Vi må tørre å være åpne for det ukjente og det som er fremmed for oss, skriver Marthe Kristine Østerud Bjerke i dagens kronikk. Foto: Privat

Kronikk: «FNs internasjonale dag for toleranse – er verden gått videre?»

I dag, 16. november, er FNs internasjonale dag for toleranse. Helt siden 1996 har FN hvert år invitert sine medlemsland til å sette fokus på toleranse i kjølvannet av avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika (1994). En skulle kanskje tro at verden hadde gått fremover siden 1994, men har den egentlig det?

av Marthe Kristine Østerud Bjerke, Stavanger KrF

FN definerer toleranse i erklæringen for prinsipper om toleranse av 1995 som «respect, acceptance and appreciation of the rich diversity of our world’s cultures, our forms of expression and ways of being human». Ifølge FN handler toleranse om å respektere, akseptere, ja til og med sette pris på, mangfoldet av kulturer.

Toleranse handler om å tåle den andre, tåle den andres annerledeshet, og anerkjenne den andres rett til å ha en annen mening enn en selv og leve i samsvar med denne. Dette utfordrer oss alle, og jeg kjenner at det utfordrer meg. Likevel, selv om det er vanskelig, betyr det ikke at vi skal ignorere eller ta den lettvinte veien med ikke å prøve å forstå den andre.

Toleranse kommer ikke av seg selv. For det første er kunnskap en viktig faktor for å øke vår grad av toleranse. Kunnskap kan være med på å bryte ned vår negative forutforståelse av andre.

Gjennom utdannelse har jeg for eksempel lært mer om islam og hva slags religion det er, slik at jeg som kristen kan tåle og akseptere at en muslim tror og tenker annerledes enn meg selv. I tillegg har jeg også lært muslimer å kjenne, og funnet ut at de på mange måter er akkurat som meg med mange av de samme drømmene, håpene og ønskene for fremtiden.

Selv om jeg ikke vil være enig med en muslim i teologiske spørsmål, som for eksempel synet på hvem Jesus er, må jeg likevel akseptere at han eller hun tror og er overbevist om noe annet. Ethvert menneske har en grunnleggende rett til å fritt velge sin tro eller mangel på sådan, og leve i samsvar med sin overbevisning.

Jeg tror også åpenhet er en viktig faktor når det gjelder toleranse. Vi må tørre å være åpne for det ukjente og det som er fremmed for oss. Vi må også tørre å være åpne for at den andre, med sin annerledeshet, kan ha noe å lære oss. Åpenhet er også en forutsetning for kunnskap, fordi kunnskap forutsetter en åpenhet for å lære noe nytt og gå inn i nytt og ukjent terreng. Gjennom å være åpen for det ukjente kan vi for eksempel tørre å nærme oss den andre.

Toleranse er derimot ikke relativisme, altså tanken om at det ikke finnes noen sannhet, eller at det ikke finnes noe moralsk rett og galt. Når en snakker om toleranse må en ikke falle i den grøfta der en sier at alt er greit. Vi skal være tolerante og vise toleranse ovenfor det som er annerledes, samtidig kan vi ikke akseptere brudd på grunnleggende menneskerettigheter eller at menneskeverd krenkes.

Innledningsvis spurte jeg om verden egentlig har gått fremover siden 1994. Historien har vist oss at vi som verdenssamfunn ikke nødvendigvis «går fremover» i kraft av at tiden går fremover. Diskriminering og hat som preget apartheidregimet i Sør-Afrika er også holdninger vi kan se verden over i dag, og noen ganger skal vi ikke lenger enn til vårt eget land og nabolag.

Måten noen nordmenn ytrer seg på sosiale medier mot innvandrere, er et eksempel på det. Mennesker i mektige posisjoner viser også eksempler på at fordommer, mangel på respekt og intoleranse lever i beste velgående. Det gjør seg kanskje særlig gjeldende ovenfor de med en annen kulturell og religiøs bakgrunn enn oss selv.

FNs internasjonale dag for toleranse er vel så viktig og relevant i dag som i 1995.

Toleranse handler om å tåle den andres annerledeshet.