Knausgård-krønike om depresjonens dyp

Anmeldt av Engwall Pahr-Iversen

I en ideell verden skal man selvsagt alltid oppsøke kulturelle arrangementer med vidåpne sanser og et mottakelig sinn. I virkelighetens verden fortoner det seg stundom annerledes.

I forkant av torsdagens urpremiere i Teaterhallen av en dramatisering av Karl Ove Knausgårds roman «Om våren», hadde jeg bladd i min mentale minnebok for å plukke fram noen erindringer om romanen som kom ut for tre år siden.

Den inngikk i hans to års litterære «årstids-kvartet» - muligens musikalsk-inspirert av den italienske komponisten Antonio Vivaldis «De fire årstider» - hvor de øvrige tre boktitlene i Knausgårds prosjekt var «Om høsten», «Om vinteren» og «Om sommeren».

Foto: Stig Håvard Dirdal/Rogaland teater

Jeg husket at da jeg leste romanen «Om Våren», nikket jeg sterkt bejaende til den. Den traff atskillig i meg, og jeg tenkte i mitt stille: «han e kje så jabbete som eg har trodd... Han e jo goe – vel verdt de mange prisane og de høyelytte hipp-hurraene han har fått på bortebane.»

LES OGSÅ: Trio som sier 6 – i en forestilling til 4

Som i de to foregående bøkene i denne serien, er også «Om våren» formet som et brev til datteren. Nå er for øvrig Knausgård slett ikke alene om å bedrive slike familiære «epistlerier». Indias første statsminister, Jawaharlal Nehru, fortalte for sin del - da han satt fengslet omkring 1930 – verdenshistorien i brev til sin da 13 år gamle datter, den senere statsministeren Indira¬ Gandhi.
I motsetning til Nehrus blikk som var rettet mot verden den vide, er Knausgårds blikk mer rettet mot hverdagens trivialiteter og dens sammenhengende serier av utfordringer også i familierelasjoner. For meg bød «Om våren» også på en helt annen form for sjelsmettende sikringskost enn dens temmelig «snakkesalige» - og dermed usedvanlig ordrike forgjengere, «Om høsten» og «Om vinteren» - hadde gjort.

LES OGSÅ: Kavalkade som treffer lattermusklene

Knausgård setter eksempelvis også noen treffsikre ord på den måneden som vi nettopp har lagt bak oss, og som salig Bjørnson etter eget ustanselige sigende, alltid foretrakk: «Nå var det fortsatt noe sparsommelig over alt, landskapet var uten den dype fylden sommeren kom med, trærnes grønne var ennå bare et skjær, for slik er april: knopper, spirer, uvisshet, nøling. April befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget. April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent…», heter det blant atskillig annet i det alltid omfattende og beskrivende knausgårdske lingva.

Disse fire titlene i «årstids-serien» kom noen år etter at de seks «Min kamp-romanene» strømmet fra Knausgårds skrivestue i et slikt tempo og i slik mengde – at man nærmest fremførte en slags stille bønn: «drep meg gjerne med ord du stadig skrivende sjel, men ikke med ord alene…»

LES OGSÅ: Familieavsløringer ved livsreisens slutt

Ordene var mange også i «Om våren», men de ga atskillig leseren til å tygge på – og til å stimulere ettertankens kvern. Dessuten erindret jeg at boken var utmerket også i en visuel vurdering. Den var god å se på og i – aller mest på grunn av den svenske kunstneren Anna Bjergers «fotografisk-maleriske» illustrasjoner. Ordene og maleriene utfylte hverandre på et betagende vis – kanskje mest fordi boken var trykket på et langt tykkere papir enn vanlig - og dermed ga illustrasjonene et ekstra løft. Nettopp denne merkbare og sterke symbiosen mellom ord og bilde var nok også hovedgrunnen til at en litteraturkritiker en gang bemerket at «dette samspillet har gitt romanen en dybde som ikke vil la seg overføre til noe annet medium».

Nå har imidlertid den «kombinerte teaterinnretning» – dramatiker, instruktør, skuespiller, teatersjef etc. – Anders T. Andersen – begått en slik overføring til et annet medium. I følge teatrets bruksanvisning for tilskuerne, har han «dramatisert og bearbeidet romanen «Om våren», og i Andersens sceneversjon er den nyfødte datteren, som Knausgård stilet boka til, blitt en ung kvinne. Vi får et innblikk i hennes tanker, spørsmål og kommentarer til familiens indre liv og de vanskelige familieforholdene hun ble født inn i. Samtidig følger vi hovedpersonen, og hans eksistensielle livsskildring formet som et brev til sin tre måneder gamle datter.

Gjennom en dag om våren, fra soloppgang til solnedgang følger vi den strøm av små hendelser som utgjør våre liv, og om den himmelen våre liv utspiller seg under. «Om våren» er en forestilling om livets begynnelse, om lyset, men også om mørket.

LES OGSÅ: Komedie fra i forgårs – som holder også i dag

Etter å ha opplevd urpremieren, reises da et tankekors ved mitt midtre sete på fjerde rad: Sikrer den sceniske opplevelsen av «Om Våren» seg en like stor og dominerende plass i mitt sinn og eventuelle sjel, som romanen gjorde?

Foto: Stig Håvard Dirdal/Rogaland teater

Det gjør den – selv om dens virkning selvsagt er annerledes enn jeg minnes min private leseropplevelse. Forestillingen utspilles i et nakent scenerom, men mot skiftende og illustrerende bakgrunnsbilder som tidvis kan stjele oppmerksomheten, spesielt når de fortellende formuleringene fremføres ved at de enkelte ordene i setningene slippes over scene- og leppekanten i en stafettlignende fasong fra aktørenes megetsigende munner.

LES OGSÅ: Også Ibsen ville hatt sans for teatrets «Hedda Gabler»

Når så er skrevet, er det imidlertid all grunn til å understreke at «Om våren» er blitt en medrivende forestilling hvor alle medvirkende - uansett alder og rollestørrelse – bidrar med en betydelig kunnen til en teateropplevelse som på en utmerket måte skildrer den ømhet og angst som også er knyttet til farsrollen, men kanskje aller mest, den snarlige og skremmende spredningen som en brann kan få i en familie dersom en gravid mor blir rammet av en livstruende dyp depresjon i forløsningens finalefase.

LES OGSÅ: Også jakt på hjerter blir enda bedre etter noen års modning

Det var en gang at teatret alltid satte opp lystige operetter når det stundet mot «mai du skjønne milde». Rogaland Teater har valgt en annen vei. Selv om «Om våren» kan oppleves som mollstemt, byr den imidlertid også på andre og lettere klangfarger. Og ikke minst, kan man vandre ut fra Teaterhallen med en betimelig påminnelse som kan avstedkomme atskillige ettertanker: «Det gjør vondt å leve iblant, men det er alltid noe å leve for…»

Terningkast: 5

«Om våren»

Av: Karl Ove Knausgård
Dramatisert av: Anders T. Andersen
Regissør, scenograf og videodesigner: Anders T. Andersen
Komponist: Adrien Munden
Lysdesigner: Karl Oskar Sørdal

Kunstverk i forestillingen: Dag Alveng (foto), Tom Sandberg (foto), Per Maning (foto)
Geir Yttervik (maleri)

Medvirkende: Torbjørn Eriksen, Eili Harboe, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne Holter
Ragnhild Tysse, og Roar Kjølv Jenssen

Fra Barne- og ungdomsteatret:
Johanne Veland Bakke, Mie Margretha Velken Opsanger, Ida Sagen Skandsen, Sofia Strand-Grude, Adam Ekeli, Elia Ellingsen, Emil Middelthon

Spilletid: 1 time 30 minutter (uten pause)