Kavalkade som treffer lattermusklene

Anmelder: Engwall Pahr-Iversen

«Humorhuset Stavangeren»s jubileumsgave til folk flest, egner seg egentlig ikke for en vanlig terningtrilling – sammensatt som den er av høydepunkter fra to tiårs sceneliv i det gamle forsamlingshuset Bethania.

Skal forestillingen likevel tallfestes, må det bli med en sekser. Kavalkaden er som en godtepose hvor alle frammøtte tydeligvis fant biter som falt i deres smak.

Selvskryt skal man lytte til. Det kommer som regel rett fra hjertet. Også derfor kan det være grunn til å sitere hva som predikes som en verbal overtyre til jubileumsforestillingen «20 år med fest og glede i humorhuset Stavangeren»: «Det er 20 år siden det ærverdige forsamlingshuset Bethania ble Humorhus. I de årene som har gått, har det vært en rekke store suksessforestillinger på huset. Byens beste og mest folkekjære artister har stått på scenen. Byens egne forfattere har skrevet. Nå feirer huset 20 år med fest og glede med en feiende flott festforestilling. Her har vi samlet de artistene som har stått for de største suksessene i Humorhuset og laget til en solid godtepose fra de 20 årene huset har eksistert. Det er ikke ofte det er mulig å samle 12 av byens toppartister med band på en scene. Dette er en gavepakke av de sjeldne. Og her gjelder det å være raskt ute. Her blir det bare noen få eksklusive forestillinger. Hele Løgnaslaget er med. Hele Stavanger Revyteater er med. Sally er med. Steinar er med. Dette er en begivenhet å få med seg.»

Med et slikt utgangspunkt, er det kanskje ikke så underlig at man lett kan assosiere forestillingen med et julebord. Etter den gamle oppskrift skal et julebord være et slags overflødighetshorn, like uuttømmelig som den krukken som en fattig enke i Sarepta senere skulle helligholde. For noen gjester kan det likevel fort bli for mye på et julebord – selv av det gode. Det er grenser for hvor mye man kan annamme. Skjønt atskillige og rutinerte julebordgjester, vil nok hardnakket hevde at for mye kan det slett ikke bli. De tar i mot det som tilbys med vidåpne munner og glade glis.

Man trenger ikke være amatørpsykolog for å fatte at blant tyngden av humorhuset «Stavangeren»s trofaste tilhengerskare, er det en grunnholdning å komme til de sceniske stevnemøtene med en gapskattende munn allerede fra opptakten til et velklingende og musikalsk sterktstøttende orkester. Det er bare sånn det skal være. Publikumsmottakelsen av tirsdagskveldens kavalkadiske anretning med høydepunkter fra et par tiårs oppsetninger i humorhuset, var derfor en usedvanlig hørbar bekreftelse på denne mangeårige observasjon. De elleve opptredende under minnesamværet – i ulike sceniske rolle- og figurgevanter – kom til sine egne, og ble mer enn hjertelig både gjenkjent og gjenhørt.

Sånn observert, kunne man stundom føle seg hensatt til de tider da Bethania også var et åsted for ulike vekkelsesmøter. Da var det også stundom en sakral nærkontakt mellom datidens podium og de knallharde benkesetene på samme måte som det i dagens «Stavangeren» er mellom scene og salens behagelige stoler. Også for setepartiene har tidene endret seg i Waienhusgata.

Den formodentlig salige Lars Oftedal sa ved åpningen av tilbygget med storsalen i 1876: «La det bli fylt av salvens lukt». I går var det også fylt – om ikke nødvendigvis av «salvens lukt» – så av en latterens kraft som lå som en meget merkbar og sterktsmittende velsignelse over forsamlingen. Det manglet bare at noen tok opp kollekt – før man deretter ønsket velkommen til en stille stund i sideværelset.

«Humorhuset Stavangeren» begynte sin vederkvegende virksomhet for 20 år siden med en svært så lokalkoloristisk ettertanke – «det e løye me det» – og siden har man i huset fortsatt med ulike variasjoner over det som «det e løye med» – og ikke bare på lokalplanet. Aktørene på scenen, har gjennom årenes gang vært forskjellige, men felles for forestillingene har vært at de har høstet ellevill jubel blant publikum. Sånn husket, har karakteristikkene av den første revyen i mars 1998 – «spinnløyen» og «sprudlende frisk» – på sitt vis vært normdannene for medienes senere terning-trillere.

Forestillingene i «humorhuset Stavangeren» har gjennom årenes gang, egentlig maktet å bli det som «Waisenhusbasaren» en gang representerte i Bethania – og dermed i bybildet. Basaren med de nitid navne-noterende kvinnene i den aldersgruppen som bare kan kalles «å så godt du ser ut», var noe man bare måtte ha med seg. Det er formodentlig forklaringen på at da byens ulike utetilbud ble stengt i de ukene da spanskesyken smitteherjet som verst i byen for 100 år, fikk Waienhusbasaren holde åpent. Det bød på en helt annen smitte enn den medisinske.

Noen vil kanskje mumle at det ikke er vanlig å feire et 20-årsjubileum. Nå er da heller ikke humorhuset noe vanlig foretak. Det er snarere i slekt med sirkuskongen Arne Arnardo som ikke et eneste år forsømte en anledning til å markere et jubileum. Neste år kan humorhuset for eksempel feire at det er 20 år siden instruktøren Pål M. Kvammen lot Per Inge Torkelsen ta en time fri fra en revyprøve for å være den Johan som alle Anna Malena-jentene sprang etter «neri jønå Søregadå…»

Ved tirsdagens forestilling for tydeligvis spesielt innbudte, viste også lokalet seg i fornyet utgave hvor fotograf Dag M. Søylands bildeminner fra humorhusets forestillinger markerte et markant farvel til fortidens veggpryd. Arne Joachimsen ble ellers hjertelig hyllet og takket for sin jordmor- og oppveksthjelp for humorhuset, før tilskuerne vandret smilende ut i kveldsmørket mens de forkynte for hverandre hvor kjekt de hadde hatt det.

«20 år med fest og glede i humorhuset Stavangeren»

• Medvirkende artister: Pål Hjelm, Kristin Svensen, Elisabeth Berg, Steinar Lyse.Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Sally Nilsson, Torfinn Nag, Sigrun Eriksen, Hans Petter Jørgensen og Pål Mangor Kvammen
• Orkester: Bjørn Aslaksen, Jan Hauge, Karl-Dag Kjosavik, Gaute Risa og Per Tønnesen
• Spilletid: Ca. 2 timer pluss 20 minutters pause