«Kristoffer Robin og Ole Brumm»: Gråværsskyer over Hundremeterskogen

4

Drama

«Kristoffer Robin og Ole Brumm»

USA, 2018

Ikke å forveksle med det sentimentale, biografiske dramaet «Adjø, Christopher Robin», som gikk på norske kinoer i våres. Rammeverket i «Christoffer Robin og Ole Brumm» følger samme mal som blant annet Steven Spielbergs «Hook» (1991) og den kommende julefilmoppfølgeren «Mary Poppins Returns»: hva skjer når gårsdagens barnebokfigurer blir kjedelige voksne og må dra tilbake til barndommens eventyrland for å gjenfinne livsgnisten? «Kristoffer Robin og Ole Brumm» er imidlertid en mer melankolsk, sart og rent ut merkelig film enn forventet, selv om særpreget får en støyt av den norske dubbingen. Stemmeleggerne gjør i seg selv en solid jobb, men dette er ikke en film som kler norsk språkdrakt – og det er ikke til å unngå at dubbingen ender opp med å trekke noe vesentlig fra filmopplevelsen. Jeg nøler med å beskrive «Kristoffer Robin og Ole Brumm» som en ren barnefilm: til det er tonen til tider litt for dyster og surrealistisk; mens midtlivskrise-temaet er mer egnet for foreldre enn ungene deres. Regissør Marc Forster («Finding Neverland», «Quantum of Solace») legger seg på en tone som mest av alt minner om en britisk variant av Spike Jonzes «Where the Wild Things Are».

Les også: «The Predator»: Testosteronfylt tøffingfilm (DA+)

En gang for lenge siden måtte Kristoffer Robin (Orton O’Brien) ta farvel med bestevennen Ole Brumm, Tigergutt og de andre dyrene i Hundremeterskogen. Som ung gutt sendes Kristoffer til en streng kostskole: og innen åpningsteksten er over har virkeligheten banket all barnlig eventyrlyst ut av ham. I voksen alder (nå spilt av Ewan McGregor) må Kristoffer Robin forlate sin høygravide kone Evelyn (Hayley Atwell) for å tjenestegjøre som soldat under andre verdenskrig. Han kommer tilbake flere år senere til en datter han ikke kjenner, og ender opp med å bli en knusktørr kontorrotte - som forsømmer familien til fordel for jobben som effektivitetsekspert for et koffertfirma i London. Han presses til å jobbe seg gjennom helgen for å kutte kostnader mens kona og datteren drar på ferie alene til landstedet i Sussex. Hans siste sjanse til å tilbringe tid med datteren Maddy (Bronte Carmichael) før hun sendes, mot sin vilje, til en streng kostskole. I årene som har passert på vei til Kristoffer Robins deprimerende voksenliv har Ole Brumm ventet foran det magiske treet i håp om at bestevennen en dag vil vende tilbake. Hundremeterskogen blir stadig gråere og tristere, og så en dag forsvinner alle dyrene i skogen sporløst.

Les også: «Spar Dame»: Beskriver galskap med musikk (DA+)

Ole Brumm bestemmer seg for å gå dit han aldri har vært før, og gjenoppstår i etterkrigstidens London som en manifestasjon av Kristoffer Robins livskrise. Man kunne ha trodd at deres gjenforening var et tegn på at han står midt oppe i et mentalt sammenbrudd - men faktisk ikke. Ole Brumm, Tigergutt, Nasse Nøff, Tussi og resten av gjengen er helt virkelige, noe som skaper stor forundring blant britiske fotgjengere. Dyrene i Hundremeterskogen er skildret med foruroligende realistisk dataanimasjon, som får dem til å se ut som livs, levende tøydukker. De eksisterer i skumringslandet mellom sjarmerende og oppriktig urovekkende. Mot slutten prøver filmen seg på litt slapstickhumor og en oppløftende moral som ikke sklir helt smertefritt inn i den ellers såpass mollstemte stemningen. Selv Ewan McGregor ser temmelig molefonken ut, muligens fordi denne historien korresponderer på en forunderlig måte med hans egne, velpubliserte familieproblemer. Det er litt vanskelig å tyde akkurat hvem denne filmen er myntet på, og «Kristoffer Robin og Ole Brumm» har trolig vært et lite mareritt for Disneys markedsføringsavdeling. Regissør Marc Forster klarer ikke helt å finne en like konsekvent, sjarmerende tone som «Paddington»-filmene og manuset er ikke i besittelse av den psykologiske dybden til «Where the Wild Things Are». Det føles allikevel oppløftende at Disney-konsernet har godkjent noe såpass ukonvensjonelt med en av sine kjente merkevarer, og for alle sine svakheter er «Kristoffer Robin og Ole Brumm» drevet av personlige visjoner og særpreg. Hvis du kan, se den i original språkdrakt.