Tidligere ordfører Leif Johan Sevland og tidligere byrådsleder Monica Mæland signerte samarbeidsavtalen mellom Stavanger og Bergen ved fylkesgrensen i 2010. FOTO: ØYVIND JACOBSEN

Kan Vestlandet bli greit igjen?

KOMMENTAR: I 2010 feiret Stavanger og Bergen samarbeidet da Leif Johan Sevland og Monica Mæland signerte en avtale mellom byene. I 2017 er det bare vitsene tilbake, skriver Bjørn G. Sæbø.

Rogalandsavis

Drømmen om Vestlandet som Oslo-utfordrer havarerte i mistro og bykamp. Stavanger og Bergen trenger ikke å dyrke Oslo-hatet hver for seg. Vi har jo hverandre.

Stavanger hadde noen store dager i februar. Byen fikk Fornybarfondet AS og enda en Michelin-stjerne, noe som fikk Stavanger Aftenblad til å feire med førstesiden «Stavanger-Bergen 2-0». Bak den påfølgende utvekslingen av spydigheter mellom Aftenbladet og Bergens Tidende, ligger det mange nok års skepsis til å skrote ethvert samarbeid. Den forhenværende hovedstaden med det grandiose selvbildet og den nyrike oljehovedstaden feilet da også i forsøket på å bygge et storfylke i vest. Fylkestinget i Rogaland vendte som kjent ryggen til Hordaland og Sogn og Fjordane – som på sin side slår seg sammen og blir Vestlandsregionen.

Sveio, 21. januar 2010. Ordfører Leif Johan Sevland fra Stavanger og byrådsleder Monica Mæland fra Bergen (begge Høyre) møter hverandre i grenselandet mellom Rogaland og Hordaland. I et partytelt på fylkesgrensen signerer de to samarbeidsavtalen mellom vestlandsbyene, der enigheten er stor om alt fra kyststamvei, flyplasser, utdanning, forskning, statlige etableringer til kultur og turisme. Stavanger og Bergen skulle samarbeide om det meste utenom fotball. Rivaliseringen byene imellom var forbeholdt Viking og Brann. Det har betydning at samarbeidsavtalens politiske opphav – Sevland og Mæland – har forsvunnet til oljemessen Offshore Northern Seas (ONS) og regjeringen, men personutskiftinger er som kjent en del av politikken.

Konspirasjonsteoretikerne vil gjerne påstå at avtaleforslaget Rogaland stemte var så dårlig at det må ha vært plantet av Høyre og Frp – partier som begge er imot et tredje forvaltningsnivå. Tap av politisk innflytelse og lange avstander – det er 45 mil fra Egersund til Leikanger – var tunge nei-argumenter, men neppe avgjørende. Ville den virkelige Vestlandsregionen, og ikke kvasiregionen med Hordaland og Sogn og Fjordane, ha blitt noe av med tydeligere oppgaver servert av regjeringen? Trolig er det mer enn ni timers kjøring fra sør til nord i den planlagte regionen som vippet Rogaland i den negative retningen, og aldri fikk Stavanger-politikerne til å ta regionreformen særlig alvorlig.
Jan Tore Sanners regionreform var aldri koblet på tankesettet som er vendt utover og gjerne vestover. Ganske typisk holder Vestlandet seg med to regionale kontorer i EU-hovedstaden Brussel, ett bergensdominert for Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane) og ett for Stavanger-regionen. Smartby og konferansen Nordic Edge er en av Stavangers metoder å kjempe seg ut av oljekrisen på, uten at byens ledende politikere er opptatt av hva Bergen mener om et prosjekt som ville passet samarbeidsavtalen fra 2010 som hånd i hanske. Men Stavanger gjør som Stavanger alltid har gjort og ser i andre retninger enn nord og øst. Stavanger ser til Manchester og Eindhoven – samarbeidspartnere i EUs Triangulum-prosjekt om smarte byer.
Det er lenge siden vestlandspolitikerne lot seg fascinere av Øresundsregionen, der 3,5 millioner innbyggere i et område som omfatter Skåne og Sjælland har samlet seg om satsingsområder som IT, bioteknologi og matvaresektoren. Øresundbroen binder dem sammen og lokal- og regionalpolitikere på svensk og dansk side samarbeider på permanent basis. Regionalt orienterte vestlendinger har sett at de framtidige E39-tunnelene Rogfast og Hordfast kan være Vestlandets svar på Broen, og at Bergen og Stavanger kan være det vestnorske svaret på storbyområdet rundt København og Malmö.

Hva gikk galt? Hvorfor endte vestlandsbyene opp med lokaliseringsstrid om et statlig investeringsfond og bergensk pirking i stavangerske lillebrorkomplekser? Vestlandsregionens store forkjemper – professor Victor Norman – har gått av med pensjon, og forsvinnende få snakker om regionenes Europa i et politisk klima der nasjonalisme og grenseoppbygging er den nygamle oppskriften. Regjeringens evinnelige bykamper bygger heller ikke samarbeid. Når Bergen, Stavanger og Trondheim investerer tid og penger på å gjøre seg lekre nok til å få Kulturrådets regionkontor Kreativt Norge eller Fornybar­­fondet AS, tvinges de til det motsatte av å bygge sterke regioner. En regionreform som begynner med å fordele offentlige kontorer med ansvar for videregående skoler og distriktstannleger, engasjerer kun fylkespolitikerne.  

Vestlandet er inntil videre den delen av norgeskartet som har flest fjorder, Bergen vil fortsette med å være krenket av Oslo, og Stavanger vil heller henge med Manchester enn med Bergen. Det regionale samarbeidet i vest burde ha startet med å la Sanner være Sanner og heller krysset av punktene de to vestlandske lokomotivene Stavanger og Bergen ble enige om den kalde vinterdagen i Sveio i 2010.