Av: Odd Handegård
Myndighetene i de fleste land har som offisielt mål å fjerne halvparten av klimagassutslippene innen 2030, og vesentlig mer fram mot 2050. Når utslippene tross dette likevel øker globalt (og i Norge), skyldes det ikke bare at de konkrete klimatiltakene er nesten uten virkning, men at land med kull- og gassressurser øker fossilproduksjonen. Når den fossile energien først er produsert, vil den naturligvis bli brukt. Tiltak for å redusere CO2-utslippene er derfor en blindvei. Det er selvfølgelig produksjonen av fossil energi som må ned om klimagassutslippene skal reduseres, men verken USA, Kina, Russland, Saudi-Arabia, Iran, Nigeria, Venezuela eller Norge med flere ønsker å redusere noe som helst. Med to motstridende mål – reduserte CO2-utslipp og fortsatt økt produksjon av fossil energi – er det nærliggende å spørre om politikerne holder oss for narr?
De viktigste klimaforslagene hviler dessuten på en forutsetning som heller ikke holder: Etter at Stoltenbergs «månelanding» ble droppet, har det skjedd lite eller ingenting for å fange og lagre klimagasser, og dermed gjenstår bare én mulighet. I stedet for å bruke kull og gass med CO2-håndtering (CCS), må verden produsere stadig mer fornybar energi, særlig vind- og solkraft, for å dekke sitt el-behov og for å redusere CO2-utslippene. Men særlig vindkraftproduksjonen har en egenskap som er helt ødeleggende: Produksjonen varierer kolossalt, og leverer kraft bare tredjeparten av året. Jo mer variabel, fornybar energi vi bygger, jo mer stabil, fornybar energi (som ikke finnes!), trengs for å «balansere» den ustabile vindkrafta.
Med andre ord: Det finnes i dag kun én energiressurs, globalt sett, som kan brukes som «balanse» i de periodene vinden tar pause, nemlig kull og gass, altså den energien verden prøver å bli kvitt. Nåværende klimapolitikk, særlig den norske, er derfor dømt til å mislykkes. Riktignok kan kjernekraft ennå brukes i 100 år, til det er slutt på uranforekomstene. Men motstanden mot kjernekraft er så stor i de fleste land at den kan utelukkes. De fleste alternative energikilder varierer dessverre også, og de to som er stabile, jordvarme og vannkraft, er begge uaktuelle som løsninger, av ulike årsaker: Jordvarme hentet opp fra 8000 meter under bakken, viser seg å være belemret med enorme uløste, teknologiske problemer, og vannkraft er det i realiteten så lite av på kloden at en fersk tysk/finsk utredning ikke engang bryr seg med å tallfeste det globale energibidraget fra vannkraft. Konklusjonen blir uunngåelig: En kostbar vindkraftutbygging som raserer mye av norsk natur, uten dokumenterbar klimaeffekt, bør droppes før det er for seint.
Om Norge eksporterer 10 eller 50 TWh, blir det uansett bare brøkdeler av Europas el-behov. Europa bruker i dag cirka 3500 TWh «elektrisitet» (godt over halvparten er laget av kull og gass). Behovet er egentlig det dobbelte. Norsk eksport av kraft vil derfor være uten betydning i et europeisk klimapersepektiv. Men dersom Norge skal «full-elektrifiseres» (som målet nå er blitt), vil vårt kraftoverskudd på cirka 10 TWh virkelig kunne komme til nytte, ettersom en realistisk full-elektrifisering av Norge vil ha behov for i underkant av 20 TWh, og ikke de eventyrtall mange opererer med. Med oppgradering av gamle kraftanlegg og energieffektivisering, vil Norge kunne bruke sin vannkraft til å løse ALLE norske kraftspørsmål.
Nå er utbyggingen av vindkraft i Norge ikke bare meningsløs fordi den kombinerer rasering av verdifull natur med fravær av klimabetydning. Utbyggingen er også et meningsløst økonomisk sluk. Milliarder av våre skattekroner planlegges brukt på bortkastede vindkraftsubsidier. Vindkraftbransjen slipper alle offentlige avgifter (og de fleste) skatter som stat og kommuner normalt får sine inntekter fra. Bransjen nyter godt av gunstige avskrivningsordninger, og i tillegg spekulerer bransjen i at det vil komme en vesentlig prisstigning på kraft (når de nye eksportkraftkablene som snart kommer i drift). Utbygging av for eksempel 50 TWh vindkraft vil bli en økonomisk fiasko av historiske dimensjoner – ikke for utbyggerne, men for alle oss andre som virkelig skal flås av høyere strømregninger (og av bomutgifter).
En ting til slutt: Hvorfor i all verden er tyske pensjonsfond interessert i norske fjell når Tyskland selv har fjell der vindkraft kan bygges ut? Jo, fordi tyske naturverninteresser ikke er interessert i å rasere mer av tysk natur enn det som allerede er gjort, og fordi tyske pensjonsfond ikke tjener penger hjemme. En lav inntjening på norske prosjekter er bedre enn ingenting i Tyskland. Og de får hjelp av norske spekulanter som egentlig helst vil ha 6-8 prosent på investeringene – og ikke 2 prosent. Derfor har norske mellommenn etablert seg de siste årene, og «kjøpt opp» norske grunneiere og kommuner, og solgt videre halvferdige prosjekter til tyske interesser. De mest kjente vindkraftberserkene er milliardærene Lars Helge Helvik og Tore Ivar Slettemoen samt Tom Einar Jensen, bror til finansminister Siv Jensen.