Av: Tone Therese Paulsen, Stavanger KrF
– Har du en stor bag? spør jeg.
– Er denne stor nok? spør den tyrkiske selgeren.
– Nei, jeg trenger en større til hygieneartikler og mat til en syrisk familie på flukt.
– Nei, sier selgeren, jeg vil ikke bidra til det formålet: syrerne tar alt fra oss ...
Det lyder som et kjent ekko jeg kjenner så altfor godt fra oppe på berget. Bedre kjent som Norge.
Jeg er i Tyrkia. Her er også over 3 millioner flyktninger som EU betaler store summer for at skal være her. EU har gjort flyktninger til politiske brikker hvor tyrkisk medlemskap i EU står på spill, i bytte mot en solid mur inn til Europa.
Orajee, en kvinne i 30-årene, lever på gaten i Tyrkia i en by kalt Manavgat. En lettere nedslitt by bare et steinkast unna turister som har våget trosse både terror og militærkupp i Istanbul og Ankara. Orajeess barn og mann ble drept av en bombe i Aleppo. Orajee og eldstesønnen unnslapp å bli en del av krigens dystre ofrestatistikk.
Orjaee har ingen drøm om Europa. «Jeg er ikke velkommen», sier hun. Hun har heller ingen drøm lenger om fred i Syria. Og ingen drøm, eller vei, til statsborgerskap i Tyrkia. Men Orajee har den sterkeste drømmen: Hun drømmer om å overleve. Og at hennes sønn skal overleve. Så i Manavgat har de slått seg til ro. Blant søppeldunker leter de etter mat, og finner husly der skyggen fra den brennhete sola faller. Hun kaller seg søppelkvinnen fra Aleppo.
«Vi kan ikke hjelpe alle», ropes det i sosiale medier i Norge. Det er helt riktig. Det kan vi ikke. Men vi kan hjelpe dem vi møter på vår vei, eller dem som banker på vår dør.
I Manavgat sitter Hakan, en lokal tyrkisk bankansatt, og nyter en piknik med gode venner. Idet han skal gå fra parken, registrerer Hakan at noen graver i matrestene. Dette var begynnelsen på redningen for Orajee og hennes sønn.
Hakan har i ettertid installert Orajee og sønnen i en leilighet hvor de har madrass, sofa, vask og komfyr. Hakan bruker sin fritid på å hjelpe Orajee og flyktninger som henne, blant annet ved å plukke opp andres søppel. Et brukt pledd, en gammel vifte. Orajee sier hun ikke hadde overlevd uten.
Tyrkia, som Norge og EU, fører en stadig mer restriktiv grensepolitikk. Etter at Tyrkia i vår var vitne til etableringen av «Muren rundt Europa», virker «Festningen Tyrkia» å være i anmarsj. Tyrkia har trillet flyktningterningen og vil etablere en flyktningleir i en såkalt sikkerhetssone 20 km fra Tyrkias grense inne i Syria. Her befinner for øyeblikket over 200.000 internt fordrevne seg.
Så trygt er det hvor sikkerhetssonen ønskes, at kidnappinger for løsepenger er blant de minste farene flyktningene må forholde seg til. Betaler de menneskesmuglere 1000 dollar for å ta dem inn i Tyrkia, er «premien» å risikere bli skutt på av tyrkiske grensevakter. Siden midten av januar har Tyrkia returnert 100 syriske menn, kvinner og barn på daglig basis, ifølge Amnesty International.
Millioner av mennesker som Orajee er uskyldige ofre for krig og konflikt. Mødre, barn, eldre og syke lider – ofte i stillhet. Men «problemer» skal tilsynelatende ikke løses – bare skyves unna. Dette er inntrykket jeg sitter igjen med etter EU sin håndtering av flyktningkrisen. Vi forskyver problemene framfor å løse de faktiske grunnene til at 65 millioner mennesker er uten noe de kaller «hjem».
I stedet for til stadighet å outsource våre «problemer» til tvilsomme regimer, er det viktig at EU og Norge får sitt eget hus i orden. Vi bør trappe opp den humanitære responsen og arbeide sammen for å levere en europeisk migrasjon og asylpolitikk som ivaretar flyktninger, slår ned på menneskesmuglere, og bidrar til å løse de faktiske forholdene som gjør at mennesker legger på flukt med livet som innsats.
Vi har et ansvar for de uskyldige ofrene. Både som privatpersoner, samfunn, kommune og stat. Jeg velger å tro vi har alle en Hakan i oss. Og vi kunne alle vært Orajee. Søppelkvinnen fra Aleppo.