Kultur

Byhistorie: Amerikabønn om bygate for Kvammen

BYHISTORIE: Noen ganger kommer gode ideer flytende på ei fjøl. Andre kommer de med posten. Som for eksempel dette leserbrevet til Stavanger-avisene fra en utvandret siddis i Fairbanks i Alaska.

Reidar Kvammen stående til venstre før avspark i landskampen Norge-Irland 10. oktober 19. Nprge vant kvammen 3-2 etter to mål av den legendariske Viking-spilleren. Ved siden av Kvammen fra venstre: Frithjof Ulleberg, Odd Frantzen, Nils Eriksen, Magnar Isaksen, Rolf Holmberg, Alf Martinsen og Arne Brustad. Knestående, fra venstre: Rolf Johannesen, Tom Blohm og Øyvind Holmsen.

Han fant i 1974 tiden inne til å foreslå for sine tidligere bysbarn dette:

«Det er mange år siden jeg var i Stavanger. Jeg vet ikke om noen gate eller plass som er oppkalt etter Reidar Kvammen. Han er en Stavangermann som gjorde Stavangers navn kjent over hele Norge og utenfor landets grenser. Norge hadde aldri sett maken til en slik fotballspiller som Reidar Kvammen, alle kjente ham, Stavangergutten som kastet glans over sin hjemby både som idrettsmann og gentleman. I stedet for å bruke en masse navn som ingen kjenner, så la i den minste en gate eller plass få navn etter Reidar Kvammen, Han gjorde Stavanger mer kjent enn noen».

Nå hjalp det ikke med brevpost fra Amerika. Reidar Kvammen fikk aldri sin gate i hjembyen. Til gjengjeld fikk han en plass – i tillegg en statue som folk flest omtaler som å være av og med ham. Da skulpturen ble avduket 17. mai i 1958, ble den imidlertid presentert som å være «til minne om falne idrettsmenn» og hadde fått tittelen «Fotballspilleren». Som det het i avisene etter avdukingen: «Det gikk et sus av beundring da statuen ble avduket og beundringen ble ikke mindre da folk fikk se nøyere på verket. Det er liv og bevegelse over den veltrente fotballspilleren. Han gnistrer av energi og innsats og man venter bare på at den høyre foten skal klemme til ballen som ligger der og lokker».

Som da hans statue over Alexander Kielland ble avduket på torget noen tiår tidligere, var ikke kunstneren, Magnus Vigrestad, til stede under avdukingen. Han døde i en trafikkulykke like etter at han hadde lagt siste hånd på statuen. I ettertid har mange spekulert på hvem som har stått modell fot «Fotballspilleren». Selv sa Vgrestad at han hadde vært inspirert av mange. Det er likevel liten tvil om at Johan Lundbøs fotografi av Reidar Kvammen i hans glanstid, nok er hovedinspirasjonen for skulptøren. Kvammens eleganse og kroppslige beherskelse gjennomstråler kunstverket

Reidar Kvammen var den første norske spilleren som nådde 50 landskamper – 48 av dem før krigen, og tre etter. Med tanke på at Norge på 30-tallet spilte 6–7 landskamper i året og at de fem krigsårene selvsagt var uten landskamper, er det med dagens landskampantall in mente, sannsynlig at Kvammen i sine glansdager ville ha satt en ganske uslåelig rekord i landslagsdrakten.

Norge hadde aldri sett maken til en slik fotballspiller som Reidar Kvammen, alle kjente ham.

Han var etter datidens sigende en fotballspiller som hadde alt. «En del av Kvammens finter og driblinger hører til det beste som overhodet kan presteres i internasjonal fotball. Publikum overga seg», skrev Aftenposten i sin tid. Landslagskollegaen Jørgen Juve som senere ble journalist i Dagbladet, sammenlignet Reidar Kvammen med en engelsk storspiller fra 30-årbene, David Jack: «Jeg tror nok Kvammen som ballbehandler og ekvilibrist overgår engelskmannen», var Jørgen Juves klare konklusjon når spørsmålet gjaldt hvor Kvammen befant seg på kvalitetslistene.

Den eneste kritikken Kvammen fikk, var at han holdt for mye på ballen, og driblet for mye. Selv skrev han i sin selvbiografi: «La meg like godt innrømme at jeg kanskje har ofret litt for mye på driblekunstens alter. Den eneste unnskyldning jeg kan føre i marken er at fotball er lek. Så jeg har altså lekt meg litt for mye», medga Kvammen i bok-beretningen om sitt liv. Det var kanskje derfor at han to ganger takket til profftilbud fra Arsenal. Han foretrakk politiuniformen framfor London-klubbens drakt.

London-klubben med base på Highbury tilbød ham 200.000 kroner for å slutte seg til laget, men som Reidar Kvammen fortalte i et intervju i 1985, var det helt klare grunner til at han takket nei: «At jeg måtte bo to år i England før en endelig kontrakt kunne skrives, avgjorde denne saken. Jeg har aldri angret på at jeg ikke reiste», poengterte Kvammen i intervjuet, og la til at den gang var det slik at pengene spilte en langt mindre rolle enn klubbtilhørigheten gjorde. Du skiftet ikke klubb av økonomiske grunner.

Reidar Kvammen var Viking-spiller i sjel og sinn – selv om han startet sin fotballtid på gatelaget Strong. Det gjorde han sammen med sine to eldre brødre, keeper Sverre og utespiller Arthur. Begge satte sitt preg på Viking-laget i flere sesonger, men uten at noen av dem nådde minstemannens nivå. Sverre fikk en landskamp, mot Sveits i 1935 som endte med 2-0-tap. Arthur fikk også en landskamp. Han debuterte sammen med Reidar i en landskamp mot Tyskland i 1933 som endte 2–2. Gartner Arthur ble senere banemester og idrettsinspektør i Stavanger kommune i en årrekke.

Reidar Kvammens mest berømmelige fotballkamp var vel den første og siste kampen som Adolf Hitler i sin tid så. Det var Norges oppgjør mot Tyskland under OL i Berlin i 1936 hvor Norge seiret 2–1 og tok til slutt bronsemedaljene under turneringen. Han var delaktig i begge de norskescoringene. «Det var en hård kamp, opprevet tempo. Vi gikk inn mer for lagspillet og med den ånd som hersker i laget nu, skulde jeg ha moro av å se det landslag som slår oss», uttalte Kvammen etter kampen til avisene.

Det skjedde imidlertid allerede i neste kamp, semifinalen, hvor Norge tapte 2–1 mot Italia. Bronsemedaljene ble imidlertid sikret med 3–2 seier over Polen. Etter kvartfinaleseieren mot Tyskland, var ellers rikskansler Hitler av den helt klare overbevisningen om at Norges tomålsscorer, Magnar Isaksen, var jøde. Det var mer enn Hitler – i tillegg til nederlaget – kunne tåle, og han forlot derfor stadion i sinne.

I 1943 ble Reidar Kvammen arrestert og sendt til fangeleiren Stutthoff hvor han var til krigens slutt. I sin selvbiografi skriver han lite om fangetilværelsen, men noterer en ganske så spesiell fotballkamp hvor 100 fanger møtte 100 andre fanger i et oppgjør. «En mer makaber fotballkamp er vel neppe blitt spilt. To hundre mer eller mindre muselmenn «moret» seg på kommando. Vi måtte late som det interesserte oss å treffe den lefsa som for anledningen ble kalt fotball», heter det i Kvammens minnebok.

I «Fange og natt og tåke» skriver tidligere statsminister Trygve Bratteli om sine grufulle opplevelser i tyske fangeleirer under andre verdenskrig. Ettersom de blir mer og mer svekket, omtaler han seg selv og sine medfanger som «muselmenn». Det er det tyske ordet for muslim, og var et vanlig slanguttrykk i konsentrasjonsleirene under krigen når man snakket om dem som var så utsultet og nedkjørte at de ikke klarte å stå oppreist.

I et intervju med Aftenposten, lettet Kvammen litt på sløret over sine krigsfange-erfaringer, og sa blant annet: «Det var like jævlig i Stutthof-leiren som andre plasser. Kommandanten i leiren kom en gang bort og kjente på beina mine. Han hadde hørt at jeg hadde vært med på å slå Tyskland i fotball. Narraktig og motbydelig. Jeg husker jødene på vei til gasskamrene og hengingene i leiren, sa han til Aftenpostens medarbeider.

Tilbake på fotballbanen etter krigen

Av konsentrasjonsleirene i Polen så er Stutthof den som åpnet først og den siste som ble stengt. Leiren hadde eget gasskammer, og tillegg ble det foretatt gassing i jernbanevogner. Av 115.000 registrerte fanger, var det ca. 65.000 som mistet livet der. De første fangene i Stutthof var polakker fra Pommern og Gdansk, senere kom sovjetiske krigsfanger, nordmenn og dansker til leiren som ble sett på  som en tilintetgjørelsesleir. Spesielt var de jødiske fangene utsatt for en umenneskelig behandling,

Selv kom Reidar Kvammen hjem fra krigsfangenskapet som en sterkt svekket fysisk person med blant annet tyfus. Selv har han forklart situasjonen ganske nøkternt: «Jeg returnerte fra Tyskland som et fysisk vrak». Han trente seg imidlertid opp, og ga slett ikke opp håpet om å nå 50 landskamper selv om det – som det heter i sangen – helst så mørkt ut. De første meldingene om at Ridar Kvammen var på vei tilbake til god gammel form, spredte seg ut over landet. For eksempel heter det i en artikkel i VG i 1946 at  «Reidar Kvammen meget energisk er gått i trening og meget tyder på at han blir minst like god som før, om ikke enda bedre».

Han oppnådde sitt mål om den femtiende landskampen. Det var en såkalt treningskamp som gikk mot Danmark og Norge seiret 2–1 endatil. Reidar Kvammen har selv fortalt hvordan han følte det da vennen og journalisten Bernhard Lund ringte og fortalte han om uttaket: «En behagelig avslapning inntrådte. Jeg kan nesten ikke huske å ha opplevd noe slikt før», skriver Kvammen i bok, og unnlot heller ikke å legge til: «Så var det seiersrus naturligvis, voldsom sådan…» .

Det er ikke bare i dag at mange blant oss synes at «de andre» ser ned på oss som holder hus her. Et lite eksempel etter Kvammens siste landskamp kan illustrere noe av. Han omtaler kampen slik i et intervju med Aftenbladet. Der på peker medarbeideren at Kvammen fikk langt bedre omtale i danske aviser enn han gjorde i den norske hovedstadspressen for sin innsats, og konkluderer med følgende observasjon: «Vi har en bestemt følelse av at Oslopressen er forutinntatt mot Kvammen – hva nå enn grunnen måtte være.»

Til gjengjeld var aldri Viking annet enn begeistret for sitt æresmedlem. Han spilte sine første kamper i 1931 og avsluttet sin tid med blå drakt i 1952. Han vant aldri noe mesterskap med Viking, men han vant – som det er skrevet – «han vant publikum, ble æresmedlem i Viking i 1949, fikk fotballkretsens gullmerke, og Fotballforbundets gullklokke og sølvservice for henholdsvis 25 og 50 spilte landskamper».