På 1700-tallet var skarpretter den vanlige yrkestittelen på byens bøddel. Nå tok ikke skarpretteren bare livet av folk, men han var – som det het i en stillingsinstruks fra Galgeberget i Oslo – også «behjelpelig med å utføre dommer som medførte kroppslig avstraffelse, som pisking og brennemerking.»
Senere skulle byens vektere få sitt utkikkssted på Valberget. Det var selvsagt ingen tilfeldighet siden Valberget var byens høyeste punkt. Fra toppen hadde man god utsikt god utsikt over hele byen. I dag er bygget fredet som et resultat av bystyrebehandling i 1952.
Det første vakttårn som ble bygget på Valberget, har klokker Hans Smidt skildret på denne måten: «Står et vakttårn øverst, gjort av bindingsverk i breder hvor en vegter hver natt holder vakt, han kan se over hele byen».
Tidens tenner tygget etter hvert sterkt på det gamle tretårnet. Det sto i fare for å falle ned. I 1849 ble det derfor vedtatt å bygge et nytt tårn. Det er det samme tårnet som står i dag. Det er tegnet av Christianias stadskonduktør, den danskfødte arkitekt Christian H. Grosch som også har tegnet tollvesenets gamle bygg på Skagenkaien. I Oslo har Grosch hatt sine arkitektfingrer med i arbeidet med både Slottet og Universitetet – i tillegg til en lang rekke monumentale bygg på flere steder i landet.
Vektervesenet er opprinnelig et europeisk storbyfenomen som kom til Norge på 1500-1600-tallet. I en gammel bylov fra Stavanger heter det at det var «en plikt for legmenn som var friske på syn og hørsel, friske til fots, frie menn, fullvoksne og stridsføre, aa delta i forsvaret av byen, både mot ytre fiender saa som brann, samt at vaage over byens indre fred». I byens vedtekter fra 1594, heter det blant annet at «hver natt vaage tre møndige karle».
Vekternes viktigste arbeidsoppgaver i tillegg til å varsle brann, var å holde generell ro og orden. Dersom folk oppdaget brann, skulle vekterne i Valbergtårnet straks varsles. Hvis brannen ble oppdaget om natten, tente tårnvekterne ei lykt som de plasserte på utsiden av tårnet og i retning av brannstedet. Dessuten ble det ringt kraftig med klokkene og skutt med brannkanonene. En brann var slett ingen stillferdig sak. Hvis det ble varslet om brann på dagtid, ble lykten byttet ut med et flagg. Lampen og flagget skulle vise brannkuskene i hvilken retning brannen var slik at de raske brannhestene kunne styres til rett ildsted. Det finnes eksempler på at brannmannskapene kjørte til feil sted.
Tårnvekterne holdt hus i tårnet, mens nattvekterne gikk faste runder i gatene. Til vekternes plikter hørte det også med å banke på hos brannfolkene for å varsle at det var tid for branninnsats. Dessuten skulle vekterne holde orden på tiden og vindens retning, og forkynne for folket både klokkeslett og vindretning. I Stavanger foregikk vaktholdet nattetid – om vinteren fra klokken 22.00 til klokken 06.00, om sommeren fra klokken 23.00 til klokken 05.00.
I den lokale historien er det noen vektere som har sikret seg en større plass enn andre – og på noen vis er blitt myteomspunnet uten at det nødvendigvis er et resultat av det som kunne fremstå som et slags yrkesmessig credo til en gammel journalistkollega uti sportens mangfoldige verden. Hans utgangspunkt var at hvis en historie ikke var helt sann, var han i hvert fall alene om den. Det var mer enn godt nok for han.
For andre er det mer enn godt nok at Stavangers vekterlegende, Tobias Sanstøl, muligens var modell for figuren «Tobias i tårnet» i Torbjørn Egners barneskuespill «Folk og røvere i Kardemomme by» fra 1955. Om han virkelig var modellen, vil nok flere enn den tidligere nevnte sportsjournalisten, synes var uvesentlig. Tobias i Stavangers Valbergtårn var utvilsomt en artigere kar enn navnebroren i Kardemomme-tårnet.
Da Tobias Sanstøl døde like før freden brøt løs i 1945, 89 år gammel, ble hans bortgang presentert på første side av Stavanger Avis. Det forteller sitt om hans posisjon i bybildet. Da han døde, var det gått mer enn et snes år siden han sammen med Enok Berge og Tollak Øksnevad, hadde stilling som tårnvekter i Stavanger. Tobias og Tollag ble de siste tårnvekterne i Valbergtårnet.
Tobias Sanstøl begynte som tårnvekter allerede i 1904. Han var en frodig og fargerik person med mange og ulike interesser, atskillig av en lokal livsfilosof, som var vel kjent med at det mellom himmel og jord, nok fantes atskillig mer enn de fleste steder. Da Sanstøl la bort vekterstaven, grep han stadig oftere til pennen og blekkhuset. Han skrev jevnlig i 1.ste Mai. Han var sterkt opptatt av det som rørte seg i samtiden, og begikk atskillige aviskommentar til tidens begivenheter, fortrinnsvis formulert på lette verseføtter.
Også sitt eget livs historie, skrev han på vers. Det ble totalt 108 vers før han satte sluttstrek. Den omfattende beretningen om sitt lange liv, innledet han med følgende verselinjer:
«Til pennen jeg griber og dikter en sang
den vil nu blive så uendelig lang
Jeg vil nu min læser her gjøre bekjendt,
om noget av dette som haver med hendt»
Deretter skildrer han sin sørlandske oppvekst og årene før han nå fram til sitt faste ståsted i vakttårnet. Han gir også et kjapt bilde av hva han får tiden til å gå med på toppen av Valberget:
«Nu er jeg at finde i vakttaarnet her
og blir det lidt langsomt hør nu hva jeg gjør
Jeg kveiger min pibe som frisker mit mod
Av Quies tobakker, ti den er saa god»
Han skildret også vekterens jobb. Åpenbart er han av den mening at vekteren er den årvåkne mann som passer på sine bysbarn. En hyrde for en menneskelig hjord.
«Vegter de vaager over byens fred
Skuer gjennem taage ifra taarnet ned
I maa gaa og glane hvert minut med flid
Ildens røde hane gale kan hver en tid»
Stavanger bystyre vedtok for 70 år siden – enstemmig og helt uten debatt – å frede Valbergtårnet. I innstillingen til saksbehandlingen i bystyret den 7. mai i 1952, siterte riksantikvar Arne Nygård-Nilsen noen ord fr professor Anders Bugge – som hadde tatt sin doktorgradsavhandling på dets arkitekt C. H. Groschs arbeider – hvor det blant annet het at «bygningen er et av de smukkeste monument som ble reist utenfor Christiania i arkitektens romantiske periode. Foruten den betydelige arkitektoniske og antikvariske verdi tårnet har, er det et meget godt og karakteristisk trekk i bybildet, som har sikkert feste i ens bevissthet.»
Kielland skildret vekternes nattevandring
Alexander Kielland har også gitt en skildring av vekternes rolle i byen. I romanen «Skipper Worse» skriver han: «Men efter Klokken syv var der ikke stort mere Lys i Butikerne, og der blev stille i Gaderne; kun af og til faldt en Lysstribe ud over Sølen og Pytterne, naar Døren gik op til en Brændevinssjap, hvor Søfolk og faste Drankere sad og brølte eller sloges.
Saa begyndte Vægterne at sprede sig fra Raadstuen udover Byen. Det var helst gamle Matroser og Skibstømmermænd, som ikke længer kunde arbeide, – med grovt, grødet Mæle, krogryggede og tunghørte.
De kom gaaende ganske langsomt i sine lange, tykke Vadmelsfrakker med Lygten i venstre Haand, stødende den tunge Pigstav i Brostenene, saa man hørte dem lang Vei.
Og ved de bestemte Hushjørner raabte de Tiden og Vinden – hver paa sin Maade, saaat hver Vægter blev forstaaet i sin Gade, men ellers neppe nogetsteds i den hele Verden».
Selv om Kielland mente å vite at i hvert fall noen vektere hadde sine faste sovesteder når natten falt dem lang, var det imidlertid et vers som de måtte fremføre hver eneste morgen kl. 04.00. Det var vel ikke et krav at verset skulle synges, men det måtte resiteres med klar og kraftfull stemme:
«Dig, evig Gud, ske ære/I høie himmelkor/Som vekter ville være/For oss, på jorden bor/Det ringer nu af vagt/for en god nat, sig herren tak/Tag tiden vel i agt».
På begynnelsen av 1920-tallet var vekternes tid ute i Stavanger. De ble avløst av profesjonelle brann- og politifolk. Også den tidligere innføringen av elektriske gatelys, bidro til å skaffe vekterne utelukkende en plass i byens historie. Det var ikke lenger nødvendig at noen ruslet rundt i mørke bygater som lysfontener.