Til gjengjeld markerte seg sterkt på andre felter av samfunnslivet, og har blant atskillig annet også fått æren av å ha skapt det geografiske begrepet «Sørlandet». Krag hadde en klar oppfatning av hvor stort dette området skulle være: «Sørlandet går så langt innover i landet som det tar en bonde å holde fem flasker Rhinskvin kalde, når han kjører dem på en kjerre en varm sommerdag», het det i hans geografiske oppmåling. Vilhelm Krag har aldri fått noen gate oppkalt etter seg i Stavanger. I fødebyen Kristiansand har han måtte nøye seg med å navngi en park.
I år er det imidlertid mulig å markere et dobbeltjubileum for en stavangerfødt komponist som aldri brøytet seg rydning, langt mindre ville finne på å definere omfanget av et slags «Vestland» med utgangspunkt i transport av alkoholholdig drikke. Det dreier seg om Fartein Valen som for sin del har fått sin gate i fødebyen – i tillegg til at han han har fått sin egen sal i Stavangers konserthus. På hjemstedet i Valevåg har hans stiftelse sitt utspring med en årlig festival – i hvert fall i tider uten koronaen svøpe.
Det er i august 135 år siden han ble født, og i adventstiden, 70 år siden han døde på sykehuset i Haugesund av hjertesvikt etter lungebetennelse. Fartein Valen ble begravet fra Valestrand kirke i Hordaland på statens bekostning, 65 år gammel. Komponistens nevø, pastor Olav Valen-Senstad, talte ved gravferden, og snakket i særlig grad om det Valen følte som sitt livs tragedie: «Det faktum at han hadde fått et musikalsk kompositorisk kall som han bare måtte følge, dog uten at han egentlig ble forstått av sin samtid ».
Fartein Valen ble født i Stavanger den 25. august 1887, og var bare to år gammel da hans første reise begynte – et fem år langt opphold på Madagaskar, der foreldrene, Arne og Dorothea Valen, «gjorde tjeneste som misjonærer», som det het på misjonsspråket. Da Fartein var fylt åtte år, flyttet familien tilbake til Stavanger, hvor han fikk klaverundervisning av Jeanette Mohr som han senere skulle tilegne sin første strykekvartett.
Den neste store reisen – etter å ha tatt examen artium på Kongsgård med toppkarakterer i alle fag, unntatt matematikk, og innledende studier i filologi i Kristiania – skulle bli skjellsettende for hans kunstneriske virke. I 1909 dro nemlig Valen til Berlin for å studere ved byens berømte musikkhøyskole hvor han blant sine lærere også hadde den tyske komponisten og dirigenten Max Bruch.
Det var imidlertid ikke den konservative akademiske utdanningen som gjorde at han ble boende i byen til 1915. Det var møtet med et av Europas rikeste musikkliv som ble en inspirasjonskilde for Valen som han hadde glede og nytte av hele livet. Det var da han hørte musikk av Bach, Beethoven, Brahms, Wagner, Strauss, og andre toneangivende komponister, at han virkelig ble inspirert til å sette ut på sin egen kompositoriske reise. Han dro på sitt vis «ut av det senromantiske klangunivers og inn i en kontrapunktisk fortettet og klanglig konsentrert stil ».
Høsten 1932 la Valen ut på en ny stor reise, først til Italia og Sicilia, og deretter til Mallorca hvor han bodde i et halvt års tid. «Det er ikke noe sted jeg har følt meg saa uendelig vel som her,» oppsummerte Valen sitt opphold på den senere så populære ferieøya for nordmenn. Dette ble egentlig hans mest inspirerte og produktive arbeidsperiode. På øya fullførte – eller påbegynte han – flere av de ensatsige orkesterverkene som i dag regnes til høydepunktene i hans produksjon.
Da han returnerte til Norge, fortsatte Valen som komponist å reise i ulike sjangre, fra orkesterverk til symfonier, og fra kammermusikk til konserter. Han vendte også̊ stadig tilbake til det som er blitt beskrevet som hans «åndelige hjem» i form av motetter og orgelverk – et ekko av hans oppvekst og tro. Valen fikk innvilget komponistgasje av Stortinget i 1935. Dette følte han som en endelig anerkjennelse som kunstner, og en stor oppmuntring etter all motviljen fra publikum og kritikere. Fartein Valen fant seg aldri helt til rette i Oslo, men det hadde vært nødvendig for ham å bo der for å kunne studere og høre musikk. Samtidig hadde han blitt økonomisk uavhengig takket være komponistgasjen, og framfor alt skaffet seg et navn og en personlig stil. Men han trengte arbeidsro, og krigen truet hovedstaden.
I 1938 flyttet Fartein Valen tilbake til Valevåg, hvor han levde de siste 14 årene av sitt liv, og komponerte sine største verker. Søsteren Sigrid Valen tok på seg alle praktiske gjøremål, og sørget for at Valen fikk arbeidsro. Valen giftet seg aldri. Han var en dypt religiøs person som snakket ni ulike språk, og var opptatt av rosedyrking. Da han døde i 1952, og etterlot han seg sin femte symfoni ufullført.
Det er liten tvil om at Fartein Valens største inspirasjonskilde var musikken til Johann Sebastian Bach. I et radiointervju i 1951 sa han: «Bachs musikk er absolutt perfekt og ingenting kan forbedres. Men han kan inspirere til å skape musikk, og jeg ble inspirert til å skape min atonale musikk». Han var også opptatt av arbeidene til Arnold Schönberg, Johannes Brahms og Giovanni Palestrina. Fartein Valen lot seg også inspirere av andre kunstarter som poesi og bildende kunst.
I et portrettintervju med journalist Jon Storækre i 1947 da Fartein Valen rundet sine første 60 år, sier han blant atskillig annet at «Jeg hadde forsont meg med min skjebne: å gå i graven uten at mine toner hadde slått igjennom. Det ville ikke gjort meg noe». Og Storækre beskriver: «Det blir et smil over ansiktet hans når jeg nevner musikkfestlighetene i København i sommer, hvor Fartein Valen ble omfattet med så stor interesse. Et av resultatene var at sjefen for BBCs Third Program øyeblikkelig ba om å få framføre den tredje symfonien og noen korverk i britisk kringkastet.
«Jeg har selv fått innbydelse til å komme til England en tur over nyttår, og jeg gleder meg til å reise» sier han. At denne anerkjennelsen har vært av stor betydning for ham. sier seg selv. Han, som hadde forsonet seg med å dø stemplet som kjetteren i norsk musikk. Det ligger noe tvetydig i den tilføyelsen han gjør: «Etter København har jeg fått vite om flere venner enn jeg ante jeg hadde før ».
Blant Valens komposisjoner har nok «Kirkegården ved havet» blitt stående som det mest berømte og oftest framførte orkesterverk, ved siden av Fiolinkonserten. «Kirkegården ved havet »er blitt beskrevet som «et slags moderne tonedikt». Til en framføring av verket i Oslo i 1947 – tretten år etter urframføringen -, skrev Valen følgende: «Ideen til Kirkegården ved havet, fikk jeg da jeg under et opphold på Mallorca leste en oversettelse av Paul Valèry’s berømte dikt i den spanske avis El Sol for 8. mai 1933. «Le cimetière Marin». Dette brakte tanken på en annen kirkegård hjemme i Norge, en gammel nedlagt kolerakirkegård like ved sjøen på Vestlandet hvor jeg bor. Musikken følger ikke diktet programmatisk, men søker bare å gi uttrykk for de følelser som vekkes overalt når mennesket stilles overfor dødens makt …»
«Møtt med skepsis og motvilje hele livet»
Ifølge Norsk Lydinstitutts presentasjon av Farten Valens omfattende note- og tekstsamlinger, ble han gjennom hele livet møtt med «sterk skepsis og motvilje på grunn av sin grensesprengende komposisjonsstil. Alle hans verker fikk med få unntak dårlige kritikker, og ble derfor sjeldent framført. Det var ikke før mot slutten av Valens liv at hans verker ble møtt med større forståelse, og Valen-selskaper ble dannet i Norge og Storbritannia. Hans internasjonale gjennombrudd skjedde i 1948 da Sonetto di Michelangelo og Fiolinkonserten ble framført, henholdsvis i Amsterdam og London. I dag er Valen en av få norske komponister med internasjonal anerkjennelse.
Den 15. oktober i 2020 sto verker av Fartein Valen på Symfoniorkesterets konsert i den konsertsalen som komponisten har gitt sitt navn til i Stavanger. Om den konserten skrev blant annet lyrikeren og musikkanmelderen Erik Loden i Aftenbladet: «Ingen blir profet i sitt eget land, langt mindre i egen by, og i komponistens siste leveår (1952) måtte man til Oslo og London for å finne et «Valen Society» (ikke å forveksle med et gamingselskap i dagens California). Den legendarisk eksentriske, kanadiske pianisten Glenn Gould ropte et «heureka» da han oppdaget Valen: Endelig en betydelig komponist fra det 20. århundret! Kanskje gjenkjente han i musikken deres felles begeistring for Bach.
I sannhetens navn skal det sies at Stavanger Symfoniorkester har spilt inn orkesterverkene i en ypperlig CD-serie man kan høre når som helst i sin egen stue, bare et Spotify-trykk unna, og Valen dukker riktignok også opp en gang iblant på konsertprogrammet i byens elegante storstue. Som i kveld, da to korte orkesterstykker ble servert oss av et SSO som i går hadde spilt samme program i Tysvær, nær Valens siste hjem og hvilested. Det er to i en perlerad av «symfoniske dikt» fra 1930-årene, ofte med litterær eller topografisk inspirasjon.
Kanskje fordi han vokste opp dels på Madagaskar (og dels i huset rett over gaten fra her hvor jeg skriver dette) lengtet han ofte til varmere strøk, og et lengre opphold på Mallorca ble særlig fruktbart (han var åpenbart heldigere med turen enn Chopin hundre år tidligere). Begge kveldens stykker har røtter i inntrykkene derfra, en lett dansende karakter, og grener seg yndefullt og uanstrengt flerstemmig ut. Og de viser at dur-/moll-systemet ikke er nødvendig for å uttrykke følelser som vemod eller jubel. Valens modne, atonale verk har noe visst asketisk over seg: Linjespillet går foran klangfargene», heter det blant atskillig annet hos Loden.