Kultur

Dokumentarfilmen «Tønes» – et finstemt hverdagsportrett

Dokumentarfilmen om en av norsk musikks mest sentrale visesangere balanserer det hverdagslige med det dypt originale, og viser oss en verdensstjerne i lokalt format.

5

DOKUMENTAR

«Tønes»

Regi: André Løyning og Kristian Landmark

Norge, 2019

«Men dette kan ikke være med i filmen. Det er feil hus». Replikken tilhører artisten Tønes, eller Frank Tønnesen som han egentlig heter. Han mumler videre at dette er skikkelig flaut. Så har han da også gått rundt og kikket både på og inn i et hus på Hauge («Haua») hvor han mener at han holdt sin aller første betalte konsert. Men etter en kjapp telefon er det klart at han har ført både seg selv og filmskaper André Løyning på villspor. Når scenen likevel er med i dokumentarfilmen «Tønes», som Løyning har regissert sammen med Kristian Landmark, er det trolig fordi den på smått absurd vis er med på å understreke en personlighet som har gjort kunstnerisk karriere ut av nettopp den type hverdagshendelser, det være seg små problemer, funderinger eller rett og slett bare opplevelser som har fått først en hel landsdel, så et helt land til å vekselvis skoggerle og grine. At det skulle være mulig å leve av å videsangen og gitaren, hadde imidlertid aldri falt han inn. Langt mindre at han skulle bli gjenstand for en hel film.

Les også: «Amazing Grace»: Klassisk Aretha

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Tønes. Foto fra filmen.

«Tønes» er en ny dokumentarfilm om visesangeren som har satt både Haua-dialekten og den rogalandske underfundigheten på kartet gjennom utstrakt konsertvirksomhet og et knippe album som blant annet har ført til at tre spellemannpriser har havnet på Hauge i Dalane i Sokndal. Filmskaper og fotograf André Løyning har fulgt Tønes på et par velvalgte spillejobber, på gamle tomter og i hverdagslivet der noen av hans mest sentrale viser – «Sån av Salve» er først ut – blir viet mye plass. Gjennom intervjuer utfylles videre bildet av en låtsmed som har blitt til mer på tross av, enn på grunn av. Og etter 20 år sa han opp sin faste stilling på hjørnestensbedriften Titania i Sokndal og ble artist på heltid, noe som har bidratt til å forme et tekstrike befolket av gjenkjennelige personligheter fra det være seg industri som bygd. Apropos røper han et noe anstrengt forhold til sin egen sang «Bonde», men uten den hadde han nok fortsatt vært på Titania.

Les også: Nå har Tønes skrevet bok

Løyning er journalist og fotograf, og har også arbeidet i en årrekke med musikere og artister, noe som førte til dokumentarfilmdebuten «Cocks & Crosses – musikken som ikke ville dø» (2016), om bandet Årabrot. Den reiste han ut på turné med etter premieren på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Filmfestivalen er også blant fødselshjelperne til filmen om Tønes, en artist i en helt annen ende av skalaen enn hardcore- og støybandet Årabrot. Et bindeledd er imidlertid søkelyset på det skapende mennesket og en uttrykkstrang som ikke lar seg binde. Tønes er mer opp i dagen, og slik er også filmen, som et streif innom en artist der han befinner seg, enten på et landsens bedehus omgjort til konsertlokale for anledningen sammen med kollega Erlend Aasland, eller et hogg innom Songdalstrand Kulturhotell der han har holdt det som trygt kan kalles alternative revyer for å slippe unna julebordspilling i Stavanger. Her gir han oss nok et glimt fra en norsk artists hverdagsutfordringer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Tønes på Sogndalstrand Kulturhotell. Foto fra filmen.

Les portrettet med Tønes: En ny dag truer

Tønes kommer fra punken, og innimellom, som i scenene fra Sogndalstrand, kommer det ekko av den også i filmen. Generelt fortelles den litt på samme måte som Tønes bygger tekstene sine. Det man snakker om da, er gjenfortellinger og innfall og det vi kan kalle betraktende «bruksanvisninger» med eget kommentarfelt, som i låta «Yatzy», som, ja, handler om spillet Yatzy. Her er få biografiske og kronologiske tvangstrøyer, og de som er kommer i form av fortellinger rundt Sokndal, Titania og det å bo i en del av Norge der tro og kultur står sterkt.

Vet du ikke mye om Tønes’ egen biografi og CV fra før, er det med andre ord liten hjelp å få i filmen. Har du derimot sans for artistens musikk og blikk på verden, både den store og den lille, og hans møte med folk og blodfans og egne tekster og musikk, byr filmen på fine detaljer og humoristiske episoder som ikke så lett lar seg forklare. En sekvens med en ugle skal vi ikke engang forsøke å gjenfortelle. Og å lempe esker med restopplag av vinyl og CD sier vel mye om det å være artist i en strømmetid.

Les også: Hellbillies i høljende regn

Løyning er en lun filmskaper og skarp iakttager, og musikkinteressert nok til å ikke presse unødig på privatpersonen Tønes. Han er heller ikke redd for å ta plass selv, gjennom spørsmål og glimt av seg selv. Ved å gå i hælene på Tønes eller la han snakke i eget tempo, har han funnet fortellerrytmene i filmen som formidler artistens egen puls. Flere fine detaljer og gjennomført håndverk løfter det visuelle uttrykket i «Tønes», tett på Rogaland-naturen og dveling ved bebodd landskap som ligger nært stillbildefotografens måte å uttrykke seg på. At filmen ikke er perfekt, men følger en annerledes struktur og rytme enn den gjengse musikkdokumentar, blir ren styrke i møtet med en artist og låtskriver som Tønes, en stjerne på hjemmebane utenfor en kaffebar i Egersund. Også det et absurd møte, og en rammefortelling som kler originaliteten hos så vel artisten som de helt vanlige menneskene han synger om.

Filmen er avslutningsfilm under Den norske Filmfestivalen i Haugesund 22. august.

Mer fra Dagsavisen