Nytt album: Sigvart prøver å unngå å tenke på fornyelse

Tidligere i høst slapp Sigvart Dagsland sitt 22. album, «Elefanten i rommet». Albumet er hans første på fem år, noe som er den lengste albumpausen han har hatt siden karrieren startet på 80-tallet.

– I starten av karrieren gir en ut musikk fortløpende, men når en blir litt eldre er det ikke unaturlig at det går litt lengre tid mellom hver gang. De gode sangene og de gode historiene må komme. Jeg skriver musikk hele tiden, men så dukker det plutselig opp noe som får deg til å tenke «her kan vi starte. Dette er bra nok til å bli med på en plate», sier Dagsland til RA.

– Har du blitt mer... kritisk? Med tanke på hvilke låter som får gå videre?

– Jeg har gitt ut over 250 låter, og alle konkurrerer med hverandre. Derfor må jeg føle at det jeg kommer med skiller seg fra det jeg har gitt ut tidligere. Jeg tror nok jeg etter hvert har blitt veldig klar over at tekstene må være bra nok, og at det må være litt tak i dem. Det må være en historie der. Tidligere har jeg gjerne sluppet låtene litt lettere gjennom, sier Dagsland.

– Låtene mine er sjeldent selvbiografiske, men jeg må føle at det er noe mat der. Noe drama. For det er det vi liker å skrive om. Om ting som ikke virker. Å føle at det er noe som forties, noe som ikke prates om eller noe som skjer en. Det er da det blir best, legger han til.

[ Snart er denne gjengen tilbake med julekonserter ]

Følte seg forhistorisk

– Du sier låtene ikke er selvbiografiske, men på det nye albumet har du en låt som heter «Dinosaur». Der spør du om det er bruk for deg, og du synger at «folk og tid har løpt fra meg». Har ikke den låten noe ekte i seg?

– Hva er det du egentlig prøver å si her nå? At jeg er gammel?, sier Dagsland og ler hjertelig.

– Nei da. Men akkurat den låten der er faktisk 100 prosent selvbiografisk. Det er nok den eneste som er det. For det var akkurat sånn jeg følte meg for noen år siden. Som en dinosaur. Det var da streamingen kom for fullt, platesalget stupte og det bare var ungdommen som kjøpte musikk digitalt. I låten blir det ingen løsning, men hovedpersonen legger seg ned i fosterstilling og ber om å bli holdt. Det er en følelse jeg hadde veldig sterkt, sier Dagsland.

Heldigvis er den følelsen nærmest borte nå, forklarer han. Den kommer på besøk noen ganger, men da sender Dagsland den pent på dør.

– Å føle seg som en dinosaur er vel litt det å føle at det kommer noen andre, yngre mennesker som kan mer enn deg, eller at de kan noe på en annen måte enn deg. Men det er jo ingenting å gjøre med det. Du kan velge å la den tanken knuge deg, eller du kan tenke at du ikke får gjort noe med det og la det gå, sier han.

– Apropos det. Du har jo vært aktiv en del år nå. Hvordan klarer du å fornye deg og holde det gående?

– Jeg tror nøkkelen er å ikke tenke på at man må fornye seg eller holde koken. Det er en drift som kommer innenfra. Jeg må fortelle, og jeg må holde på. Hvis den forsvinner er det mye annet koselig jeg kan gjøre i livet, men jeg merker at den er så sterk og tydelig. Jeg vet ikke om noe bedre å gjøre enn dette, og for meg er det toppen av lykke å få kalle dette en jobb, sier Dagsland.

– Så du blir ikke lei?

– Det skjer nok i alle jobber at motivasjonen veksler. Men hadde jeg blitt lei tror jeg nok folk hadde merket det godt, sier han.

[ Hun spiller i Svartnissen: – Nesten litt sløsing med talent at en så flink skuespiller skal være med på noe som heter «Julefjerten» ]

Tilbake til utgangspunktet

På det nye albumet har Dagsland – som vanlig, men denne gangen i større grad – med seg kona Karoline Krüger på vokal. Dagsland sier det føles som en «boost» å jobbe med henne.

– For oss er det verdens mest naturlige ting, og jeg tror det gjør musikken min bedre. Hvis en får til å jobbe sammen tror jeg fort en kan oppleve at én pluss én blir mer enn to, sier han.

Han synes det er vanskelig å svare på hvilken av låtene på den nye platen som er den beste, men han lander til slutt på tittelsporet «Elefanten i rommet».

– Det er noe med den fortetta stemningen mellom de to som ikke snakker sammen. Dessuten jobbet vi så hardt med den innspillingen. Først spilte vi den inn som en trio, og så la vi på strykekvartett. Men så hørte vi på låten, og det hørtes bare feil ut. Så da tok vi vekk strykekvartetten og spilte den inn med fullt band i stedet for. Men da savnet vi plutselig stillheten som fantes i det originale opptaket, så da endte vi med å gå tilbake til utgangspunktet.

– Er det vanlig å jobbe SÅ mye med en låt? Spille den inn så mange ganger?

– Hvis vi må. Noen ganger må vi virkelig forske. Vi følte vi mistet noe, sier Dagsland.

– Hva da?

– Nei. Hva da... Hva synes du vi mistet, Torjus, sier Dagsland, og henvender seg til keyboardisten Torjus Vierli.

Det høres en lav mumling i bakgrunnen, før Dagsland siterer Vierli på at det trengtes «mer mage og mindre hjerne».

– Og jeg tror egentlig jeg er enig. Det ble for...

– For polert?

– Ja, det kan du godt si. For polert. Strykerne var vakre, men de tok vekk oppmerksomheten fra noe. Det la ikke til noe, og da blir det svakere, sier Dagsland.

– Veldig mye av det jeg gjør er ikke tenkt, bare gjort. Magen, ikke hjernen. Hvis noe ikke funker må man jo tenke litt, selvfølgelig. Men det aller beste er å ikke tenke, sier han og ler.