Kjærlighetens kjøter

Odd-Magnus Williamson var lenge redd han var helt hul på innsiden. Så leste han 4.882 sider om kjærlighet.

Odd-Magnus Williamson står ved skranken på Norli med en bunke bøker i armene. Mens han legger bøkene på disken så hurtig som han klarer, kommer selvhjelpslitteraturens floskler til syne: «YES girls, vi kjenner oss igjen, alle sammen, på ulike måter. Read and weep» står det på den ene forsiden, «Kjærlighet er større enn lykke» står det på den neste. Herregud, så pinlig.

Kjærlighetens tre porter, hvem skulle trodd at nettopp han skulle prøve å finne nøklene til dem – komikeren og skuespilleren som helst går under navnet Odda, som er heftig tatovert og som har gjort karriere av å tulle bort slike situasjoner?

Men der sto han altså, en vårdag for halvannet år siden, med favnen full av kjærlighetsbøker. Han skulle skrive en monolog om kjærlighet, forsøke å lage en slags mannevennelig duck tape for samlivet – og for øvrig finne ut hvorfor det tok så lang tid før han var i stand til å virkelig elske noen. Materialet skulle kokes ned til den høstaktuelle Oslo Nye-forestillingen «What is love».

– 4.882 sider om samliv og kjærlighet satt langt inne å kjøpe. Jeg var flau av å lese denne type emosjonell litteratur på stranda, flau av å vise det på bussen. Hvorfor synes menn dette er så skamfullt? Hvorfor er følelser og samlivsterapi så skummelt?

Les også : Odd-Magnus Williamson liker seg bedre i rollen som wannabe prost i Side om side enn om Erik Aber i «Aber Bergen».

Tilsynelatende lå alt til rette for at Odda skulle bli en gutt som lærte å snakke om følelsene sine. Han var vokst opp i det han kaller en matriarkalsk styrt familie, med to søstre og en sterk morsfigur. For familien Williamson var det naturlig å snakke åpent og ærlig med hverandre, og Odda forteller at moren var flink til å slå hardt ned på alt som lignet på diskriminering eller homofobi. Likevel var det en ytre verden som konkurrerte med mammas. Guttas.

Foto: Mimsy Møller

Foto: Mimsy Møller

– Jeg har også vokst opp i en veldig hard forstadskultur, jeg flyttet mye rundt fra skole til skole, Mortensrud blant annet, og der var det en heftig darwinistisk guttekultur. De strenge maskuline kodene meldte seg tidlig i det miljøet, og det var en frykt for å vise svakhet, for å være homofil, den type ting. Skulle du overleve i den gjengen der måtte du «toughen up» eller gå under. Så mammas verden og guttas verden, de krasjet jo.

Mens vi snakker om ungdommens råskap løfter Odda ofte blikket inn i den diametralt motsatte verden, den til Sissel Gran og Sue Johnson. Han har stålkontroll på stoffet som en gang gjorde ham skarlagensrød. Med nørdebrillene på, (for menn elsker jo å nørde! utbryter han), er det noe synlig trygt i at hans egne ungdomserfaringer har psykologiske forklaringer.

– Kvinner og menn har én ting til felles: vi fødes alle av kvinner. For at gutta skal bli maskuline så har vi mest sannsynlig en form for aversjonsprogrammeringer i oss, som gjør at vi skal kunne løsrive oss fra det feminine, fra mors favn. Det samme skjer hos tenåringer: for at du skal bli selvstendig skal du synes at moren og faren din er teite! Men hvis disse refleksene ikke blir kalibrert av mødre, søstre og venninner så kan det gå helt feil, maskuliniteten kan få helt fritt spillerom. I verste fall kan det utvikle seg til å bli kultur for misogyni og homofobi, som i for eksempel Russland og Saudi-Arabia, sier Odda.

Les også: Latterlig intern humorpris

Han forteller at denne strenge, maskuline kulturen er noe han kjenner seg godt igjen i.

– Hørte du på Take That på skolen ble du jo banka opp! Og frykten for å fremstå følsom og sensitiv, for å bli oppfattet som feminin av andre menn, den har jeg jo tatt med meg videre.

– Mye har jo forsvunnet nå som jeg har blitt voksen, men jeg tror likevel det var grunnen til at jeg synes det var jævlig flaut å kjøpe «Kjærlighetens tre porter» av Sissel Gran. Jeg tror det er klokt å vise litt empati for hvor hardt det er å være gutt i feil miljø, og hvor mye det preger deg som voksen. Selv om du er vokst opp i en kjønnsbalansert familie kan sånne harde skoleår gjøre deg ganske forsteina, sier han.

I voksen alder satt derfor Odda igjen med et stort spørsmål:

– Herregud, er jeg helt tom? Er jeg kald? Jeg gråter ikke i begravelser, er jeg psykopat? Er jeg bare et skall liksom?

Det var en guffen følelse, at følelsene som ikke hadde fått lov til å ta plass i barndommen og tenårene, kanskje hadde forsvunnet fullstendig.

– Det er mange millioner hule menn på jorden, som går rundt og tror de er helt tomme der inne. Det er vi jo ikke, men vi må faktisk dirke og sparke opp de dørene for å finne ut av det.

En av årsakene til at han følte det sånn, var å finne i tidligere forhold. Han kunne stormforelske seg og surfe på bekreftelsesrusen en god stund, men så tok det brått slutt.

– Ca 12–18 måneder er så lenge oxytocinen, kjærlighetshormonet, pumpes ut i hjernen, sier han, igjen med nørdebrillene på.

Så da forelskelsen gikk over satt han igjen med en vennskapelig omsorg, og ikke kjærlighet.

– Jeg følte ingenting. Tilbake til den hule, tause mannen. Det var så frustrerende. Faen! Hvorfor funker ikke dette? Hvorfor går ikke disse forholdene? Og hadde jeg egentlig noe å komme med? Den følelsen var ikke sterk nok i meg selv, jeg hadde ikke tillit til at jeg var verdt å elske – og jeg klarte dermed ikke å gi den kjærligheten videre til en kjæreste heller.

– Hvor kommer det dårlige selvbildet fra? Du som tilsynelatende er så selvsikker?

– Nei, faen, det orker jeg ikke å gå inn på. Du får kjøpe billett til høsten og se meg stå der og vri meg på scenen istedenfor.

– Jo, kom igjen a! Du slet med lærevansker som barn?

– Aaah! Jo, greit. Det dårlige selvbildet har mye å gjøre med at jeg ble ødelagt i skolesystemet som barn. Jeg hadde en komplisert form for dysleksi som ikke ble oppdaget. Jeg har et slags ikke-eksisterende læringsminne, som overhodet ikke var kompatibelt med den læringsformen som var i skolen da jeg var barn.

Odda forteller at hvis du for eksempel tar et Trivial Pursuit-kort og leser opp alle spørsmålene og svarene til ham, og så gjør det én gang til, vil han andre gangen ikke huske noe av det som ble lest første gang.

– Jeg vet ikke når noen i familien min har bursdag, jeg klarer ikke memorere sånt. Men hvis det handler om å fortelle en historie, så husker jeg det. Jeg kan 10.000 vitser og 6.000 raptekster utenat, men jeg vet ikke når moren min har bursdag!

Han falt av skoleløpet i 4.–5. klasse, og begynte å utagere, i ren fortvilelse over at han ikke ble sett, og at han ikke mestret det de andre barna mestret.

– Jeg ble veldig aggressiv og bråkete, og folk trodde jeg var en pøbelunge. Jeg ble sendt på gangen og fikk straff i 12 år fordi jeg var så utagerende. For å si det annerledes: hvis du melder et barn på friidrett, og så lar du det barnet tape i hver eneste gren, hver eneste dag i 12 år – og hvis barnet prøver å gjøre noe på siden som de føler at de mestrer – så kaster du dem ut av salen, av klasserommet. Da kan du spørre deg selv: hva tror du det gjør med selvbildet til et barn? Tror du det barnet, selv om han har en bra familie, føler seg god nok? Det fucket opp en grunnfølelse i meg at jeg hadde noen form for verdi for andre personer utenom familien min.

Les også: Mammapoliti, yoghurt og barnets beste

Som voksen hadde Odda begynt å tørre å ta i det som hadde vært vondt og ukommunisert som barn. Men vendepunktet for å finne språket for alt det som hadde skapt det dårlige selvbildet, kom da han møtte kona, Tinashe Williamson.

– Tinashe hadde selv hatt en tøff oppvekst som barn, hun var en mørk kid på Vormsund liksom. Hun skjønte hva jeg hadde stått i. Vi kunne speile hverandres misfit-følelse, at folk hatet deg. Så begynte vi å lime oss sammen igjen, og bygge opp selvbildet til hverandre.

Underveis i samtalen knagger Odda ofte det han sier på det han har lest det siste året, og han smetter inn:

– Jeg leste om en dame som var sammen med en typisk hul mann. Hun hadde sagt til ham: «Ikke vær så gjerrig på forfallet ditt!». Det er så fint! Jeg vil ha gørra di, all dritten. Jeg vil ikke at du skal gjemme noe for meg.

Det er ikke floskler for Odda, det han har lest. At han gjennom kjærligheten leget barndommens sår, for eksempel, kunne ikke være mer beskrivende for hans møte med Tinashe.

De to hadde lenge vært venner før de – i Oddas ord – begynte å «bænge». De var livredde for å ødelegge vennskapet, og Odda forteller at de fleste visste at de var forelsket lenge før de visste det selv. Mens følelsene fikk marinere seg, kunne Odda, da som «superbestevenn», ofte bli arrestert av Tinashe på dårlig oppførsel, i datingverdenen, og i deres relasjon.

– Hun var ganske hard, eller flink er vel ordet, til å se en del av mine forsvarsmekanismer, som jeg hadde brukt mye før: som å kødde bort vanskelige samtaleemner. Da var hun streng og sa at jeg måtte slutte. Vi måtte tørre å bli i det alvoret.

– Det er vel en godt utviklet forsvarsmekanisme du har med deg fra barndommen, som klassens og guttegjengens klovn?

– Ja, humoren kan jo raskt være en måte å komme seg unna en situasjon på. Men det gjelder ikke bare humor! Folk som søter seg til eller sexer seg til hvis de synes noe blir for komplisert, gjør det samme. Det er enklere å ty til de metodene enn å være i substansen.

– Hvordan klarte du å ha så høy selvtillit med så dårlig selvbilde?

– For min del var humoren våpenet mitt da jeg var yngre, jeg presterte på den arenaen og bygde selvtillit der. Hvis vi snakker om sjel og personlighet – at sjel er hvem du er og personligheten er hvordan du fremstår, så tror jeg det er det samme med selvbilde og selvtillit også. Du kan ace det innenfor finans, advokatbransjen, virkelig være the king, men likevel føle deg som en liten fjortenåring på innsiden som er pissredd for å snakke med dama di etter sex, i fare for at hun skal spørre om et eller annet du ikke er kapabel til å svare på. Du har ikke tryggheten til å åpne deg opp, så du skaper en slags fantomtegning av deg selv, basert på hva du tror det er fett å framstå som.

Odd-Magnus Williamson. Tekstforfatter, komiker og skuespiller. Aktuell med forestillingen What is love - En romantisk komedie av og med Odd-Magnus Williamson.
Foto: Mimsy Møller

Foto: Mimsy Møller 

Da det rommet, som før hadde ligget så lukket for alle andre kjærester, begynte å åpne seg for Tinashe, forteller han at han «mista det helt».

– Jeg ble jo helt Per Sandberg. Når jeg så at han flippa på media fordi de angrep Bahareh – akkurat sånn var jeg også. Jeg så hvordan han så på henne og så total, ekte kjærlighet i hans øyne. Du er helt hinsides fortapt! – tenkte jeg, fordi jeg var det jeg og. Jeg hadde trodd at det toget hadde gått, jeg var 31 og tenkte jeg var for smart og for kul til å oppleve ekte kjærlighet. Når det da plutselig kommer? Du blir helt ko-ko! Selvfølgelig! Jeg maler jo ikke 18 meters portretter av dama mi til Valentines fordi jeg synes hun er helt ålreit, liksom.

For Odda markerer det seg et lite før og etter han sto i bokhandelen med bunken av fagfolkets kjærlighetsråd i armene. Han skulle i utgangspunktet bare skrive noe morsomt om den kjærligheten han hadde opplevd, kanskje kunne det fungere som en motvekt til Jordan Peterson og de andre mannemennene som ikke snakket nok om følelser.

Men prosjektet ble fort til noe annet. For hver port Gran holdt åpen, møtte han seg selv i døra først. Han kunne bli oppglødd, men også forbanna da han leste: dette er jo meg! Jeg er denne typen! Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? var spørsmål han ofte stilte seg.

– Hvis du har vokst opp i et hardt, maskulint miljø, hvor du har undertrykt alt det sentimentale – og så kommer du i et forhold med en dame som har mye høyere emosjonell intelligens enn deg, så kommer du til å tape alle diskusjoner! Det er jo veldig typisk at koner vinner alle diskusjoner, hun har jo brukt dette følelsesspråket hele livet, og det har ikke jeg. Problemet er at menn er så kompetitive, så de ser på krangler eller diskusjoner som noe de skal vinne, selv om de taper gang på gang. Det er veldig ydmykende. For mitt vedkommende var det som å gå inn i et UFC-bur mot Conor McGregor og tro jeg skulle vinne! Og så sutre for at jeg tapte etterpå.

Flere tusen sider inn i kjærlighetsteoriene begynte han å endre på de vonde vanene.

– Neste gang vi kranglet tenkte jeg på den dumme samlivsboka, og istedenfor å prøve å ta igjen med noe hun hadde gjort som jeg synes var dumt, prøvde jeg å prate fra et sårbart sted. Det er jo noe veldig skamfullt ved å si at: når du ikke rydder bort tallerkenene fra bordet, og du vet at det er viktig for meg, så føler jeg at du ikke ser meg. Men det er utrolig verdifullt når man tør å si det! Harmonien har jo doblet seg, sier han og smiler.

Vi møter Odda på sin vante rute rundt Sognsvann; han svinger opp på parkeringsplassen på en solid penisforlenger i blankt metall. Her øver han på kjærlighetsmonologen, selv om urpremieren ennå er noen måneder unna. Han er klok av skade, det vitner de grå hårene på hodet hans om: det ellers blonde håret forsvant på et blunk da han én uke før Broadway-forestillingen i 2016, «Min pappas porno», ikke kunne replikkene utenat. Det gjør han aldri igjen.

– Dette blir jo jævlig harry, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Men så er jeg jo temmelig harry også.

Mens han poserer bredbeint på sykkelen og grer hjelmhåret med en kam er det ikke godt å se at noe har skjedd med komikerens alfahann-image. Men det har det.

– Det som hindrer deg å gå fra å være hul til å være elskverdig og oppleve den store kjærligheten, er denne veldige skammen for å kunne dykke ned i denne researchen, det materie som kreves for at du skal lære deg dette følelsesspråket. For å ta et eksempel: en venninne kjøpte nettopp «Kjærlighetens tre porter» til mannen sin, og han åpnet den ikke engang. Hvis Tinashe hadde prakka meg på den samme boka, hadde nok jeg reagert likt, dessverre. Men hvis en kompis hadde gitt meg tips om den, hadde jeg nok vært mer tilbøyelig. Det er sannheten. Det sitter en dyp frykt når det kommer til dette med romantikk og følelser og kjærlighet.

– Med all denne innsikten om følelseslivet ditt har du kanskje ikke det samme behovet for å tulle bort ting lenger? Hva slags komiker er du på andre siden av dette?

– Jo, det har ødelagt mye av komikken, ass. Foruten, å finne den store kjærligheten, få barn, bli eldre – alt det ødelegger for humoren.

– Hva var det med livet ditt før som lå sånn til rette for god komikk, da?

– Da hadde jeg mye mindre empati, det var et mye bedre utgangspunkt for å lage «great comedy». Jeg brydde meg ikke om en dritt! Det var absolutt null grenser for hva jeg kunne kødde med.

I dag bryr Odda seg over gjennomsnittet mye om følelser, «toxic masculinity», og omsider – seg selv. Men noen rendyrka kjærlighetens apostel er han ikke av den grunn.

– Målet er kommersiell kynisme, tjene spenn og lære masse ting. Men hvis dette til gjengjeld hjelper noen, tause menn eller frustrerte kvinner, så hadde det vært helt topp. Jeg har allerede fått et drøss av meldinger fra menn som kjenner seg igjen, så det kan tyde på det.


5 favoritter

Musikk: «The Good The Bad and The Zugly»

• Film: «Whiplash», «Fire nyanser av brunt» og «Ti kniver i hjertet»

• Bok: «Blodmeridianen» av Cormac McCarthy

• Mat: Fisketaco på Tijuana med Michelada-øl

• Sted: Bak rattet på en bil et eller annet sted med dama mi