Knutsen og Ludvigsen plate for plate

Det er rart å tenke på i dag, men da LP-platene forsvant rundt 1990 ble også Knutsen og Ludvigsens samlede verker lenge helt borte fra offentligheten. Først i 1999 kom de ut på CD. Da møtte vi Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen for å gå gjennom albumene, ett for ett. For moro skyld har vi nå spedd på med flere meldinger fra andre møter med duoen.

Les også: Filmanmeldelse: Knutsen og Ludvigsen - galskapen lenge leve

– Bildet av virkeligheten er vokst, og blitt større enn det egentlig var, mente Gustav Lorentzen og Øystein Dolmen beskjedent om den fornyede heltestatusen som hadde blitt Knutsen & Ludvigsen til del.

Dolmen: – Vi favnet flere generasjoner på en gang, og ungene har tatt musikken videre til sine unger. Dette har nok bidratt til at vi har hatt god varighet.

Lorentzen: – Det var vel heller ingen bakdel at én av oss hadde utseendet med seg.

«Knutsen & Ludvigsen» (1970)

Med bl.a.: «Mat-pakkespisevise» og «Ludvigsens godnattvise».

Lorentzen: – Vi var i Barnetimen som gikk i fellesferien i 1970, og ungene til Kari Diesen tente så voldsomt at hun beordret oss i platestudio. Jeg er aldri blitt så overrasket i hele mitt liv.

Dolmen: – Jeg hadde ikke platespiller engang.

Lorentzen: – Vi dro til Oslo og bodde i leiligheten til industriministeren i Korvald-regjeringen. En dag ringte det på døren mens vi øvde, og der sto en gammel dame og sa: «Si meg, dreper dere noen»?

«Brunost no igjæn?» (1972)

Med bl.a.: «Bestefarsvise», «Nesevise» og «Luluvise»

Lorentzen: – Vi hadde aldri tenkt på å slå an, men vi hadde laget en barnetime i 1970, så ei plate, og så skulle vi komme oss ut i arbeidslivet. Så kom ei plate til. Dette var den som begynte med «Sangerinnevise». «Bare idioter kan finne på noe sånt», mente plateselskapet

Dolmen: – Den norske hippietiden kom til Norge et par år etter resten av verden, og musikken på «Brunost.» bærer preg av det. Vi var antiautoritære i det meste, både i tekster, musikk og emnevalg. To begreper var sentrale: Sensur og kvalitetssikring. Vi var ikke interessert i noen av delene.

Lorentzen: – Det antiautoritære var utgangspunktet for oss fra begynnelsen av, og vi lagde viser for barn. For at vi skulle få respons fra den andre halvdelen av publikum også gikk det sport i å lage koder som bare de voksne kunne forstå.

«Knutsen & Ludvigsen nr. 3» (1974)

Med bl.a.: «Grevling i taket», «Det store dyrets dansevise», og «Sjørøverkap- ten Knutsen».

Dolmen: – Vi var posthippier, og plateselskapet hadde tapt nok penger, nå var det på tide med en hit. Det ble «Grevling i taket».

Lorentzen: – Dette var den første sangen som vi hadde et mål med. Resten av platen er gjennomført hitløs. Men vi hadde oppdaget musikkens virkemidler gjennom de årene vi hadde holdt på med viser for barn. Nå krevde publikum mer musikalsk. Vi kom fra et studentmiljø som var åpent for eksperimentering. Alt var tillatt.

Dolmen: – Derfor ble møtet med et vanlig publikum tøft.

Les også: Dumdum-vennene Racer synger «Ruben bærer lyset» av Ole Paus for barna i Moria

Bakklandet Bassangforening: «Ned med Nidaros» (1975)

Med bl.a.:

«Kristiansunds nasjonalsang», «Gamle gule plata med Beach Boys». (Strengt tatt ikke ei Knutsen og Lud-

vigsen-plate, med et nytt univers rundt den rivingstruede bydelen Bakklandet i Trondheim).

Dolmen: – Gustav og jeg gikk i kor der gjennomsnittsalderen var 75 år. Vi som var yngst hadde i oppgave å gå ut på toalettet sammen med han som hadde verst prostata og gi han et spark i ræva. Det var en hard skole å gå.

Lorentzen: – Platen om Bakklandets Bassangforening ble laget med utgangspunkt i tekster for NRK Radio. Den var politisk kunst på sitt beste.

Dolmen: – Dette var under EEC-debatten og NRK sensurerte alt som hadde med det å gjøre. Alt måtte være balansert. Denne platen er et uttrykk på hvordan man kunne omgå sensuren. Det var ganske sterkt når du tenker på det i dag.

«Du milde Mozart» (1976)

Med bl.a: «Eventyret om en melodi», «Spæll på fiolin».

Dolmen: – Festspillene i Bergen førte oss sammen med Arve Tellefsen og Kaare Ørnung. Vi hadde ikke særlig sans for gnikkingen til Arve, men fant ut at han kunne gjort seg som sanger. Her debuterer han som sanger. Senere vendte han tilbake til gnikkingen. Det gikk en stor sanger tapt i han.

Lorentzen: – Vi var i Sandvika kino og holdt på med prøver da sikringen gikk, og vi måtte lete oss fram etter utgangen. Plutselig kom lyset på igjen, og da jeg så ned lå Arve Tellefsens Guernica-fiolin (den gang verdt 850.000) mellom beina. Et fruktbart samarbeid kunne endt der og da.

«Fiskepudding og lakrisbåter» (1980)

Med bl.a.: «Hallo! Hallo!», «Jeg er en forhekset prinsesse», «Hei ny dag».

Lorentzen:

– Fiskepudding er godt, og lakrisbåter er godt. Men sammen er det noe av det verste som finnes, et rent helvete. Vi mente det var et symbol på Knutsen & Ludvigsen. Knutsen er god, Ludvigsen er god, men sammen ...

Dolmen: – Vi hadde ikke noe ønske om å lage flere plater som Knutsen & Ludvigsen etter «Nr. 3». Hadde det ikke vært for Ole Sørli i plateselskapet Notabene hadde det ikke blitt noe mer. Vi var ikke interessert. Vi drev med musikalsk barneteater og hadde nok med det. Sørli pisket oss til å lage plate, og solgte til gull.

«Juba Juba» (1983)

Med bl.a.: «Dum og deilig», «Ku i tunnelen», «Kanskje kommer kongen»

Dolmen: Det nærmeste vi kom å spille for kongen var en Holmenkollen-søndag i 1972. Vi sto der oppe og spilte på et tak. Vi satte i gang med «Ropevise», i regn og sludd, med en stor jernhøyttaler 300 meter unna. Under den sto kong Olav. Og før tre sekunder var gått sto han der ikke lenger. Det var kanskje derfor han aldri kom til middag noen dag?

Lorentzen: – Vi hadde laget «Dum og deilig» med en annen tekst, som var så dum at vi ikke vurderte å ta den med. Men Ole Sørli maste og maste. Tittelen på plata var uansett allerede bestemt. Vi sang jo «juba juba» i flere andre sanger også. Først i én sang, så én til, og så tok det helt av.

Lorentzen: – Ole hadde så dårlig rygg at han måtte ha ei køyeseng i kontrollrommet. Der lå han sidelengs og fulgte med, det er kanskje det som har gjort at plata ble så bra. Eller kanskje han bare lå der og sov?

Dolmen: – Vi var nødt til å bære ham til og fra studio på en svær planke. Vi hentet ham og planken på hotellet, la dem inn i baksetet på ei drosje med bakdørene åpne, siden planken stakk ut. Det var et helvete å få ham inn i drosja, men det gikk bra. Han hadde det egentlig som en greve, jeg tror ikke at han sa fra da han ble bra igjen

Lorentzen: – Etter at plata kom ut spilte vi «Juba Juba» som romjulsforestilling på Trøndelag Teater. I kulissene til «Hamlet», som var så omfattende at de ikke kunne fjernes.

Dolmen: – Der kom vi inn på Kronborg slott, blant alle dødningskallene, først én mann med hyrdestav som det dinglet en gulrot fra, så én med banjo og solbriller. 3. juledag ble vi møtt av en fullsatt sal med 400 gamle damer. Det viste seg at Frimurerlogen hadde kjøpt en hel teaterforestilling til damene. Vi måtte jo bare gjennomføre, vi. To av damene lo så de skreik.

Lorentzen: Vi fikk overlevert gullplate for «Juba Juba» av samferdselsminister Johan J. Jakobsen. Vi tok ham med ut i et grisefjøs og han måtte holde grisunger og greier.

Dolmen: – Hvorfor tok vi ham egentlig med til et grisefjøs?

Lorentzen: – Han var jo samferdselsminister! Vi måtte kjøre ham til flyplassen etterpå, og han luktet forferdelig! På flyet ble det en radius på fem meter rundt ham, der ingen ville sitte. Og ikke fikk han kaffe heller. Det verste var at han skulle rett i statsråd, og det var krise sånn som han luktet. Johan J.s lukt ville blitt en politisk skandale av rang, men han ble reddet av at statsråd akkurat den dagen fikk meldingen om at Treholt var spion. Det overskygget alt.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen