Av Bjørg Tysdal Moe, (KrF) varaordfører
Norge er et godt land å bo i. Så godt er det, at vi nylig ble kåret til verdens lykkeligste land. Likevel er det mennesker som ikke får den hjelpen de trenger når de trenger den, og mennesker som faller utenfor samfunnet. Utenforskap, mennesker eller grupper som står på utsiden av fellesskapet og ikke opplever tilhørighet, har store konsekvenser for dem det gjelder. Hvordan kan vi sørge for at alle mennesker har tilgang til tjenester som dekker den enkeltes behov?
Og hvordan skaffe jobb til mennesker som ikke er helt «A4»? KrF er opptatt av inkludering, og vi vet at et mer inkluderende samfunn er mer bærekraftig!
Jeg mener vi i større grad bør legge til rette for sosiale entreprenører som kan utføre kommunale oppgaver på en mer fleksibel og variert måte. Det som kommunen tilbyr er ofte «A4», men gjennom sosiale entreprenører kan vi få mer skreddersydde tilbud.
En sosial entreprenør er en person som bevisst tar tak i et bestemt samfunnsproblem og etablerer en ny løsning. Sosiale entreprenører brenner for å hjelpe mennesker - noen få er avhengig av tilskudd fra det offentlige og gaver- men de fleste skaffer seg inntekt på egen hånd ved å selge tjenester. Styrken i en slik modell er at de kan vokse i takt med etterspørselen i markedet, samt gi løsninger på utfordringer det offentlige ikke har klart å løse selv. Kommunale tjenester er gode, men for dem som faller utenfor er de ikke tilstrekkelige. Sosiale entreprenører kan være et viktig supplement til tjenestetilbudet i offentlig sektor.
Et godt eksempel er «Aktivitetsdosetten» som er utviklet av fysioterapeut Lone Koldby ved Øyane sykehjem i Stavanger. Metoden tilbyr beboere ved sykehjem aktiviteter som er tilpasset deres interesser og behov. Visjonen er at aktiviteter og stimuli skal få like høy prioritet som det å gi medisin. Ved å bruke metoden systematisk øker trivselen og livsgleden. Bruk av metoden har vært med på å lindre smerte og forhindre uro. Altså økt livskvalitet!
I dag finnes sosiale entreprenører innenfor tjenester knyttet til barnehage, skole og oppvekst, arbeidsinkludering, helse, rehabilitering, eldreomsorg og miljøsektoren. Kjennetegnet er ikke drivkraften etter penger og overskudd, men den sosiale effekten og sosiale verdien. Kommunen trenger innovasjonskraften som de sosiale entreprenørene representerer. Vi trenger nye ideer der det både skapes arbeidsplasser og bedre muligheter til beste for alle innbyggere. I en tid med redusert vekst i skatteinntekter, er det særlig viktig å se hvordan samfunnet kan få mest mulig igjen for hver krone i skattekassen.
Ved å tilrettelegge for at flere får levere tjenester til innbyggerne, så kan vi i mange tilfeller få bedre og mer tilrettelagte tjenester. Vi trenger derfor flere møteplasser mellom kommune og sosiale entreprenører- som Trippel- konferansen på Tou scene-, og at politikere og kommuneansatte er lett tilgjengelige for direkte kontakt med entreprenørene. Vi bør ha et mål om at sosiale entreprenører skal ha en vekst i Stavanger kommune, da det finnes et potensiale som vi ikke har utnyttet fullt ut.
Vi må framover tilrettelegge for innovasjon i offentlig sektor, og sosialt entreprenørskap er en del av denne utviklingen. De kommunale oppgavene kan, og bør, løses med fleksibilitet og mangfold i tilbudene når det er mulig, til beste for innbyggerne.