Kampen om varemagasinene

BYHISTORIE: Fortsatt er det mange som husker åpningen av Stavangers første store varemagasin – Økonoms Magasin – i 1955. Det skulle Stavangers svar på Oslos Steen og Strøm. Færre er det kanskje som husker at Økonoms Magasin egentlig ble åpnet for 90 år siden.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Det steg opp som en form for en «butikk-fugl-føniks» fra askehaugene etter den store sentrumsbrannen i 1929. Flere av bygningene i Laugmannsgata og Hospitalsgata ble den gang offer for flammehavet. Forbruksforeningen Økonom kjøpte en av branntomtene og bygget byens første varemagasin, Økonoms Magasin. Bygningen har fortsatt i dag samme fasade mot Klubbgata og Hospitalsgata som den hadde da det ble tatt i bruk i 1930.

Det var imidlertid ikke noen butikkåpning som ble mottatt med begeistrede jubelrop fra den lokale handelsstand. Tvert om ble butikken utsatt for boikott på flere felter. Deler av den lokale handelsstand gjorde for eksempel sitt beste for å forhindre at leietakere skulle flytte inn i nybygget. De som trosset pålegget og likevel flyttet inn i Økonoms forretningsgård, ble utsatt for «en tilfeldig» boikott, enten de nå var tannleger eller damefrisører. «Ikkje brug di», var parolen som gikk fra noens munner til andres ører. Budskapet hadde sin effekt. 

En mulig leietaker tjente for øvrig på boikottparolen. NRK, som hadde snust en smule på Økonoms hus som sitt sted å være i sentrum, fikk plutselig et langt billigere leietilbud i Solagata og slo til. Også leverandører av forskjellige varer ble oppfordret til å boikotte det nye varemagasinet. Det het at det ville «drepe manufakturhandelen i byen». De ordene bekreftet egentlig bare den danske humoristen Storm Ps utsagn om «at det er vanskelig å spå, spesielt om framtiden …»

Noen av byens vareleverandører kom likevel luskende med sine varer da kveldsmørket seg inn over byen slik at ingen skulle merke at de leverte varer til Økonom. Også Økonom benyttet seg for øvrig av samme framgangsmåte. Skulle varer leveres til kunder i «de såkalte fornemmere og finere strøk av byen», skjedde gjerne leveransen med varebiler som ikke uten videre kunne identifiseres med Økonom. Bilene hadde ingen reklameskilt. Det var en form for diskret forsendelse.

Den gang var det mange beboere i byens bedre strøk – som det gjerne het – som gjorde det ganske klart at «de aldri ville sette føttene sine inne i Økonomen. Hvis ikke vår kjøpmann hadde den varen vi ville ha, ville det være helt utelukket å kjøpe den i forbruksforeningen», sa finslige fruer med sterkt snurpede stemmebånd. Synspunktene var formodentlig utløst av et leserinnlegg som kjøpmann Jonas J. Oftedal hadde skrevet i Stavanger Aftenblad i slutten av september 1931. Han var leder for Stavanger Handelsstand aksjonskomité og var ikke et øyeblikk i tvil om at forbruksforeningens mål og egentlig mening var å «utrydde de private kjøpmenn». 

Han nøyde seg ikke bare med å påpeke den generelle utryddelsesfare, men slo opp et langt bredere lerret, smekkfullt av ildrøde faresignaler. Oftedal hevdet at forbruksforeningen var ledet av revolusjonære elementer og dermed representerte en fare for hele samfunnet. Han fryktet at hvis forbruksforeningene ble de ledende innenfor vareomsetningen, ville de nekte å levere varer – for eksempel til Forsvaret – med den klare konsekvens at «sult ville tvinge så vel militærmakten som hele det borgerlige samfund til at bøye av …».

At forbruksforeningene vakte langt mer motstand i Stavanger enn i andre deler av landet, hadde formodentlig sammenheng med at kooperasjonen sto svært sterkt blant arbeiderne i byen. I så måte hadde de sitt utgangspunkt i det gamle Støberi og Dok. To av byens forbruksforeninger, Økonom og Bikuben, var allerede da Norges kooperative Landsforening ble stiftet i 1906, blant landets aller største. På samme tid fantes det egne forbruksforeninger både i Hillevåg, på Holmen, på Løkkeveien og Våland samt i Sandnes og på Jåttå. Som det het i 1ste Mai i februar i 1904: «kooperative foretagender vokser nu opp som paddehatter her i vor by …»

Gunnar Roalkvam skriver i sin bok om samvirkelaget Økonom – «Fra disk til stormarked» – blant atskillig annet det følgende om dette særstavangerske yrkesforbudet: «Stavanger Kolonialkjøpmenns Forening hadde allerede fra 1928 tatt inn en bestemmelse i vedtektene sine om at medlemmene skulle forplikte seg til ikke å ansette noen som tilhørte en kooperativ familie. Kjøpmennene skulle også unngå enhver forretningsforbindelse med noen som hadde kooperatører blant sine ansatte.

Aksjonskomiteen (til Rogaland Handelsstand) fulgte opp denne linjen. Det ble gjort flere konkrete framstøt overfor medlemsbedrifter for å rydde ut ansatte som var medlem i en av forbruksforeningene. Det ble også sendt brev til flere ansatte med klare trusler. Dette resulterte også i at noen meldte seg ut av forbruksforeningene.

Alle ansatte ved Stavanger Smørfabrikk ble for eksempel tvunget til å melde seg ut. Men da bedriftsledelsen forsto at dette ville bety et betydelig økonomisk offer for arbeiderne, ble det – «innrømmet et lite lønnstillegg for å ekvivalere overgangen til de private kjøpmenn.» Aksjonskomiteen organiserte også direkte boikottaksjoner. Larsens Tobakksfabrik AS unnlot først å svare på aksjonskomiteens henvendelse. Men for å framtvinge et svar, gikk Stavanger Kolonialkjøpmenns forening til en blokade av fabrikkens produkter. Fabrikken vegret seg et halvt års tid, men bøyde så av for blokaden, og sluttet å levere varer til forbruksforeningene».

Den kooperative distriktsforeningen i fylket lot lenge boikotten gå sin skjeve gang. I 1931 syntes den imidlertid at nok var blitt mer enn nok. Den reiste sak for det nasjonale trustkontrollrådet. Det tok et år før dens kjennelse var klar. Aksjonen ble stemplet som klart ulovlig. Boikottaksjonene måtte straks opphøre, var det klare og kontante kravet fra trustkontrollen.

Dommen gjorde at Larsens Tobakksfabrikk AS ønsket å gjenoppta forretningsforbindelsen med forbruksforeningene. Om den ikke nettopp ba på sine knær, var det i hvert fall en ydmyk og angrende tone i fabrikkens bønnebrev om å bli venner igjen: «Vi håper at kooperationen ikke overfor oss vil bruke så nedverdigende midler som kjøpmannsstanden har brukt». Tobakksfabrikantens fromme bønn ble besvart med et nei …

Aksjonskomiteens leder, Jonas J. Oftedal, brukte imidlertid sine metoder da han skulle forklare medlemmene hva utfallet i trustkontrollrådet egentlig innebar. Han viste en svær, rødfarget blekksprut som med sine store fangarmer omfavnet – og hadde kontroll med – hele det norske samfunnet. Den åpenbare folkefienden, i Oftedals øyne, var helt tydelig kooperasjonen. Det hører imidlertid med til datidens historiske bilde at det ikke var noen samlet handelsstand som lånte begge ørene til aksjonskomiteens gjøre og laden. Det fantes en temmelig taus minoritet.

Norges nyeste stormagasin

Selv om mange – også innenfor kooperasjonen – nok egentlig hadde ment at det var altfor dristig å satse på et varemagasin i Stavanger for 90 år siden, skulle det vise seg at virksomheten vokste og vokste. Krigsårene innebar også et utall handelsmessige bremseklosser, men da freden brøt løs, strømmet det også på med vyer for utvidelse av varemagasinet. Det første synbare tegnet var at Økonom kjøpte Laugmannsgården, slik at varemagasinet kunne utvides.

Den utvidelsen skjedde imidlertid ikke over natten, heller ikke over året. Selv om Økonoms styre allerede i 1950 hadde slått fast at «plassmangelen i varemagasinet er nå helt fortvilet, både med hensyn til lager og butikkplass», ble et nytt stormagasin først åpnet i 1955. Da manglet det heller ikke på selvskryt og store ord. Ifølge «Kooperatøren» hadde nemlig kooperatørene i Stavanger «satt opp et minnesmerke som har vakt opsikt viden om».

Det som hadde vakt «opsikt viden om», utdyper magasinet på denne måten: «Stavanger har fått et nytt trekk i bybildet. Det er Økonoms Magasin, Norges nyeste og flotteste stormagasin, som sammen med den gamle Domkirken og det nye hotell Atlantic, er markerte siktepunkter når det gjelder den fremtidige bysaneringen, som vil omskape Stavangers tettbygde sentrumsidyll til betonghard effektivitet, i stil med jetflyene som spjærer himmelsilken over Breiavatnet.

Det bærende prinsipp i den vakre og gjennomførte innredningen er at kjøperne skal komme i kontakt med varene. Derfor er de tradisjonelle diskene med tilhørende reoler fulle av pappesker, erstattet med montre som både gir kjøper og selger oversikt over de varene som finnes. I ro og mak kan kjøperne treffe sitt valg. Varene er prismerket og forsynt med opplysninger om størrelse og lignende. Det er det amerikanske selvvalgsystemet som her er gjennomført, men vel og merke, Økonom har suget det av eget bryst».

Nå er det lite som varer evig, selv ikke et vidunderlig varemagasin har et evigvarende datostempel. Etter hvert tygget tidens tenner nådeløst også på Økonoms Magasin. Mot slutten av 1960-tallet var verken magasinet eller vareutvalget noe som vakte «opsikt viden om». Det virket helst som en butikk fra i forgårs – hva det jo også egentlig var.

Omkring 20 år etter at forbruksforeningene Økonom og Bikuben hadde inngått i det hellige fornufts- og forretningsekteskap tidlig på 50-tallet, ble Økonoms Magasin begravd i all stillhet og bare med den nærmeste eierfamilie til stede under det lange farvel. Samtidig gjenoppsto Domus Stavanger i lokalene og ble mottatt med begeistring, også av ordfører Arne Rettedal som kalte det for «en verdifull tilvekst til Stavanger sentrum». Senere skulle som kjent også Domus forsvinne fra sentrumsstrøket og gjenoppsto utenfor de gamle bygrensene.