«Kapernaum»: Dickens drar til Libanon

4

DRAMA

«Kapernaum»

Regi: Nadine Labaki

Libanon/USA, 2018

Den libanesiske skuespilleren og regissøren Nadine Labaki er mest kjent for de folkelige dramakomediene «Caramel» (2007) og «Hva gjør vi nå?» (2011), men «Kapernaum» er noe helt annet. Et sosialrealistisk kjøkkenbenkdrama, bortsett fra at ingen av personene vi møter i filmen har noe i nærheten av noe så luksuriøst som en kjøkkenbenk. Så et vanntank-i-et-skur-drama, kanskje. En blytung, deprimerende og opprørende filmopplevelse, som til tider tipper over i ren elendighetsporno. Med likegyldige foreldre som selger de mindreårige døtrene sine til pedofile overgripere så fort jentene er kjønnsmodne. Unger som lever på en diett bestående av isbiter dyppet i sukker. Barn stuet sammen i trange rom som om de er vanskjøtte hundevalper. Babyer som selges på svartebørsen for noen tusenlapper. Guttunger som begår drapsforsøk før de har nådd tenårene. Rystende greier som får Dardenne-brødrene til å minne om Marx-brødrene. Alt er basert på virkelige hendelser Nadine Labaki ble fortalt da hun etterforsket hverdagen til de papirløse flyktningene som lever i ufattelig fattigdom i Beirut. Rollelista er fylt opp av skuespillere uten tidligere filmerfaring, og deres livshistorier er reflektert i rollefigurene de portretterer.

Les også: «Roma»: Sterk hyllest til barndommens minnebok (+)

Den tolv år gamle hovedrolleinnehaveren Zain Al Rafeea er selv en syrisk flyktning, som har bodd i Libanon siden fireårsalderen. Han deler dessuten fornavn med hovedpersonen Zain: en desillusjonert barneforbryter som var dømt fra fødselen av. Ingen vet riktig hvor gammel Zain er. Han mangler fødselsattest, men har kroppen til en spinkel tiåring, og de hjemsøkte øynene til en livstrett, gammel mann som har opplevd mer vondt enn noen burde utstå. Zain sitter innelåst i Beiruts beinharde Roumieh-fengsel etter å ha knivstukket en mann, og har saksøkt foreldrene sine for å ha bragt ham inn i denne elendige verdenen. Tilbakeblikk avdekker at Zain har en sterk sak; foreldrene hans er forferdelige mennesker, og på ingen måte utrustet til å ha barn. Ikke fordi de er ressurssvake flyktninger uten utdannelse eller identitetspapirer; men fordi de aler opp ungene som slavekraft, og ikke for et sekund viser noen av dem omtanke. Under rettsaken flommer foreldrene over av selvmedlidenhet; sutrer over hvor urettferdig alt er og at ingenting er deres feil, mens de i neste øyeblikk forbanner både barna og hverandre.

Moren Souad (Kawsar Al Haddad) sender Zain rundt til byens apoteker med forfalskede resepter for å samle inn Tramadol-tabletter. Pillene blir deretter knust, blandet med vann og bakt inn i klær Souad tar med til slektninger som sitter i fengsel, der dopet selges som rusdrikk. Ellers sendes Zain ut på gata sammen med søsknene sine for å selge varer for den kriminelle gårdeieren, som leier ut en kondemnert hybel til familien. Pappa Selim (Fadi Yousef) ligger tiltaksløs på sofaen, og hans eneste form for fysisk aktivitet ser ut til å være de øyeblikkene han banker ungene. Zains store lyspunkt er lillesøsteren Sahar (Cedra Izzram), men gårdeierens pedofile sønn venter utålmodig på at hun får sin første menstruasjon. Det er rovdyr, overgripere og skurker på hvert gatehjørne, som står klare til å utnytte ungene så fort sjansen byr seg.

Les også: «Robin Hood»: Stjeler rått uten å gi noe tilbake (+)

Til slutt rømmer Zain hjemmefra og søker dekning på en forsoffen fornøyelsespark, der han blir kjent med den godhjertede vaskehjelpen Rahil (Yordanos Shiferaw). En illegal flyktning fra Etiopia, som skjuler den ettårige sønnen Yonas på et toalett mens hun jobber. Rahil bor i et lite blikkskur i et slumområde, men det er fortsatt bedre enn livet Zain er på flukt fra. Kanskje de kan starte en slags familie? Zain passer på babyen mens Rahil er på jobb men en dag kommer hun ikke tilbake - og guttungen er nødt til å klare seg på egen hånd med babyen. Nadine Labakis tiltro til rettmyndighetene i Libanon virker en smule malplassert, men er trolig den eneste måten hun kunne ha klart å gi historien en håpefull avslutning. Labakis første klipp av filmen var angivelig på 12 timer, og hun tilbragte to år på å trimme ned spilletiden til mer overkommelig lengde. I sin ferdige form varer «Kapernaum» i to timer, men det føles fortsatt som en halv dag. Hun kunne fint ha snauset bort minst tjue minutter med babygråt og barnepass uten at det hadde gått nevneverdig utover filmens følelsesmessige kraft.

At Labaki har strevd sånn med å redigere filmen understreker at den har strukturproblemer, og det største problemet er at alt sammen er bygget rundt en lite troverdig rammehistorie (der Labaki selv gjør en gjesterolle som advokat). Rettsdramaet klinger desto mer falsk fordi Zain Al Rafeea er så til de grader autentisk og naturlig i hovedrollen. Labaki er så ivrig etter å understreke Zains lidelser at hun ender opp med å gjøre oss numne, og til tross for sin håndholdte realisme kan ingen beskylde dette for å være en subtil film. «Kapernaum» ble angivelig møtt med stormende jubel og femten minutter stående applaus i Cannes, og endte for noen dager siden opp på Oscar-akademiets såkalte «shortlist» over kandidater i kategorien beste fremmedspråklige film. Så selv om «Kapernaum» er i overkant manipulativ og kalkulert er det ingen tvil om at filmen engasjerer sterke følelser.