Kultur

Stadsfysikus i kamp mot pandemien

To av Stavangers mest markante stadsfysikuser minnes fortsatt som gatenavn. Skjønt det er bare den ene av dem som har fått sin kommunale tittel med seg på gateskiltet.

Eyvin Dahl måte nøye seg med «dr.» foran navnet, mens Thomas Christian Wyller måtte gi avkall på fornavnene for å få plass til tittel og etternavn på gateskiltet, «Stadsfysikus Wyllers gate».

Wyller var stadsfysikus i Stavanger da landet ble rammet av en smittsom sykdom som krevde langt flere offer enn dagens koronapandemi har gjort i distriktet. De lokale avisene – og formodentlig ryktebørsen – var de kommunikasjonskanalene som medisinens mektige menn hadde å bruke da koronaen «forløper» spanskesyken, rammet folk og land for drøyt hundreår sien. I Stavanger var det stadsfysikus Wyller som i hovedsak inntok de rollene som Høie og hans medisinske rådgivere inntar i dag.

Aldri har vel Stavanger-avisene hatt så mange dødsannonser som i oktober og november i 1918. De fylte nærmest daglig i en periode hele avissider, og det ble rapportert om opptil 30 dødsfall i de verste ukene. De døde fantes i de fleste aldersgruppene. Et gjennomgående trekk i annonsene var at dødsårsaken ble oppgitt til å være lungebetennelse. Svært mange av de sykdomsrammede var innlagt på sykehus da de døde.

Alle var de blitt ofre for den sterkt smittsomme «spanskesyken» som stadsfysikus Wyller den 3. juli 1918 advarte befolkningen om at var på vei mot byen. Det var ingen grunn til å tro at Stavanger ville slippe unna siden sykdommen allerede var nådd fram til både Ringerike og Kristiania, som stadsfysikusen sa. I en bank i hovedstaden var 20 mennesker blitt syke, og flere av soldatene på Hvalsmoen var også smittet av sykdommen som man den gang antok var forårsaket av en bakterie. Virus visste man først om på 1930-tallet.

Det er ukjendt, man vet ikke hvor farlig den kan være.

Journalistene spurte stadsfysikus Thomas Christian Wyller om denne nye sykdommen egentlig var farlig, og han svarte beroligende: «Det er ukjendt, man vet ikke hvor farlig den kan være. Men alt tyder paa at den har meget tilfælles med influenza, som for enkelte tilfælder kan være meget slem», sa stadsfysikusen som la til at Stavanger foreløpig ikke ville treffe noen «spesielle foranstaltninger» mot sykdommen. Det ville i praksis heller ikke være mulig, la han til og støttet seg til sin medisinske kollega Berntzen i Kristiania.

Han la imidlertid til i et avisinnlegg– og kunne for så vidt lyde som hans medisinske kolleger skulle gjøre ved en annen pandemi omkring hundre år senere - at «vi går en alvorlig og paa mange måter og bekymringsfull tid i møte; men situationen er dog ikke værre, end at vi kan greie den, dersom vi alle gjør var pligt, ser stillingen, som den er, og tar os sammen for å møte den på den fornuftigste maate. Men en ting er sikkert: Enhver familie burde nu lagge en plan for sin husholdning for de kommende maaneder, hvis man vil utnytte bedst mulig det, man faar at rutte med.

Jeg vil be baade læger og publikum betænke, at hvetemel blir en sjeldnere og sjeldnere vare, og at ethvert franskbrød, som spises uberettiget, blir berøvet et virkelig svkt menneske, og at stillingen til sidst kan bli den, at kræsne og torvænte mennesker har spist ogsaa det, som syke mennesker skulle ha haft aa leve af. Det vil bli et tungt ansvar baade for don altfor eftergivende læge og for det samvittighetsløse menneske.»

Noen dager senere, het det i en reportasje i 1.ste Mai: «Stadsfysikus hadde ret. Det viser sig at flere personer her i byen er blit angrepet av sykdommen. I hvert fald inbilder mange sig at ha faat den. Ombord i nattruteskibet Sandnæs som i går morges kom hertil fra Bergen, «følte nogen av passasjerene sig syke, blant annet var en frelsesarmesoldat sikker paa at ha faat den spanske syke».

Sykdommen slo til i byen med en stadig sterkere kraft, og det medførte at myndighetene måtte gjøre noe. De valgte å gjøre som det også ble gjort i de fleste andre store byene, kinoene og skolene ble stengt. Av en eller annen grunn fikk imidlertid både Stavanger Faste Scene og byorkesteret fortsette med sin offentlige virksomhet. Muligens mente man at det var ikke så mange som besøkte teatret eller konsertsalen slik at smittefaren skulle være minimal.

Byens befolkning ble også bedt om å være ekstra nøye med rengjøringen i hjemmene.

Selv om både basarer, teaterforestillinger, konserter, kristelig møter etc fikk fortsette som om ingen «spanskesmitte» fantes, ble det rettet en lang rekke offentlige og advarende pekefingre mot å oppholde seg i store sammenstimlinger av folk. Betydningen av at folk flest passet på å ha en god personlig hygiene, ble også jevnlig presisert. Eksempelvis ble melkekøene og køer foran rasjoneringskontorene, regnet som «slemme smittesteder». Byens befolkning ble også bedt om å være ekstra nøye med rengjøringen i hjemmene.

Wyller var ikke bare engasjert på det lokale plan, men engasjerte seg også i atskillige nasjonale spørsmål som opptok folk i samtiden. I 1919 forelå for eksempel en innstilling fra Den norske lægeforenings komite som skulle utrede spørsmålet om alkohol til medisinsk bruk, og komme med forslag til legenes utskrivning av slik sprit på resept. I denne komiteen var stadsfysikus et sentralt medlem.

Komitéen foreslo at det ble gjennomført et nasjonalt system med individuell kontroll av pasientene, og at kvoten «fastsættes pr. individ over 21 aar, mænd og kvinder, og at det for hver person med denne alder sættes til en halv flaske brændevin hver anden maaned, hvilke kvantum om ønskes kan ombyttes i en dobbelt mengde het vin.»

Nå var det ikke bare som stadsfysikus at Wyller markerte seg. Det gjorde han på mange flere felter av samfunnslivet. På Nasjonalforeningen mot tuberkulosens rådsmøte i 1918 sto debatten om utdanningen på dagsorden. Der ble Sykepleierskeforbundet og dets mektige leder Bergljot Larsson, ikke bare konfrontert med den todelte utdanningsmodellen, men også legenes holdninger til sykepleie. Der hevdet med atskillige styrke stadsfysikus Thomas Christian Wyller at «det var viktigere med det hjertet sykepleierskene hadde for sitt arbeid, enn en mengde teori – som likevel gikk inn av det ene øret og ut av det andre». Wyller sa også at «den mengden lærdom som skulle presse inn i sykepleierskene i løpet av tre år, var død ballast: Hjernene deres var ikke innstilt på å ta imot den».

Utsagnet at alt det gode kommer ovenfra, er det mange som har samstemt igjennom årene i Stavanger. Atskillige har også etter hvert blitt grepet av tanken på at svært mye av det gode også kommer sønnenfra, for eksempel fra Danmark. En fritidsfornøyelse som kolonihagene er et eksempel på et gode som er kommet fra de danske sanddyner. Blant de lokale entusiaster for kolonihagetanken, fantes amtsgartner Jensen og stadsfysikus Wyller. Begge slo durabelig slag for kolonihagene. De mente at kolonihager ville være til velsignelse for de mange som slet mye og hadde lite å spise.

Jakob Jensen hadde vært på studieturer både i Danmark og Tyskland. Han kom hjem som en sann misjonær for tanken om å opprette parseller. Han innkalte til offentlige møter, forklarte og forkynte hva slags betydning kolonihagehagene kunne ha for mer enn folkesjelen, men tankene fikk likevel ikke noe fast feste hos mennesker med politisk makt og myndighet til å sette dem ut i livet. Bare stadsfysikusen ropte høylytt hurra for amtsgartnerens synspunkter. Det gjorde han så gjerne og ofte at ordene etter hvert også i oppnevnelsen av en kommunal kolonihage-komite i 1915. Komiteen skulle ikke bare utrede et eventuelt behov for slike hager, men også anvise områder som kunne være velegnet til parsellutnyttelse.

Wyller sikret seg en plass i folks hjerter

Thomas Christian Wyller fikk i 1920 det tyske Røde Kors’ medalje med diplom for sin mangeårige fortjenestefulle virksomhet innenfor det folkelige helsearbeidet. Året etter døde han den 2. september, 63 år gammel. I avisenes omtale av hans begravelse, heter det blant annet:

«Efter en sang besteg prost Gjerløw talerstolen. Han hadde valgt at tale over Johsannet evangelium kapitel 12 vers 31 og 32: «Nu holdes dom over denne verden. Nu skal denne verdens fyrste kastes ut. Og naar jeg blir ophøiet fra jorden, vil jeg drage alle til mig».

Lægens gjerning ligger i linje med disse ord. Ti det er ogsaa kampen mot verdens fyrste, mot de nedbrytende kræfter, sygdom og svakhet. Det er lægens gjerning at mindke det vonde og at øke det gode. I dette arbeide hadde vor hedengangne ven, stadsfysikus Wyller sin plads.

Han kom til byen som en ungdom, kundskapsrik, energisk, fyldt av trang til kamp for livet.

Han kom til byen som en ungdom, kundskapsrik, energisk, fyldt av trang til kamp for livet. Og han gav Stavanger by sit liv i denne kamp, sin energi, sin kraft fra først til sidst. Han gjorde sine indsatser i hjemmene. Til de smaa hjem likesaa vel som i de store. Og hans livsvei gik gjennem arbeide og i kamp, fyldt som han var av trangen til at gjøre godt. Utrættelig, ukuelig. Og over alt var han den læge som med trøstende ord kunde peke op mot den store læge i det høie.

Hans strid med døden var en mandig strid, mandig og barnlig. Det var hans store trang at faa lægge sin svake lægehaand i den store haand og hans barnlige tro svigtet ham ikke. Før han drog sit sidste suk kunde han si: «Jeg ser alt!» Vi er blit fattigere vi som i dag staar ved hans baare, for en er gaat bort som hadde hjerte for os …»

Også bystyret mintes stadsfysikus Wyller. Ordfører – senere mest kjent som borgermester – Bertram C. Middelthon understreket at «en av byene mest frcmskutte var gaat bort. Stadsfysikus Wyller var i mange aar medlem av denne forsamling, og han nedla et stort arbeid for byens og dens beboere. Vi minnes ham i takknemlighet …»