Siden assosiasjonssprang med årene er blitt min foretrukne gymnastiske øvelse, hender det at jeg under studiet av medmennesker, også faller i tanker om saker og ting som svever i lufte. I disse dager kan for eksempel det være spekulasjoner om opprinnelsen til et gatenavn eller ti.
Det er ikke mange av byens gater som har stimulert den diktene trang til byens ulike poeter. En av dem er Kaisegata som er navnet etter skipsbyggmester Knud Johannes Kaisen som ellers opplevde den temmelig sjeldne æren å få seg et gateskilt mens han ennå var i live. Det er også den eneste av byens gater som har fått sin egen protestvise.
Knud Johannes Kaisens gate fikk sitt navn allerede i 1861. Min gateforundring var imidlertid dette enkle spørsmålstegnet: hvorfor i all vide verden ble gaten kalt Kaisegaten og ikke Kaisens gate. Siden en dåre kan spørre er enn ti vise kan svare, regner jeg med at et eventuelt svare aldri vil komme. Det vil forbli begravet sammen med datidens mektige maktmenn.
Hvorfor i all vide verden ble gaten kalt Kaisegaten og ikke Kaisens gate?
Av de gamle kildene går det fram at Kaisen var en av de meste produktive skipsbyggerne i Stavanger på 1800-tallet. Han var født i 1809 og bygget ifølge Stavanger rådstueretts protokoller sitt første skip da han var bare 19 år gammel, galeasen «Familien» som var på ca. 60 reg. tonn. Han hadde fått sin opplæring fra datidens fremste skipsbyggermester Johannes Robertsen. Han var gjennom hovedparten av sin aktive tid, knyttet til handelshuset Kiellands verfter. Knud Kaisen ble også karakterisert som den fremste eksperten når det gjaldt reparasjonsarbeider på skip.
Et av de skip Knud Kaisen bygget var sluppen «Calypso». Sluppen var bare på vel 50 reg. tonn. Den gikk først i noen år på Øster sjo-farten, men ble så sendt på langreis til Brasil, til Rio de Janeiro, med en ladning klippfisk. Sluppen var det minste skip som hadde seilt fra Skandinavia til Brasil, og det sier seg selv at dette vågestykke ble fulgt med den aller største interesse i byens sjøfartskretser. Det gikk fint.
Ifølge den gamle Aftenblad-journalisten Bernhard «benna» Lund brukte den 55 dager på turen. Ved Kanariøyene holdt sluppen på å innhente en tysk brigg som tok «Calypso» for å være et sjørøverskip og satte alle seil til. Men tyskeren skul le også til Rio, og dermed ble den forfulgt av «sjørøveren» i mangfoldige døgn til tyskernes store skrekk. Kaptein S. Stephensen var fører på denne turen.
Knud Kaisen ble etter hvert ganske så velstående mann, men selv om han i flere år var styremedlem i datidens Stavanger Sparekasse, var han evne til kredittvurdering åpenbart nokså begrenset. Det hadde sannsynligvis sammenheng med at han på folkemunne alltid ble beskrevet som en «ualminnelig snill mann».
Han generelle snillhet resulterte i at han derfor skrev på nokså mange veksler for folk. Det var ellers ikke så ualminnelig i Stavanger at folk garanterte for hverandres lån den gang. Det var i byen bygget opp et slags system med vekselstranaksjoner i form av såkalte «ansvarskjeder». Opplegget kunne minne mest om et slags spill med dominobrikker. Falt en, falt de alle.
Da et økonomisk uvær slo inn over Stavanger i 1880-årene, fikk derfor det økonomiske uværet en voldsom kraft og resulterte i uhyggelige økonomiske konsekvenser for svært mange som hadde signert på veksler. Det spredte seg til store deler av næringslivet i Stavanger. Det var som om en brottsjø hadde veltet inn over byen. Den feide verdier over ende, og endevendte det meste av byens næringsliv Krakket fikk også sine tragiske konsekvenser for Kaisens liv og levned.
Vekselforpliktelsen gjorde at hans private formue ble borte og havnet sånn sett utelukkende i minneboken. For han selv ble det siste bostedet byens fattiggård hvor han døde i ensomhet i 1902, 92 år gammel. Kona og en datter hadde da krakket rammet byen og familien, dratt til USA, men uten at Kaisen ville følge med på flyttelasset.
Selv om Kaisen i sin tid ble omtalt med utelukkende godord, var det ikke den sammen rosen som ble hans gate til del. En av gatens beboere var bypoeten, Tellef Haraldstad, en livsglad mandalitt, som foretrakk kneiper og sjapper som skrivestuer, et vandrende paradoks i bybildet. Han hadde mild og bløt sørlandsstemme, samtidig som han var en diger branne med et heller bistert utseende, med betydelig buskvekst over øynene og med en ørnenese klar til hugg. Likevel var han ikke en mann som noen fryktet.
Han var tvert om usedvanlig populær i selskapslivet. Haraldstads hjemmebane var kneipene hvor hans rammende rimerier og ordspill ble belønnet med durabelige slurker. Han hadde nok en øltørst som lå langt over gjennomsnittet, den folkekjære poeten Tellef Haraldstad. Nå var han ikke poesimaker på heltid, heller ikke bodde han på kneipene. Han hadde en slags halvdagspost som kontorist ved en hermetikkfabrikk, men brukte ellers det meste av sin tid i lystige lag.
Blant annet ble det hevdet at han også hadde fått Alexander Kielland som losjemedlem.
Det hører ellers med til historien at Haraldstad også hadde hatt sin tid i avholdsbevegelsen, blant annet som øverste templar og en aktiv «rekrutteringsoffiser» for avholdssaken. Blant annet ble det hevdet at han også hadde fått Alexander Kielland som losjemedlem. Han brøt imidlertid med avholdsbevegelsen etter det det som ble bare omtalt som «uenighet». Vennskapet med Kielland beholdt han imidlertid i alle år, og var en flittig rimsmed for Kielland i de årene var avisredaktør.
Haraldstad skrev utallige viser i løpet av sitt liv. De ble imidlertid aldri g i de årene har itt ut samlet i hans tid. Han nøyde seg med å ha dem sirlig oppskrevet i en kladdebok. Sånn sett hadde han dem alltid for hånden. Senere er flere av visene blitt samlet og gitt ut i bokform. De mest kjente er nok «Tenk hvor i gale dager», «Stavanger er ingen filleby» og nettopp «Kaisegate-vise».
På vegne av beboerne i Kaisegata, løftet han sin penn og skrev med betydelig bokstaver til de kommunale maktmenn: «Vor Skat vi betaler, og den er saapas, /at vi burde faa baade Springvand og Gas.» Bønnen ble imidlertid ikke hørt av den flokken den var adressert til.
Ingenting skjedde fra kommunale makt-korridorer, og Haraldstad måtte atter sale sin Pegasus og forkynne høyt og tydelig: «Vi er med vor Gade saa ganske forladt,/ det skrev vi til Formandskab og Magistrat./ Men ingenting hjalp det, vi vidste det før,/ dog mister vi ikke vort gode Humør.»
Nå hjalp det likevel ikke med det gode humør, men Haraldstad ga ikke opp sin kamp for å bedre gate, og henspilte i en slags konklusjon på tider som skulle komme, da også Stavanger kunne bli et nasjonalt turistsenter. Det het nemlig i en slags oppsummering at «Udbedring af Gaden vil blive en plikt/ naar Stormænd har gjort den til Reisedistrikt/. Da faar vi Belysning og Springvand og vel/ Kloak, Pissoir og et vakkert Hotel.»
Poeten som diktet seg inn i glemselen
I «Molboposten» 1925 ga bladmannen Theodor Dahl en livlig skildring av sin åndsfrende, under tittelen «En Bypoet» «Jeg ser han for meg ganske tydelig komme stigende hitover Jernbaneveien. Fast i steget, rank i ryggen, med hodet litebitte gran på skrå − likesom halvveis veirende eller anende ut mot menneskene og naturen. Der lever liksom en ferdig spøk om munnen hans, det ligger der og dirrer og vil frem under de store buskete sersjantbarter.
En spøk kanskje i bunden stil, en strofe som er kommet farende i sinnet henne i gaten etsted. Kanskje handler det om en mann i byen eller om en situasjon i Europa, om en blomst eller en katt eller en konstabel.
Og øynene som ligger der godslige og halvsmiler under de store flettede øyenbrynene ser så snildt på menneskene, og hester som drar forbi. Han er på vei til «Willemsen», ti han elsket begeret på en skjøn måte − han som oss andre, som er glad i ordet og naturen. Og han kunne med sin penn hylde vinen, begeistres over Norges natur, han kunne fortelle om da han gikk til Svaneapoteket etter medisiner til Mons Haraldstad (katten), da han lå på det siste.
Han skrev de landsberømte «hestevers» − hjertelige og fine og han diktet om hendelser og tilskikkelser på livets mange veier. Slik minnes jeg ham komme stigende hitover Jernbaneveien i den brune frakken merket av tid og slit, svingende sin rørstav i tempo og takt med tanker og rim som levde i hans sind. Og han var en velkommen gjest på «Willemsen». Det satt som oftest en liten skare omkring ham. En liten lyttende skare. Det var fiskere fra Tungeneset med dampende snadder − det var hodekålmennesker fra Jåtten − det var hysefiskere fra øyene; bymennesker og øldrikkere …»
Han hadde mye av sine samlede verker i indrelommen, Haraldstad. Trøyen var halvveis bålen av vers som sprengte på, og han ga av overflod av indrelommens innhold. Etterhånden inneholdt lommen et temmelig fast repertoir og de lyttende bad, ettersom glassene vokste, om dette eller hint dikt. Hans berømte lassaronvise stod nærmest alltid som en god nummer en, og det er humor i denne visen. Den grep umiddelbart med sin sarkasme og sin realistiske skildring av drankernes gang mot den absolutte elendighet.»