– Oppnår terroristene sitt mål om å skape uro og frykt i befolkningen, kan dette gi ringvirkninger, også på kulturfeltet, skriver kultursjef Rolf Norås. Bildet er et angrepet i Nice i sommer. Foto: AFP photo / Valery Hache

Kronikk: Kultur mot terror

Oppnår terroristene sitt mål om å skape uro og frykt i befolkningen, kan dette gi ringvirkninger, også på kulturfeltet, skriver kultursjef Rolf Norås i denne kronikken.

Rogalandsavis

Av: Rolf Norås, Kultursjef, Stavanger kommune

Europa har i 2016 vært mer hjemsøkt av terror enn hva vi har vært vant til. Sammenlignet med flere andre steder i verden kan Europa fortsatt betraktes som et fredelig sted på kloden. Men også vi har opplevd at politiske og religiøse bevegelser ga oss en forferdelig, rystende og deprimerende sommer.

Bare i løpet av noen få uker i juli opplevde vi bomber blant annet i Brussel, Paris, Istanbul og Ansbach. En lastebil pløyde seg gjennom folkemengden på strandpromenaden i Nice. En gammel prest ble drept under morgengudstjenesten i sin egen kirke. En 17-åring gikk til angrep med øks på et tog i Würzburg, mens en annen 17-åring drepte 9 personer i München. Han sa at han var inspirert av Anders Behring Breivik.

Det som kjennetegner bruk av vold og terror, har i all hovedsak sammenheng med ønsket om makt – reell makt eller definisjonsmakt.

I Tyrkia var det et mislykket statskupp, som resulterte i både flere hundre drepte, og påfølgende utrenskinger av blant annet politikere, militære og journalister. I slutten av august kunne Aftenposten melde om en omfattende dokumentasjon av 15 definerte terroranslag i ulike byer i Europa som var blitt stanset.

For få uker siden opplyste franske myndigheter at de hadde avdekket og forhindret et nytt, større terroranslag i Paris den 1. desember. Bare i førjulstiden opplevde vi terror i Istanbul, Kairo og Berlin. Europa har med andre ord måttet forholde seg til en ny virkelighet hvor terror har blitt en del av hverdagen.

Betyr dette noe for vårt kulturliv? Det vil være naivt å tro at ikke vold og terror gjør noe med holdningene våre. Vil dette bli en drivkraft for ønsket om å sette opp murer og isolere oss? Oppnår terroristene sitt mål om å skape uro og frykt i befolkningen, kan dette gi ringvirkninger, også på kulturfeltet.

Det er nok mer ubehag i dette enn det vi liker. Derfor må vi holde fast i det som er bra i Stavanger; at vi slår ring om ytringsfriheten, at vi gir ly til de som trenger det.

Kultur skaper dialog, og er en ramme for dialog. Vi må holde denne dialogen i gang – la folk få mulighet til å treffes, enten i det private eller i det offentlige rommet. Vi skal ta imot nye mennesker som vår kultur influeres av, og som den selv kan påvirke.

Derfor er også Stavangers rolle og posisjon som friby for forfulgte forfattere så viktig. Vi gir ikke bare husly og asyl, men vi tilbyr også en trygg havn til å fritt kunne ytre seg uten å bli utsatt for represalier.

Vi skal være stolte av ICORN, som koordinerer og har sekretariatet for denne viktige organisasjonen, som får stadig nye medlemsbyer over hele verden, og som sikrer at forfattere, journalister, skribenter og kunstnere får denne viktige friheten.

Vi skal være glade for at litteraturfestivalen Kapittel holder fast ved ytringsfrihetsaspektet. Og vi skal være glade for at ICORN og disse forfatterne holder til i landets beste bibliotek, nemlig Sølvberget.

Da styrelederen i Norsk kulturråd, Tone Hansen, talte under kulturrådets årskonferanse, sa hun blant annet at mange forbinder Stavanger med oljebyen. Hun forbandt Stavanger med fribyen.

Kulturlivet har makt til å endre folks holdninger – når vi er på vårt beste – og det beste som vi kan gjøre, enten vi er kunstnere, kulturarbeidere, journalister, eller vanlige borgere, er å holde fast i den kritiske pennen, penselen, stemmen – slik at fortellinger om menneskeskapte lidelser, overgrep og katastrofer blir tydelige og forståelige – at vi kan bidra til å øke vår evne til å gripe og begripe vår samtids utfordringer.

Det er ingen liten jobb for et kulturprosjekt. Men noe er altså mulig. Det kan handle om holdninger, bevissthet og politisk mot. Før het det dannelse. Nå kan vi kalle det for motmakt eller ordkrig mot terror.