Kronikk: Ordet utenforskap finnes ikke i ordboken

Tekst: Bjørg Tysdal Moe, Varaordfører Stavanger kommune (KrF)

«Utenforskap». Dette «ikke-eksisterende» ordet er dessverre blitt så viktig og aktuelt. Utenforskap handler om ensomhet, om det å stå utenfor fellesskapet. Noe av ensomheten i samfunnet vårt er så ekstrem at vi har vanskelig for å forholde oss til den. Vi leser om mennesker som blir funnet døde alene, om mennesker som blir begravet uten at noen er til stede i begravelsen, og om barn og unge som opplever omsorgssvikt uten at noen griper inn. Og vi ser og hører om, og de fleste av oss kjenner, mennesker som ikke deltar i skole- og arbeidsliv med et svært begrenset sosialt nettverk.

Sett under ett lever de fleste innbyggerne i Norge trygge og gode liv. Men likevel er det mange som av ulike årsaker står i utkanten av eller utenfor fellesskapet. Utenforskap kan ramme alle: Meg, deg eller noen av våre nærmeste. Kanskje har det allerede gjort det. Sykdom, inntektstap, arbeidsledighet og ensomhet er noe de aller fleste opplever en eller flere ganger i livet. Opplever du deg «utenfor», kan det være vanskelig å fullføre utdanning eller komme inn i ordinært arbeid. Veien til psykiske helseproblemer, rus, vold i nære relasjoner, og/eller ensomhet kan i noen tilfeller bli kort.

Utenforskap kan også være en faktor til radikalisering og voldelig ekstremisme. Felles for mange personer som søker seg til ekstremistiske miljøer er opplevelsen av å ikke passe inn, eller følelsen av å mislykkes på skolen, blant klassekamerater, i arbeidslivet, i lokalmiljøet eller i samfunnet. Noen har også en følelse av å bli krenket av samfunnet, at de blir marginalisert eller diskriminert som individ eller gruppe. I ulike destruktive og udemokratiske miljøer vil personen få bekreftelse og støtte for sine negative/destruktive følelser. Ekstreme miljøer som enten er ideologisk og/eller religiøst forankret vil kunne forsterke et inntrykk av «oss mot dem». Omgivelsenes negative reaksjoner på de radikalisertes verdier, vil for flere være en siste bekreftelse på at de ikke passer inn.

Konsekvensene av utenforskapet er så store, både for den enkelte og for samfunnet, at det er til hinder for at det enkelte menneske kan leve et godt liv og bidra med sine ressurser for å løse viktige samfunnsoppgaver. For samfunnet betyr utenforskap at trygdebudsjettet øker, helsebudsjettet øker, en segregering i skolen og tapt kompetanse i arbeidslivet. Ikke minst ønsker vi et samfunn hvor alle er inkludert. Kommunalpolitisk toppmøte i Kristiansand satte derfor sist uke utenforskap på dagsorden: hvordan kan kommunesektoren bedre forebygge utenforskap og bidra til inkludering?

Kommunene spiller en viktig rolle i arbeidet med utenforskap sammen med staten og frivillig sektor. Vi har lokalkunnskap, oversikt og nærhet til innbyggerne som gjør oss godt egnet til å forebygge og redusere utenforskap. Det blir også stadig tydeligere at kommuner og fylkeskommuner må spille på ressursene som ligger i det sivile og den frivillige delen av samfunnet for å løse samfunnsoppdraget. Godt inkluderingsarbeid krever lokalt tilpassede løsninger. Kommunene må derfor gis muligheten til å løse denne utfordringen på en god måte.

Et mer inkluderende samfunn er ikke bare viktig for dem som i dag står utenfor. Det er også viktig for oss som akkurat nå står innenfor. I Stavanger er det viktig å ha stor oppmerksomhet på behovet for å tilrettelegge for nye arbeidsplasser. Arbeidsledige kan falle utenfor, og det er vår oppgave å kjempe for bedre permitteringsregler, mer midler fra sentralt hold til omstilling og nyskaping, og lokalt tilrettelegge for alt fra investeringsfond til møteplasser. Utdanning og arbeid er samfunnets viktigste tiltak mot sosiale skillelinjer i befolkningen og utenforskap.

Videre bør vi fokusere på fattigdomsplanen til Stavanger kommune. I Stavanger lever cirka 11.000 husholdninger under EUs fattigdomsgrense, og cirka 2100 av dem er barn. Fattigdom handler ikke bare om dårlig økonomi, men også om opplevd utenforskap og skam. Utover politiske vedtak, dreier det å løfte barn ut av fattigdom seg om inkludering, fellesskap, medmenneskelighet og å sørge for at alle får bli med i fellesskapet.

I den aktuelle situasjonen vi er i nå, er det også naturlig å arbeide for at flyktninger som bosettes ikke skal falle utenfor. På toppmøtet i Kristiansand ble statsministeren utfordret til å love full kompensasjon for kommunenes utgifter til integrering. Erna Solberg svarte med å gi en utfordring tilbake: Det er kommuner som med dagens satser tjener på å bosette og integrere flyktninger – kommuner bør derfor lære av andre kommuner som går i pluss. Vi må være villige til å tenke nytt og lære av hverandre. Og ikke minst er integreringen avhengig av frivillig sektor og gode medmennesker for at det skal være vellykket.
For å forebygge utenforskap bør vi også strebe etter et raust og inkluderende samfunn hvor det er rom for ulike stemmer. En skal kunne bruke sin ytringsfrihet uten å oppleve seg utstøtt, angrepet og kjenne følelsen av «jeg mot dem». Det krever at vi som samfunn møter hverandre med respekt og åpenhet for forskjellighet. Den du samtaler med, er et menneske med like mye krav på anerkjennelse av sine behov og rettigheter som du har. Det gjelder også når vi er totalt uenige. Dette innebærer at kommunen må drive holdningsskapende arbeid, spre kunnskap og informasjon om demokrati og likestilling, og tilrettelegge for at alle grupper får muligheten til å delta i demokratiske prosesser og i det sosiale og kulturelle fellesskapet. Stavanger kommune skal være en by preget av åpenhet, inkludering og mangfold.

En inkluderende by der alle har mulighet for deltakelse ut fra sine egne ressurser og interesser, vil virke forebyggende både på sosial utstøting, marginalisering og kriminalitet. Barn, unge og voksne som opplever å bli sett, hørt og møtt hver dag i et inkluderende miljø der de opplever tilhørighet og egenverdi, vil stå godt rustet i møte med ulike utfordringer i livsløpet og forhåpentligvis kjenne tilhørighet i fellesskapet.