norge var det noen teaterdirektører som våget å sette det opp. Den eneste var faktisk Olaus Olsen, og dermed ble han også den første i Norge til å spille rollen som Osvald. Da Olaus Olsen døde i 1927, het det i nekrologen: «Lyst som Olaus Olsens hår var, var også hans vesen. Han var av de mennesker som bare kunne skaffe seg venner …»

Olaus Olsen har også en bitte liten finger med i geleidingen av Agnes Mowinckel til scenerommet. Olaus Olsens første teaterselskap var ikke stort. Det talte bare tolv personer. Alle skuespillerne var danske. Ifølge datidens utsagn var det et godt ensemble. Hans første store kvinnelige stjerne var den danske Ludovika Levy. Hun vokste opp i Nakskov på Lolland og begynte sin karriere som «barnestjerne» på forstadsscenen Frederiksberg Teater i København.

I 1871 kom hun til det større og langt mer velrenommerte Casino Teater. Til tross for at hun ble spådd en stor fremtid på scenen, fikk hun ikke scenisk fotfeste i København. Hun måtte derfor ta engasjementer med omreisende teaterselskaper. I 1872 kom hun første gang til Norge med August Rasmussens selskap. Året etter giftet hun seg med den danske skuespilleren Bernhard Levy. Han startet i 1877 et omreisende teaterselskap med Ludovica som selvskreven primadonna. I 1880 sluttet de seg til Olaus Olsens skuespillerselskap og reiste med ham til 1883. Senere giftet hun seg med Dore Lavik, som var en av de norske sterkeste konkurrentene til Olaus Olsen.

Det var ved et par engasjementer ved Laviks «Secondteater» at Agnes Mowinckel innledet sin omfattende teaterkarriere, både som skuespiller og instruktør. Teaterhistoriker Kari Gaarder Losnedahl har beskrevet teaterinnsatsen til Agnes Mowinckel med blant atskillige andre, også disse ordene: «Hun ble en stor skuespillerinne med feil hun aldri overvant og begrensinger hun aldri kom ut over. Hennes spill ble storlinjet, enkelt, kraftig i virkningen, dypt innenfra, varmt og personlig, men ikke smidig og bøyelig. Replikken var tydelig og malende, tung av opplevelse, men nettopp fordi hun manglet bakgrunn fra små roller, ble den gjerne for malmfull, for understrekende.»

Da hun døde i 1963, het det i en nekrolog at «Gjennom nærmere to menneskealdre stod Agnes Mowinckel på sin ensomme og utsatte post i norsk teater. Hun lar seg vanskelig føye inn i noe mønster, hun sognet ikke til noen klikk, hun var alene et helt program! Hun hadde sine urokkelige meninger om scenekunstens mål og midler, og hun hadde i høyeste grad sine meningers mot. Hun hadde aldri lært å bøye nakken eller gå utenom. Derfor ble hun også omstridt, noe som sikkert passet henne utmerket.»

Johanne var i Sigbjørns vennekrets

Johanne Dybvard – som ble betraktet som en av sin tids fremste og mest originale norske scenekunstnere – hadde også en viss forbindelse med Stavanger, utenfor scenerommet riktignok. I hennes bekjentskapskrets vanket Sigbjørn Obstfelder og Alexander Kiellands svigersønn, Vilhelm Krag. Dybwad var i en del år gift med visedikteren Wilhelm Dybwad som var en sentral sjel blant disse stundom svært så lystige penneknektene

Johanne Dybwad debuterte i 1887 på Den Nationale Scene i Bergen. Året etter flyttet hun til hovedstaden og Christiania teater. Begge hennes foreldre var skuespillere, og hennes egentlige store gjennombrudd kom i morens gamle rolle som Nora i et Dukkehjem i 1890. Senere utviklet hun seg til å bli det som kritikerne kalte «en ledende Ibsen-skuespiller».

Gjennom sine 60 år som på ulike teaterscener, spilte hun de fleste av Ibsens kvinneroller. Sitt 60-årsjubileum markerte hun da hun var 80 år. Det skjedde i rollen som mor Åse i Peer Gynt. Samtidig skrev hun seg inn i den norske «ordenshistorien» ved å bli den første skuespiller som fikk tildelt Storkors av St. Olav.

Av samtidens kritikere ble hun karakterisert som «et geni» og med en egen evne til å fylle hele scenerommet. Du merket hennes tilstedeværelse selv når hun var i bakgrunnen. Det er kanskje ikke så underlig at forfatteren Gunnar Heiberg en gang beskrev hennes sceneliv med følgende ord: «Hun spiller alltid som det gjelder livet. Og det gjør det da også.»

Johanne Dybwad nøyde seg ikke bare med å spille teater, hun var også mye brukt som sceneinstruktør, og var inspirert av den modernistiske teaterbevegelsen. Som skuespiller og sceneinstruktør var hun en individuell kunstner, og spilte ofte selv i de forestillingene hun iscenesatte. Det er skrevet om henne at hun «i Ibsen-skuespillene utviklet hun sin spillestil fra det psykologiske realistiske til en stilisert monumentalisme, hvor uttrykkene ble både forenklet og forsterket.»

I 1962 ble det avduket en statue av Johanne Dybwad utenfor Nationaltheatret i Oslo. Den var laget av billedhoggeren Per Ung. 27 år etter avdukingen, fikk området hvor statuen står i Studenterlunden, navnet Johannes Dybwads plass


---

Mer fra: Kultur