Daværende byråd for kultur og næring, Halstein Bjercke, under presentasjonen av logoen for Oslo OL 2022. – Ikke en eneste medierådgiver var å se i prosessen rundt Oslo OL 1952. I Oslo 2022 var det mange av sorten, skriver Einar Brandsdal. Foto: Cornelius Poppe/NTB scanpix

KRONIKK: Politikerrollen og omstilling

Ikke eneste medierådgiver var å se i prosessen rundt Oslo OL 1952. I Oslo 2022 var det mange av sorten, og politikerne lyttet til dem, skriver Einar Brandsdal.

Skal man lykkes med omstilling er det viktig å vite hvor man vil, gjøre veivalg og anvende virkemidler som gjør at man kommer dit. Det er behov for en strategi. Har vi politikere som evner å forme en strategi for omstilling, eller styres utviklingen etter Doris Day-slageren «Whatever will be, will be»? Statsviteren Henrik Thune kom i fjor med en viktig og lettfattelig bok, «Øyeblikkets triumf», der han forgjeves leter etter nasjonale strateger, for å bruke sosiologen Rune Slagstads begrep. Politikkens hverdag dreier seg i dag mest om mediehåndtering, ifølge Thune. Statsrådene ansetter hundrevis av kommunikasjonsrådgivere, men nesten ingen fageksperter. Det siste er et hovedpoeng når Slagstad snakker om nasjonale strateger: Det er personer med fagkunnskap som skaffer seg legitimitet til å forme samfunnsutviklingen. Essensen i Thunes bok er at den drivende kraften bak politikken i dag ikke er å utvikle ny politikk: Det gjelder å dominere ordskiftet, vinkle saker, sette dagsorden og gi inntrykk av gjennomtenkning, mer enn å skape politikk.

Jeg leste nylig en studie av beslutningsprosessen fram til OL i Oslo i 1952 og en evalueringsrapport av den mislykkede prosessen som skulle lede fram til OL i Oslo i 2022. De ovennevnte beslutningsprosessene er gode eksempler på at Thune har rett. Det er over 60 år mellom disse prosessene, men de lar seg fint sammenligne. For å få arrangere OL må en arrangørkommune fremme en søknad overfor Den internasjonale olympiske komité (IOC). Staten må stille garantier og på andre måter støtte en søknad. Andre viktige aktører i en slik prosess er idretten selv og det nasjonale IOC. Slik var det da Oslo i 1947 søkte om vinter-OL, og slik var det da Oslos søknad for 2022 ble skutt ned av Høyres stortingsgruppe 1. oktober 2014.

Søknadsprosessen til vinter-OL i Oslo er studert i en masteroppgave i historie av Kristoffer Høgås ved UiO. På en glimrende måte besvarer han følgende problemstilling: Hvordan foregikk prosessen som ledet til at Oslo søkte om vinter-OL, og hvorfor var det påfallende lite offentlig diskusjon om OL-søknaden i samtiden? Det siste spørsmålet er meget relevant når vi tenker på de gjenreisningsoppgavene landet sto overfor i 1945. Finnmark var nedbrent, byer lenger sør var bombet og det var materialmangel. Å satse på et kostbart OL virket hinsides all fornuftig prioritering. Høgås viser at den avgjørende drivkraften lå hos et par enkeltpersoner. Nøkkelpersonen var Rolf Hofmo. Han var ideolog bak Arbeidernes idrettsforbund, var en sterk Arbeiderparti-personlighet, varaordfører i Oslo og en gammel bekjent av Einar Gerhardsen. Sammen med IOC- representanten Thomas Fearnley og forsvarssjef og formann i idrettsforbundet, Olaf Helset, oppsøkte de statsministeren på kontoret høsten 1945. De fikk klarsignal til å gå videre med søknaden.

Deretter ble saken elegant loset igjennom det politiske maskineriet. Ingenting ble offentliggjort før vedtaket i Oslo formannskap i mai 1947 om at Hofmo skulle overrekke søknaden til IOC på Oslos vegne. At det ikke ble noen offentlig diskusjon, forklarer Høgås med at de politiske beslutningsprosessene i denne perioden var designet slik at de hindret omfattende offentlig diskusjon. Det var også en periode der fellesskap og dyrking av nasjonal identitet var viktig. Det var på mange måter en selvfølge at «Norge skulle vise verden vinterveien».

Det var langt fra selvfølgelig at Oslo skulle få tilslutning til å arrangere OL i 2022. Fiaskoprosessen ble i fjor evaluert av et utvalg nedsatt av idrettsforbundet og ledet av Oddvar J. Jensen. Mandatet var å «lære for å forbedre idrettens rolle og arbeid i framtidige søkeprosesser». Litt omskrevet blir det: «Hvorfor fikk vi (altså OL-tilhengerne innenfor idretten) det ikke til?». En hovedforklaring som rapporten peker på er at man manglet en felles ledelse. Oslo hadde sin egen OL-etat og idretten sin organisasjon. Dette medførte manglende samarbeid.

Den viktigste forklaringen finner imidlertid utvalget i at prosjektet savnet en helhetlig og gjennomarbeidet kommunikasjonsplan. Det var kommunikasjonsrådgivere av alle slag i sving både for Oslo og for idretten. Meningsmålingene viste lenge et flertall mot OL både for landet og i Oslo. En sluttspurt med gamle OL-helter i sorgfull dressur på NRK, snudde stemningen i hovedstaden. I resten av landet, som ikke fikk delta i noen avstemning, var et stort flertall imot. Da kastet regjeringen kortene. Den sa nei til et nytt vinter-OL i Oslo. Man ville ikke ha folket mot seg i en slik sak.

Det vi kan konkludere med er at Hofmo med Gerhardsen som støtte, jobbet gjennom sine organisasjoner og at de var politisk musikalske. De var strategiske aktører og dyktige politiske håndverkere. Ikke en eneste medierådgiver var å se i prosessen rundt Oslo OL 1952. I Oslo 2022 var det mange av sorten, og politikerne lyttet til dem. Var Gerhardsen mer demokratisk enn Erna? Tja; I et representativt demokrati velger vi politikere i den forventning at de staker ut kursen. Erna og laget hennes kommuniserer nå «omstilling», men vi trenger mer enn kommunikasjon. Vi trenger politikere som sammen med fagfolk har ambisjoner om å forme samfunnsutviklingen, og ikke bruker mest krefter på øyeblikkets stemninger.

Følg RA på Facebook og Twitter!