Nyheter

Konsertanmeldelse Janove: Fra Bryne til Reeperbahn

En av Norges fremste artister byr på seg selv i intimt og storveies soloshow. Janoves solosanger er reiser både i sinnet og subkulturene.

5

KONSERT

Janove

Sentralen, Oslo

Kommer man for å høre Kaizer’s Orchestra-låter, vil man bli forvirret. Drar man derimot på konsert for å oppleve alt det andre Janove Ottesen holder på med ved siden av bandet som slumrer i det uvisse, har man en intim og likevel mektig opplevelse i vente. Tre fulle konserterøkter i Oslo er unnagjort, men fortsatt holder Stavanger, Drammen, Fredrikstad og en rekke andre steder dørene åpne for en konsert som byr på det meste fra en brokete solokarriere, men også splitter nye låter vi ikke har hørt før, og en coverlåt som bygges opp med en historie om det som kunne blitt et stjernemøte i særklasse.

Men først og fremst er det en kveld i Janoves verden, fylt av sirkus, pumpeorgel, rått karneval og ømme personlige sanger side om side med fantasifulle, tidløse funderinger over hva man innimellom drømmer om å være eller oppleve.

Les også: Janove i Operaen – i ensom majestet

Drømme, det gjør mange nå under korona, og Janove er ydmyk på den enkle, røddraperte scenen med varme stuelamper hengende fra taket, flankert med et gammelt piano på den ene siden og et splitter nytt pumpeorgel på den andre. Det siste er riktignok 120 år gammelt og vel så det, laget i Chicago og med løveføtter. Men for Janove er det nytt, hans sjette totalt, og fortellingene om hva orgelet skjuler er bare noen av mange anekdoter som spriter opp en konsertkveld i en krisetid. Selv skulle han vært på turné med fullt band akkurat nå og spilt Sentrum Scene og andre større arenaer, med ferskt album i ryggen. Slik ble det ikke, men soloturneen er på ingen måte en dårlig erstatning for fansen.

Les også: Kaizers-Janove har byttet oljefat med symfoniorkester

Nær to klokketimer starter med at han selv drar fra sceneteppet og retter på hatten og slipset i speilet, før han gyver løs på pianoet så den ene strengen ryker. Vi er med andre ord der vi skal være, intenst og tett på en og samme tid, med en artist som åpenbart setter pris på å spille for et publikum igjen. Han fortsetter med låter som den intuitive «Eg spår» fra den nye EP-en «Barrikadeballader» og den nydelige «En større dag», alt mens han småsnakker, takker, bukker, forteller små historier og byr på sanger selv han (nesten) har glemt fra det han kaller 20 år som «rekkårdin’ artist».

Den «kaizerske» usentimentale Bryne-nostalgikeren «Scenario» er ikke blant dem, men står som et tidlig høydepunkt før deler av fansen hviner til når han plutselig begynner å fortelle historien om sin første soloplate, på engelsk, på et stort multinasjonalt plateselskap som for lengst er kjøpt opp, og kjøpt opp igjen. «Forget About Me» har vi ikke hørt på femten år minst, men nå kommer den, og står seg i grunnen helt fint.

Les også: Janove er ferdig med å være tøff i trynet

Den skal likevel blekne mot fortsettelsen, når han skal bevise at fine sanger blir litt styggere på pumpeorgel. For noen av oss er det et kvalitetstegn. Den ene av flere nye låter, «Synd at synd går i arv», om hvor urettferdig det nå en gang er at sønner og døtre skal ta ansvar for foreldrenes synder i «heinzeit», er i hvert fall ubetalelig på orgelet. Og det bryter fort på jærsk, tysk, fransk og engelsk når Janove trør til. «Opp av ruiner» veksler med den stadig mer smittsomme tittellåten fra hans kommende album («Det sorte karneval») og den sørgmodige «Blåste kyss og sendte vink», den han har kalt sin første «breakup»-sang og som på et vis avslutter et kapittel også i denne sammenhengen.

Så langt i konserten – der showet består i å bære krakken han sitter på mellom pianoet, orgelet og gitaren midt på scenen – har vist fram noen av de nye låtene som er større, mer gjennomtenkte og med en lovende dybde med tanke på helheten av et album som kommer neste år. At det er karneval, mørke kabareter, teatralske tilløp og Brecht, Weill og Brel i fundamentet er det ingen tvil om. Dette gjør han så et større poeng ut av når han flytter krakken til pumpeorgelet igjen og forteller om da han fikk hilsen fra Tom Waits, en ikke hvilken som helst Kaizer’s Orchestra-fan som hver dag i uker hørte på det norske bandet i bilen.

Resten av historien skal vi la han fortelle selv for dem som vil høre, men det er ingen dårlig «Innocent When You Dream» han spiller for å hylle en av sine første og største forbilder.

Les også: Mener Frp bommer med angrep på kunstnerstipender (+)

Så går vi inn i konsertens siste del, med «Bak en sky heim» som et nydelig, pianotordnende bevis på hvordan Janove makter å kombinere det nære og det intime med slående harmonier og nesten symfonisk storhet. Det siste skal han ta helt ut når han spiller «Shadows And Beyond» fra «The Mute», stumteatersymfonien han satte opp med Stavanger Symfoniorkester i 2019. Men før det låten om «Verdens lengste farvel», på en jernbanestasjon nord i Frankrike, i Caen, i en rett ut av Bryne-omfavnelse før han selv satte seg på toget til Provence sju hurtigtimer unna.

Han synger om den nittenårige, forelskede Janove sett i bakspeilet et kvart århundre senere. Det er et godt eksempel på at Janove som artist, uten å forlate det fantasifulle og det mørk drømmende, på egen hånd i solosammenheng har greid å bli en artist som gjør sine egne følelser og hverdagsligheter til god rocklyrikk uten å slippe sin egen lykkehjulsnurring.

Det personlige stikker likevel ikke dypere enn at han avslutter hele konserten med nok en ny sang, snytt ut av hans sorte karneval som definitivt er brygget i fantasiens verden, fra Reeperbahn i Hamburg på 1960-tallet, om en kabaretartist som for alltid holdt fast i fantasien. Det ligger mange undertoner i det bildet når det kommer til Janoves univers, og live, under duse lampeskjermer og med røde fløyelsdraperinger rundt hans lille «salong», blir det hele tidløst og levendegjort.

Les også: Det tar nøyaktig tre timer, åtte minutter og 38 sekunder å fortelle vår tids viktigste historie (+)

Mer fra Dagsavisen