Kultur

Teatermoro for solist og akkompagnatører

«Lottogevinsten» er en farse til både latter og ettertanke

---

Terningkast 5

«Lottogevinsten»

Av Mike Yeaman

Oversettelse og regi: Torfinn Nag

Medvirkende: Gretelill Tangen, Elisabeth Berg, Terje Torkildsen, Ole Alexander Mæland, Freya Walker, Jonas Ulveraker, Eigil Fagerland Sjursen

Sted: Humorhuset Stavangeren

Spilletid: 2 timer (inkludert 20 min pause)

---

Noen mysterier skal man slett ikke kimse av. For eksempel dette lille som har okkupert en del av mitt bakhode i de siste døgnene: Hvilke vinder er det egentlig som har ført «Stavangeren»s lokale variant av jærsk farseblanding, kalt «Lottogevinsten» – fra et scenegulv i universitetsbyen Dunedin på New Zealand og et annet i Beatlesbyen Liverpool – til den morostua som Oftedals etterfølgere har forløst i Waisenhusgata?

På disse steder har oppsetningen hatt – og vil i Stavanger nok få – sine åpenbare kostnads-konsekvenser for nasjonenes trygdebudsjetter. Som kjent skal en god latter ha en livsforlengende effekt, og vurdert ut fra stemningen blant premierepublikumet i «Stavangeren» torsdag kveld, kan nok de frammøtte se fram til mange flere fødselsdagsfeiringer.

Åpenbart har det vært et fornuftig skritt for Mike Yeaman å bevege seg fra småroller i ulike TV-serier – som eksempelvis et innsmett i en for lengst glemt episode i den evigvarende «Hjartet på rette staden» – til å finne seg et permanent sete i skrivestuen. Det er derfor ingen tilfeldighet at det refereres ved et par anledninger til nettopp Heartbeat.

Mike Yeamans skriftlige scenearbeider i dette tusenåret, har nok skaffet han en større plass i det britiske scene-selskapslivet og gitt han mer tabloid-trykksverte enn hans ulike rollefigurer i TV-ruten og på filmlerretet gjorde.

I «Stavangeren»s forhåndsforkynnelse av forestillingen, heter det med profetisk kraft at «de fleste av oss drømmer om den store lottogevinsten. I komedien Lottogevinsten i Humorhuset Stavangeren er det Gerda Pettersen på 81 år som får inn alle de sju lykketallene. 12 millioner kroner blir resultatet. Datter, svigersønn, barnebarn og flere til får drømmer rundt gevinsten, men Gerda har sine egne planer.»

Den slags drømmerier er åpenbart temmelig universelle, og derfor er det slett ikke naude av forfatteren å beordre verdens teatertranslatører til å iføre oversettelsen av muntrasjonen en sterkt lokal koloritt. Den ordren har oversetteren og instruktøren Torfinn Nag hørbart gjennomført. Han har gitt forestillingen en lokal tone som treffer sitt folk. Det er tydeligvis fortsatt slik at bare man hørte et lokalt siddisuttrykk falle over leppe- og scenekanter, blir publikum akutt og kollektivt rammet av gapskratt-krampe. Den tid er ikke ennå forbi.

Skuespillerne i aksjon på scenen i Stavangeren.

At oppsetningen ville vekke begeistring, kom tydeligvis ikke overraskende på forestillingens co-produsent, John Arne Særgrov, som gir til beste denne intimbetroelsen fra sitt studierom i et avisintervju: «Dette stykket er så komplett. Du merker at det er blitt spilt før og at det er videreutviklet etter mye praktisk jobbing». Sægrov forteller at «han ofte leser gjennom komedier, men at det er sjeldent han blir veldig begeistret etter å ha lest et manus».

Og med den introduksjonen, er utgangspunktet gitt for et lite bukkeritt hvor de ulike personene inntar posisjoner som slett ikke er egnet til å overraske. I så måte tilfredsstiller den alle de gudegitte krav til den jordiske forretningstilværelse som NHO forkynner i sine jevnlige predikener: Forutsigbarhetens evangelium. Skjønt Gerda har – som hennes generasjon gjerne hadde – et skjult poeng i sin midte…

Lottogevinsten får terningkast 5 av RAs anmelder som var på premieren torsdag kveld.

Det blir nokså åpenbart at forestillingen preges av å ville være blott til lyst – uten at den alltid bare blir det. Forfatteren kan slå an flere akkorder enn utelukkende de bevisst morsomme, og oppnår derfor også et ettertankens vemod i latteren Den siden ved teksten har Torfinn Nag også tatt vel vare på.

Hans hendige teaterhender har anrettet oppsetningen på en fiks måte som kler den lille scenen, og hvor det ene scenebildet fungerer utmerket gjennom de ulike handlingsskift. (Forestillingen er så gjennomført at det er først vel ute i Waisenhusgata at man faller i undring over at Gerdas datter dialektisk må ha tilbrakt mye mer av sin oppvekst i Haraldsgaten enn i Pedersgadå…)

Det er Gretelill Tangens teaterkunnskaper som bærer forestillingen, og som er dens fundament, skriver RAs anmelder.

I sum er det blitt en oppsetning for solist og akkompagnatører. Det er Gretelill Tangens teaterkunnskaper som bærer forestillingen, og som er dens fundament. Hun gjør sine medspillere også gode.

Det kan derfor være grunn til å oppsummere med Kiellands konklusjon da han anmeldte en oppsetning av «Gjengangere» her i byen: «Stykket gik ikke blot respektabelt, men flere gange var det endog ogsaa meget godt. Det var ingen af de spillende som gjorde seg bort, alle gjorde sig flid, derfor blev spillet behersket og tilforladeligt.»