Her senkes «Alexander L. Kielland» på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden i november 1983. Foto: Stavanger byarkiv/Alfred Aase, RA

Kronikk: «Arkivene etter Alexander L. Kielland-ulykken»

Det er tankevekkende at det var dem som ikke turte eller ønsket å komme fram med opplysninger som de mente var vitige, skriver Marie Smith-Solbakken (UiS) og Hans-Jørgen Wallin Weihe (Høgskolen i LIllehammer) i dagens kronikk.

Av: Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe, UiS og Høgskolen i Lillehammer

Lørdag 29. oktober 2016 var det store overskrifter i media om Norges største industrielle ulykke. Det døde 123 mann da boligplattformen veltet i et forrykende uvær i Nordsjøen i 1980. En omfattende redningsaksjon reddet 89 liv. Egeninnsatsen fra dem som var på plattformen var stor, mange mistet livet i forsøk på å redde kollegaer. Ansatte på naboplattformen Edda gjorde en stor innsats og det samme gjorde sjøfolk på skip og helikopter. Redningstjenesten fra flere land var engasjert og mange ble reddet av redningshelikoptre. Bak disse var det et omfattende støtteapparat på land, til havs og i luften. En stund ble redningsarbeidet på havet ledet av et nederlandsk marinefartøy og fra luften av britiske overvåkingsfly.

Etter ulykken ble det nedsatt en norsk undersøkelseskommisjon. Den innhentet ekspertuttalelser fra en rekke hold, undersøkte konstruksjonen, planer, sikkerhetsutstyr, redningsarbeidet og ulykkes forløpet. Arkivene fra undersøkelseskommisjonen er omfattende. De ligger nå i Riksarkivet og er fremdeles klausulerte. Vi har hatt anledning til å gå igjennom materialet. Det var et imponerende arbeid som ble utført og det er forbilledlig godt dokumentert. I media blir det stilt spørsmål om undersøkelseskommisjonens konklusjoner. De kan diskuteres. Arkivene inkluderer dokumentasjon som kan gi grunnlag for å diskutere årsakene. Det er ingen forsøk på å skjule noe i undersøkelseskommisjonens arbeid. Tvert imot så har den diskutert en rekke ulike mulige årsaksforhold. Alle er omfattende utredet, men konklusjonene kan diskuteres.

En fransk undersøkelseskommisjon ble også nedsatt etter ulykken. Grunnen var at plattformen var konstruert og bygget i Frankrike. Den franske kommisjonen har brukt mye av det samme materialet som den norske, men den har også foretatt egne uavhengige undersøkelser. Den franske og den norske undersøkelseskommisjonen konkluderer ulikt. Mens den norske legger vekt på konstruksjonsmessige svakheter, sveisearbeidet, innsveising av en hydrofon og sprekkdannelse rundt dette vektlegger den franske bruken av plattformen. I Norge fikk den franske kommisjonens arbeid lite oppmerksomhet. Saken var fra norsk side ferdig utredet og konkludert av norske eksperter. Den franske kommisjonen ble oversett antakelig fordi den ble sett på som et partsinnlegg fra franske interesser. En bidragende faktor var nok også at den kom med sine konklusjoner etter den norske. Ulykken hadde ikke lengre samme nyhetsinteresse som før. 

Ved siden av dette finnes det omfattende arkiver fra redningsaksjonen, fra de ulike bedrifter som var involvert i arbeidet med plattformen og fra etterarbeidet etter ulykken. Det finnes deponerte arkiver i Statsarkivet i Stavanger og andre statsarkiv. Lokale bedrifter har deponert sine arkiver alt etter hvor bedriften ligger. En rekke utenlandske instanser, slik som redningstjenester, marineenheter og redningssentraler, har arkiver i de landene de kommer fra. Enkelte bedriftsarkiver er fremdeles lukket for innsyn. 

En del av vårt arbeid har vært å notere ned minner etter ulykken. Vi har vært et team av intervjuere som har vært tilknyttet et prosjekt med utgangspunkt i Universitet i Stavanger. I dette arbeidet har vi hatt kontakt med mange som har vært med på ulykken. Noen av dem var på plattformen da ulykken skjedde, andre var med på redningsarbeidet og noen var involvert på annen måte da det skjedde. Vi har også hatt kontakt med pårørende. Noen av dem var så små at de ikke husker ulykken og noen av dem var født etter ulykken. De har levd i familier som på ulike måter har vært preget av ulykken.

Enkelte av dem som var innen oljevirksomheten forteller at det var forhold de mener var viktige, som de av ulike årsaker, ikke forklarte seg om etter ulykken. En av årsakene var at de var redde for konsekvensene. De ville ikke bli oppfattet som illojale og de ønsket ikke å risikere sine ansettelser i oljesektoren. En annen årsak er at de simpelthen ikke ble avhørt. Det var ingen som spurte dem og de ble ikke innkalt til avhørene som ble foretatt etter ulykken. Vi opplever at en del av disse fortellingene er av en slik art at de burde vært tatt med når man undersøkte årsakene til ulykken og ulykkes forløpet. De peker, i likhet med den franske kommisjonen, på ulike forhold rundt oppankring og forhaling av plattformen.

Naturligvis er vi klar over at minner endrer seg. De er ikke statiske, men det er påfallende samsvar mellom mange av de fortellingene vi har nedtegnet og de avhørene som ble foretatt etter ulykken. Fortellingene vi har nedtegnet blir gjennomlest og godkjent av dem som har kommet med dem. De blir brukt etter godkjennelse.

Kunnskapen om sikkerhetsmessige forhold, om konstruksjoner og belastninger har utviklet seg. Ingen av oss har teknisk utdannelse, men vi ser at de som representerte kunnskapen under utredninger konkluderte ulikt og vi konstaterer at det er mennesker med teknisk kunnskap som har lange karrierer i oljesektoren som mener at de nå kommer fram med opplysninger som kan bidra til en bedre forståelse av ulykken. Når vi konkluderer med at man bør se på ulykken på nytt er det på denne bakgrunn. 

Det er også tankevekkende at det var dem som ikke turte eller ønsket å komme fram med opplysninger som de mente var viktige. Dagens debatt om varsling og varslere kan kobles til vår største industrielle ulykke. Det er uomtvistelig at trenger kunnskap for å ha en god sikkerhet. Det handler ikke bare om å forstå en ulykke i fortiden, men mest av alt om framtiden.