Kultur

Byhistorie: Ikke en vanlig konsul, men en Consul

BYHISTORIE: Det er slett ikke bare-bare for kommunale koryfeer å finne fram til et gatenavn. Den jakten har avstedkommet atskillige lange debatter i bystyret i årenes lange løp som ofte kunne ha vært et utmerket råstoff for revyskribenter. Fredag den 14. oktober i 1961 var et eksempel på noe som av den gamle garde i min oppvekst gjerne ble beskrevet med oppgitte ord som «fint ska det vær, om halla …. henge ude…»

Å finne navn til selveste Sigval Bergesen var en krevende øvelse for bystyret i Stavanger. Her et familiebilde med Sigval Bergesen (1863-1956), Ole Bergesen (1891-1951), Sigval Bergesen O.S. (1914-1965).

På denne fredagen skulle bystyret i Stavanger ta standpunkt til om den nye veien langs Hillevågsvatnet skulle hete Sigval Bergesens vei. At den gamle rederen som i tillegg til å være fysisk far til sine to sønner Ole og Sigval dy, også ble betraktet som en slags psykisk far til Sørlandsbanens unnfangelse, var velkjent. Uten den gamle skipsrederen ustanselig påminnelser om banens betydning for landsdelenes framtid, ville den visstnok aldri ha blitt realisert.

Bystyret var for sin del ikke tvil om gamle Bergesen fortjente sin vei i byen selv om han var født i Farsund – og ikke bare få en statue laget av Ottar Espeland ved Jernbanestasjonen – men spørsmålet var om det var tilstrekkelig med bare navnet hans på gateskiltet. Eller måtte man også ha med en tittel som ikke var så lang som «skipsreder» på gateskiltet? Bergesen hadde nemlig vært fransk visekonsul i årene fra 1892 til 1930.

Et lite datids-gløtt fra Lars Torleiv «Lasse» Øyes alltid omfattende referater fra Stavanger bystyre, kan kanskje være på sin plass. Det heter i hans resyme av bystyremøtet: «Om veien langs Hillevågsvatnel ble det debatt. Einar Andreassen foreslo på vegne av Gatenavnskomiteen at navnet ble Sigval Bergesens Vei. Innstillingen fra for mannskapet var Consul Sigval Bergesens vei.

Andreassen mente navnet var for langt, at det like godt kan forveksles med de to nålevende konsuler Sigval Bergesen og at beliggenheten tydelig forteller at det er Sørlandsbanens far som er oppkalt. Finansrådmann Brodahl: Av hen syn til neste og kommende generasjoner skal det ikke være tvil om hvem som er oppkalt. Innstillingen ble vedtatt mot 9 stemmer».

Og dermed ble den gamle Høyre-representanten i bystyret fra 1905 til 1908, og i Stortinget fra 1903 til 1906, hyllet som det sømmer seg den dannede klasse når det gjelder titler. Han ble ikke titulert som konsul med K, men selvsagt med C. Det skulle være stil over den gamle skipsrederens opptreden i det offentlige rom. Formodentlig var det av den grunn at også Aftenbladets slo an de mange og begeistrede akkordene da statuen over Sigval Nathaniel Bergesen ble avduket ved jernbanen den 7. juni i 1953.

Bystyret var for sin del ikke tvil om gamle Bergesen fortjente sin vei i byen selv om han var født i Farsund.

Det het i oppslaget som dekket det meste av første siden: «Avsløringen i går middag av monumentet over Sørlandsbanens far, konsul Sigval Bergesen – (formodentlig ble det påtalt etterpå at reporteren hadde stavet tittelen med K og ikke C) – ble en enkel og særpreget høytidelighet og omgitt av et vakkert blomsterarrangement i rødt, hvitt og blått. Da stortingspresident Gustav Natvig Pedersen etter sin vakre hyllest til politikeren, skipsrederen og jernbanebyggeren Sigval Bergesen lot duken falle, gikk det et anerkjennelsens sus gjennom folkemengden. Dette var Sigval Bergesen slik vi vil bevare minnet om ham: Vinterkledd, tilknappet, et uttrykk for forteltet kraft på vei videre fram, og med en frapperende portrettlikhet».

Nå var ikke dette en anledning hvor noen hadde tatt med malurt for å dryppe det i begeistrings-begerne. Det ble påpekt fra komitéformann, banksjef Harald Wiig, at «statueplasseringen var midlertidig på denne plassen, men at hovedstyret for Norges Statsbaner har lovet å gi det en verdig plass på det nye stasjonsområdet». Om ikke annet kan det tas som et eksempel på at midlertidighet også for 70 år siden egentlig hadde evighetens stempel på seg. Statuen står fortsatt hvor den opprinnelig sto. Wiig fortalte også forsamlingen at avsløringsdatoen, den 7. juni, slett ikke var noen tilfeldighet. Det var for å minne om Bergesens innsats den 7. juni i 1905.

Etter spaltevis med åpenbart nitide referater av alle de mange rosende ord som falt ved avdukingen, konkluderer reporteren: «Så kom Sigval Bergesen selv på talerstolen. Stø og rolig, sterk i stemmen og klar i tanken. Jeg takker for den store ære byen og distriktet har vist meg ved å reise dette monument, sa han. I enda høyere grad takker jeg Stavanger kommune og kommunene i Rogaland for den tillit de gjennom snart 60 år har vist meg i mitt arbeid for distriktets kommunikasjoner. Del var denne tillit som gjorde del mulig å arbeide,

Enhver som føler at han har denne landsdel bak sog i de krav han reiser, vil kjenne seg sterk. Nu er jeg kommet til veis ende og da er det kanskje tillatt for meg å si til dere som er unge i dag: Bær distriktets interesser fram! Sett dere mål som gagner det samfunnet dere tilhører, og arbeid for disse mål. Deri ligger lykke. Dere har store forpliktelser på dere fordi dere tilhører en landsdel som er i så rik vekst og hvis betydning for fedrelandet er så stor. Og så spesielt til de av dere som skal bære våre krav fram: Husk at. våre berettigede krav slutter ikke her. Landsdelen har krav også på en direkte jernbaneforbindelse til landets sentrum».

Da elektrifiseringen av Sørlandsbanen nådde fram til Stavanger, skulle den markeres med atskillig brask og noe bram i Stavanger den 1. juni i 1956. Dagen før, rettet distriktssjef John Thomseth i NSB en sterkt følt oppfordring til byens befolkning. Han ba «alle som var på talefot med meteorologer, om å be om godt vær» den drøye halvtimen åpningshøytideligheten på jernbanestasjonen skulle vare. Tunge skyer hadde drevet inn over Stavanger i dagene før den store dagen, og Thomseth fryktet for at regndråper skulle ødelegge hans festarrangement.

Vurdert med ettertidens øyne, burde nok denne relativt beskjedne bønnen ha vært rettet direkte til værguden, og ikke sendt via hans meteorologiske mellommenn på jorden. Det øste og pøste fra skyene i den halvtimen som kronprinsen og de andre sentrale koryfeene kastet sin friluftsglans over åpningsarrangementet. Hvis bybønnen om godt vær nådde fram til værsenteret i den eventuelle sjuende himmelen, ble den i hvert fall ikke hørt. Uværet gjorde vel sitt til at Sigval Bergesen holdt seg vekke fra jernbanestasjonen under åpningen, men var desto mer hjertelig til stede under kveldens bankett hvor kronprins Olav toppet gjestelisten.

Som vanlig ved sikre anledninger var del mange som talte lenge – om ikke alltid like vel. Etter at de vel 200 spesielt inviterte hadde spist seg gjennom røkelaks og lammesadel med både hvitt og rødt i vinglassene, sang de en nyskrevet sang av Ajax som etter avisene å dømme vakte «stor begeistring». At den som vanlig var skrevet på stavangersk, gjorde den selvsagt ekstra eksotisk for de utenbys festdeltakerne.

Det mange så fram til å høre, var den 93 år gamle Sigval Bergesens tale. På mange måter var dette hans dag, og det var selvsagt svært passende at det da det første elektriske toget seg inn på stasjonen om formiddagen, lød det malmfulle toner fra Domkirkens klokkespill som Bergesen hadde donert kirken tre tiår tidligere.

Sigval Bergesen konkluderte sin tale med å si at «nå er jeg ved veis ende. Jeg kommer neppe til å oppleve en offentlig tilstelning etter denne. Jeg takker for den tillit som Sør-Norge har vist meg. En mann sa til meg: «Du er vel kry nå»? «Nei, jeg er takknemlig», sluttet Bergesen. Etter talen reiste alle seg og hyl let den gamle kjempen med et tre ganger tre hurra så det ljomet gjennom salen – før kronprins Olav takket for de vennlige velkomstord, og over at han fikk oppleve å møte Sigval Bergesen på denne hans store dag, som han sa. Og etterpå var det kaffe og konjakk til ut i det små timer …

Biskop reiste minnerune over rederen

I avisenes nekrologer og i minneord etter Sigval Bergesens d.e. død den 4. desember i 1956, ble han hedret og ytt honnør for sin samfunnsbyggende virksomhet. Biskop Eivind Berggav skrev for eksempel fra sin bispestol: «Så levende opp i så høy alder (nær 94 år) vet jeg ikke at jeg har truffet noen mann. Gjennom de 57 år jeg har kjent ham, har han selvfølgelig forandret seg, det har vært en stor livets modning å merke hos ham, men hver gang jeg traff ham, var overraskelsen like sterk: Så up to date, så up to eternity, og begge deler uten spor av anstrengthet, bare naturlig og selvfølgelig.

Fra sitt utkikksrom på Revtangen midt på Jærkysten var det ikke bare skipene sine han fulgte med øyet og med kikkerten – det var mange av tidens bevegelser, både i saker og i personer som det 90-fireårige øyet fulgte og holdt rede på. Det var ikke i det svundne at Sigval Bergesen levet, men riktignok kunne fortiden bli uvanlig levende i hans passiar. Det slo meg ofte hvordan det gode hos de gamle, både hos venner og hos motstandere, fikk rommelig plass, enda så skarp den gamle konsuls tunge til tider kunne være.

Han lærte meg meget om skipsfart og om andre av det praktiske livs opp gaver, men ellers hadde han så sterke personlige interesser også på min side av livsoppgavene at vi lett møttes, og de mer enn 20 års aldersforskjell ble borte. Det var noe avklaret og åndfullt over den friske og aktuelle mann når han la opp sine personlige synspunkter på nåtidsfenomener eller på fortidens hendelser og personer. En forbausende presis hukommelse hadde han, og initiativ til det siste. Han hadde aldri nok med de planene eller oppga vene han alt hadde realisert. Hans sinn var alltid lik skipsbaugen som pløyer ny sjø. Men harmonisk var han overfor avslutningen.

I fjor nevnte han i et brev at han «begynte å eldes nå», og «jeg tror selv at jeg ikke har noen særlig lang tid igjen». Dette hadde vi talt om i utkiksrommet på Revtangen, ikke meget, ikke sentimentalt, men rolig og nesten glad slik en skipper kan snakke om kursen og havnen. Det er ikke nok åkalle Sigval Bergesen en høvding, dertil var han for meget menneske. Høvding – egen kanskje somme tider, men varm, fyldig og frodig som menneske, et landskap av gror, virke og ånde», het det avslutningsvis i Bergravs minnerunne.