Slik så valgkampen ut i Garden Prairie i delstaten Illinois – en av statene nord i USA Hillary Clinton vant. FOTO: Scott Olson/Getty Images/AFP

Kommentar: Antibevegelsens største seier

Anti-Washington, anti-regjering og anti-elite ble Donald Trumps drivstoff på veien til Det hvite hus, skriver Bjørn G. Sæbø i denne kommentaren.

Motkulturen seiret, politikken slik vi kjente den tapte. Anti-Washington, anti-regjering og anti-elite ble Donald Trumps drivstoff på veien til Det hvite hus.  
Motkulturene er utstyrt med janusansikter. De «gode» motkulturene driver samfunn framover, kaster om på vanetenkning og fordeler makt til nye grupper. I Norge har motkulturene nynorsk og lavkirkelig kristendom formet partiene, og sammen med avstanden fra Oslo til periferien er det tydelig hvilke krefter som betyr noe. Distriktspolitikken og sentrum-periferi trumfer det meste, stortingspolitikerne sitter til og med fordelt etter fylke og ikke parti, og fremdeles står motkulturene så sterkt at sentrum forblir en maktfaktor i politikken.
Evnen til å rekruttere nye grupper inn i politikken er et samfunns adelsmerke. Arbeiderklassen fikk makt gjennom den første Ap-regjeringen i 1928, Bondepartiet (senere Sp) ble en maktfaktor gjennom kriseforliket med Ap i 1935 – og etter krigen har kvinnenes inntog fra 1970-tallet og innvandrernes deltakelse på 2000-tallet vist hvordan politikk fornyer seg, utvikler seg og får legitimitet. Til og med skatte- og avgiftsmotstanderen Anders Langes forsøk på opprør mot en grådig stat ble absorbert og så effektivt sluset inn i systemet at Frp sitter i regjering og administrerer avgiftene de er imot. Hvem står egentlig utenfor? Hvor er de «onde» motkreftene?

Tanken slo meg på en pub i Stavanger torsdagen før presidentvalget. Debatten jeg ledet om barnevernets omdømme og utfordringer gled pent og pyntelig av gårde. Publikummet – bestående av barnevernsarbeidere fra hele landet – nippet dannet til ølet mens de hørte argumentene fra den skarpskodde familierettsadvokaten, den anerkjente aviskommentatoren og den ærlige og reflekterte sosionomen. Organisasjonspsykologen dunket inn poeng etter poeng, og til og med de to unge kvinnene i panelet snakket vel om barnevernet. Den ene, en ung mor som ble fratatt barnet sitt for ett år siden, fortalte om raseriet som varte i to uker, helt til hun valgte å samarbeide med barnevernet til barnets beste. Den andre, et tidligere barnevernsbarn som utdanner seg til sosionom, var klar til å bruke bagasjen fra oppveksten til å hjelpe andre. Selvsagt fikk vi tårer i øynene av å lytte til to kvinner som mot alle odds ser ut til å greie seg, men hvem stod utenfor den pyntelige debatten?

Samtidig, der ute på de sosiale mediene. Skriv «barnevern» i emnefeltet på Facebook og antibarneverngrupper velter ut. I all offentlighet deles bilder, navn og personlige opplysninger i en verden hinsides rettssikkerheten og Vær varsom-plakaten. Saksbehandlere i barnevernet henges ut med navn – saken er tydeligvis så rettferdig at de vanlige reglene ikke gjelder. De er anti-stat, anti-myndigheter, anti-Ap og ser på barnevernets ofte nødvendige tiltak overfor barn som det definitive overgrepet fra formynderstaten. Barnevernets egen taushet bidrar til avstanden, kulturelle forskjeller bidrar til mytene. Å slå barn er forbudt i Norge, i andre land er slag en del av oppdragelsen. I Norge vil staten oss vel, i andre land ryktes det at den norske staten eier barna, at den norske statens «tyveri» av blonde slaviske barn er en arv fra vikingtiden. Det er fjernt, og det er så utenfor at stortingspolitikerne skygger unna barnevernsdemonstranter på Løvebakken.

Antibarnevernsgrupper er ingen stor motkultur som utfordrer det bestående, men bevegelsen – i den grad en slik betegnelse er fortjent – er en del anti-establishmentbølgen som rir den vestlige verden. Hadia Tajik og Erna Solberg går gjerne fryktløst inn i debatter på sosiale medier om flyktningkrisen, i Stavanger inviteres islammotstanderne Merete Hodne og Kjersti Adelheid Gilje til hijabdebatt med forskere og politikere. Viljen til å delta i «skitne» debatter kan bidra til mindre avstand, mindre demonisering og til og med nyansere. Kunne barnevernsdebatten på puben hatt godt av å skitne seg til med noen barnevernshatere?

Den hvite arbeiderklassens frykt for å miste jobb og hus bidrar til å forklare Donald Trumps valgseier. De slår tilbake etter å ha tapt det meste og blitt kalt «white trash» lenge nok. De er den sentrale delen av motkulturenes negative janusansikt. Mens beatpoetene definerte 1950-tallets amerikanske motkultur, antikrigsbevegelsen og Bob Dylan 60- og 70-tallet, er USA i dag skaket av en bevegelse ingen greide å lage politikk av før Tea Party-bevegelsen og deretter Donald Trump. I Norge er de «ufarlige» motkulturene for lengst institusjonaliserte, stuevarme og plassert i regjeringskontorer, mens motstandere mot barnevern, hijab og muslimer roper fra utsiden med capslocken på. Skal vi fortsatt la dem stå der ute i ekkokamrene sine, eller skal vi ta i det ubehagelige, skitne, det politisk ukorrekte og la dem slippe inn i salongene og litteraturhusene?