KOMMENTAR:Ikke akkurat glasnost

Rådmannens budsjettforslag var som ventet like trist som været. Inger Østensjø startet da også formiddagens seanse i bystyresalen med å slå fast at situasjonen er alvorlig.

Stavangers budsjettmetode krever en forklaring. Mens Siv Jensen nylig la fram regjeringens budsjett basert på innspill og beregninger i departementene, er rekkefølgen annerledes i formannskapskommuner som Stavanger og Sandnes. Det er ikke ordfører Christine Sagen Helgø eller hennes mest betrodde finanspolitiker som fronter budsjettet. Her er prosessen at byråkratiet/rådmannen legger fram forslag basert på politiske vedtak gjennom året, og det tas selvsagt høyde for alt som skjer i statsbudsjettet. Oppdelingen er ryddig nok, og budsjettforedragene fra rådmannen og økonomidirektøren er ofte så opplysende at tilhørerne burde fått studiepoeng i samfunnsøkonomi.

Problemet er tydelig i en kommune som Stavanger, der det gjøres seriøse forsøk på å bedre innsynet i politiske prosesser. Både rådmann Inger Østensjø og ordfører Christine Sagen Helgø viser stort lederskap når de inviterer til kritikk i vanskelige saker. Budsjettprosessen er likevel et urørt område i den kommunale glasnosten. Noe skyldes det kommunale maktfordelingsprinsippet mellom rådmann som øverste administrative leder, men mye skyldes politiske bekvemmelighetsgrunner.

I hele dag vil politikerne løpe etter journalistene og omvendt på Rådhuset, deretter blir det tyst i flere uker. Tausheten er et demokratisk problem. Rådmannens budsjettforslag voktes som en kommunal helligdom fram til framleggelsen, og selv om fagforbundenes representanter har innsyn, vet alle at de må holde kjeft. Etter dagens seanse drøftes 2015-budsjettet i lukkede partikontorer fram til formannskapsmøtet 27. november. Velgere som frykter at gamlemor må ut av Mostun sykehjem eller har angst for at politikerne skrur opp eiendomsskatten, må vente i langt lengre tid enn det normalt sett tar å velge en ny pave. Forberedelser av saker som skal på politikernes bord, skjer nødvendigvis ikke i åpent landskap. Politiske prosesser må opp i dagen – også på dager der politikerne helst vil ha fred for journalister, pårørende, sykehjemsansatte og lærere.