Det het i anmeldelsen at «en ny og vaskeekte Stavanger-komedie er naturligvis litt av en begivenhet i en superpatriotisk by, som riktignok helt siden Alexander L. Kiellands dager har lidt av litterære fordøyelsesbesværligheter, men reiste seg i ny selvfølelse da Leiv Isachsen skrev «Maktå på Straen» og med dette skuespillet utløste selve hovedtonen i vår lokalpatriotiske kulturtradisjon», skrev Riis som i hovedsak var vel fornøyd med «fisebombå» fra Ajax sin skrivestue.
«Vi tror at denne nye Stavangerkomedien vil slå an velbehagelige og avslappende toner i mangt et sinn hos et stort publikum og vil gi teatret mange og fulle hus. Her er mange pussigheter å kose seg med, og her er fremforalt mange treffsikre og morsomme replikker å more seg over i objektiv humring – eller endog i subjektiv skadefryd. Her er typer og episoder som kaller på smilet, og som ofte utløser den store latter».
Det er vel heller ikke noen tvil om at «Det smedle på Skansen» har innbrakt mye mer penger i kassen til Rogaland Teater enn hva søstrene Torgersen noensinne tok inn på sin «penslige pensjonatvirksomhet» på Skansen.
Anmelderen fikk rett i sin tro på at komedien ville slå an hos et stort publikum. Det er vel heller ikke noen tvil om at «Det smedle på Skansen» har innbrakt mye mer penger i kassen til Rogaland Teater enn hva søstrene Torgersen noensinne tok inn på sin «penslige pensjonatvirksomhet» på Skansen. Det var disse to søstrene som både var inspirasjonskilden til – og modellene for – forestillingens to forunderlige fruentimre, Hanna og Emilie, og deres kamp mot byfogden og resten av byens maktmenn.
Etter eget sigende, skjønte daværende teatersjef Gisle Straume – for folk flest den gang kanskje mest kjent som lektor Tørdal i Stompa-serien i Barnetimen – lite og ingenting av suksessen. Til gjengjeld hadde han ingen problemer med å glede seg over at omkring 19.000 tilskuere lo, jublet og klappet seg gjennom de 63 forestillingen som komedien fikk ved første gangs oppsetning. Siden er forestillingen hentet fram ved ulike anledninger – også til betydelig glede for teatrets økonomiavdeling.
Etter kjempesuksessen med «Det smedle på Skansen», grep «Ajax» – som først kalte seg Jacob» og Ajaks» når han inntok skrivepulten – fatt i et problem som mange nyetablerte familier opplevde på 50-tallet: den trangbodde tilværelsen med svigerforeldre. Aslaug Tønnesen spilte med bravur mor til «Gudlabadne» i Gunnar Eides skikkelsen. Moren lå i ustanselig krangel med husverten, gudlabadnes svigerforeldre, og med svigerdatteren som hun mente ikke var i stand til å ta vare på hennes øyesten.
I sentrum for konflikten står Gudlabadne som rives mellom mor Mathildes sauser og nysteikte vafler med rørt tydebærsyltetøy som han liker så godt, og hustru Jennys forsøk på å innføre nye sauser og nye kvinnelige verdier i det trange samboerskapet med svigerfamilien i Østre bydel.
«Ajax» skrev ytterligere en Stavanger-komedie, «Storm i et Norgesglass» – i tillegg til utallige muntre epistler om Johanna og Broremann som for øvrig har fått sin statue i sentrum. Han skrev alt på Stavanger-dialekt som han på mange vis bestemte både takten og tonen for. Han ble på mange måter målestokken for den skriftlige siddis-tonen. Det var ellers ikke bare mannskor og engler den svært så stillferdige personalsjefen på «Selskabe» hadde et nært kjennskap til. Han døde 86 år gammel i 1995 – atskillige år før han fikk sin lekepark i hjembyen. Den ligger i Aftenbladets nære nabolag – hvor han skrev sine ukentlige epistler – og heller ikke så langt fra Vinkelgata hvor han vokste opp.
Den ellers så smålåtne og beskjedne kontoristen fikk en solid plass i siddisens hjerterom.
Den ellers så smålåtne og beskjedne kontoristen fikk en solid plass i siddisens hjerterom. Det var vel en gang i tiden ikke et eneste møte i et lag eller en forening i distriktet uten at noen entusiastiske sjeler – oftest med svært så vekslende dialekt-hell – leste opp av Ajax sine fortellinger. De var folkelige godbiter som smakte godt og som alltid ga lyst på en til …
Nå var det helt andre smell på Skansen i hine og hårdere dager enn de Ajax laget med sin blekkpatron. På midten av 1600-tallet ble det anlagt en såkalt festningsstasjon ytterst på Holmen-området. Carl Lous skriver i sin bycicerone fra 1860, om denne: «På klippen nedenfor Valbjerget findes vort fordums havnebatteri Skandsen. Havnebefæstninger har byen havt langt op i tiden. Saaledes ansøgte byfogden i 1652 om, at «de 300 rdl, der vare anvendte til indkjøb av 4 jernstykker, der vejer hvert ungefehr 1200 pund med raperter og tilbehør», matte blive godtgjort, «efterdi borgerskabet ingen middel haver til slig udlæg».
Kort tid efter, i 1656, omtales en fast ansat konstabel «til at passe stykkerne og skandseværket». Den nævnes ogssa i byregnskabet 1661–65 og havde da flere batterier med blohus og vagthus. Men dens velmagtsperiode falder først i «sidste krig» – 1807–1814 – da den af byens patriotiske borgere blev ordentlig istandsat. Den havde da to bastioner; den øvre: «Prøvestenen», hvor vagthuset stod, var bestykket med 10 tolvpundere og 2 ottepundere; den nedre «Hjælperen», med 2 tolvpundere.
Senere i trediveaarene var Skandsen et yndet samlingssted for byens borgere, især nytaarsdag og syttendemaj. Nytaarsmorgen tidlig drog to trommeslagere gjennem byens gader og slog reveillen og fortsatte senere dermed for hvermans dør i haab om en gratifikation; som sjelden udeblev. Om middagen gikk borgerne fra kirken til Skandsen, hvor alle kanoner på slaget tolv kom i virksomhed.
Syttendemaj feiredes ogsaa herude, undertiden med hornmusikk, som nogle av byens borgere opvartede med. Da kom man i et perlehumør, der ofte kulminerte i at trække kringler med «Lindalen», byens priviligerede gadedriver. Kanonade var her ogsaa; men da vi fik høre, at kongen og statholderen ikke likte, at man fejrede syttendemaj, holdt vi op som snille børn, thi loyale har vi altid været.
I 1831 under koleratiden spillede Skandsen sin sidste krigerske rolle. Da ble der nemlig innkvarteret soldater for at holde et vaagent øje med quarantainen paa Plentingen, eller som det hed: «for at skyde kolera i hjel».
Carl Lous fastslår på sin side at kanonene på Skansen ble brukt som «kaiføde», og filosoferer slik om etterbruken av den gamle kanonstillingen: «Nu er befestningene sløjfede, og meningen er nok til at nytte tomten til en kaj eller landgangsbrygge; her kunde ved enkel beplantning blive et vakkert anlæg. En god gjerning vilde det ogsaa være at anlægge en offentig badeanstalt på klippens østside istedenfor de gamle, ny bebyggede badepladse Strømstenen og Spilderhougvigen. Her i fast og nær forbindelse med byen vilde et saadant være langt mer på sin plads end som foreslaaet helt ude paa “Majoren”. Hvordan de end nu blir – sagen selv er snart en tvingende nødvendighed for de 5000 børn som byen nu har».
Om ikke Carl Lous fikk medhold i sitt forslag om å lage en badeanstalt på Skansen, fikk han i hvert fall rett i kanonene ble til «kaiføde». De ble en del av Stavangers første kai; «storkaien på Skansen».
Skansen ble valgt som første dampskiphavn
På denne tiden var det at havnestyret startet et møysommelig og tidkrevende arbeid for å få bygd en virkelig dampskipskai i Stavanger «hvor saavel større som mindre dampskibee uden gene kunne lægge til for at losse og lade», som det het i de gamle dokumentene.
Stedsvalget for den nye kaien sto mellom Kranen, ytterst på vestre side av Vågen og Skansen, på østsiden av Vågen. Begge stedene hadde sine sterke forkjempere, og det kunne vel for så vidt a blitt hips om haps hvilket alternativ som ble det endelige. Kranen lå minst utsatt for vind og uvær, mens Skansen var plassert i «de bedst regulerede strøg og i hiertet af byen».
Det ble alternativet Skansen som seiret. Det skulle imidlertid ta atskillig år før kaien ble en realitet. Først i 1873 ble det fart i utbyggingen som var avsluttet to år senere. Da ble det skrevet at «ved anlægget af den nye Holmen- eller Skandsekai er et stort savn afhjulpet, da man derved har faaet bekvems plads for de talrige kystdampskibe, der anløber stedet …»
Etter mye om og atskillige men, fikk Stavanger sitt første moderne kaianlegg – Storkaien eller Skansekaien – så sent som i årene 1873–76. Da kaien skulle anlegges brukte man tydeligvis alt det byggemateriale som man kunne komme over. De gamle kanonene fra Skansen ble for eksempel brukt som fortøyningspæler under byggingen av Storkaien. Den gamle «Søilå» ble dermed Stavangers første kai i dagens betydning av. Den var hele 40 alen lang og kostet i sin tid 1000 speciedaler. Det var en kaistripe som byens borgere var såre tilfreds med.
Den nye kaien ble godt mottatt av de reisende, også lenge før den offisielle åpningen. Det ble imidlertid jevnlig helt noen dråper malurt i det generelle gledesbegeret da det ble pekt på at det måtte ryddes opp oftere på kaien. Altfor mange lå omkring og gjorde det vanskelig for passasjerer og andre å ta seg fram på bryggen, som det ble påpekt.
Kaien ble først offisielt tatt i brukt i 1876. Det skulle gå år før Stavanger fikk en ny kai, Stenkarkaien, og først i 1910 ble Skagenkaien fullført hele veien rundt fra Vågen. To år senere ble også jernbanesporet forlenget langs denne kaien slik at det ble direkte forbindelse mellom jernbanestasjonen og Holmen.