– Jeg vil ikke at det jeg skriver skal være sjarmerende

En sen novemberkveld, i leiligheten hennes i Oslo, fortalte forfatter Linn Ullmann meg en fantastisk historie. Vi hadde snakket sammen i fire dager – i leiligheten hennes, i skrivestua, i restauranter og drosjer, i Oslos gater – om livet og kunsten hennes. Vi hadde gått gjennom de 20 årene hun har brukt på skrive romaner – den sjette og siste av dem, «De urolige», ble lansert i USA denne måneden – bøker som har gjort henne til et kjent navn i Skandinavia og som er oversatt til 35 språk. Vi hadde gått opp veien fra hun ble født i Oslo til skolene hun gikk på i New York, en by hun trodde hun skulle etablere seg i, og vi hadde diskutert Ullmanns retur til Oslo, der hun, nå 52 år, har levd i 30 år og har oppdratt fire unger sammen med ektemannen, poeten, romanforfatteren og dramatikeren Niels Fredrik Dahl.

Den fantastiske historien hun fortalte meg denne kvelden involverte hennes avdøde far og en telefon fra ham mot slutten av livet hans. Bakgrunnen for at hun fortalte den var et spørsmål jeg stilte om langvarige ekteskap, om hva som skal til for at de skal blomstre og vare. Hun og ektemannen har vært gift i 20 år, og har en mild måte å være mot hverandre på: Dahls hånd kan bli liggende flyktig på skulderen hennes, Ullmanns føtter kan finne fanget til Dahl på slutten av et middagsselskap. Den fantastiske historien Ullmann fortalte om faren og telefonsamtalen ga et søtt og etter mitt syn, meningsfylt svar på spørsmålet.

Les også: Engler og demoner – Bergman i 100 (+)

Fri for anekdoter

Da hun konkluderte gjorde likevel Ullmann det klart at det etter hennes syn ikke var en fantastisk historie, men snarere en anekdote, en av mange hun har samlet opp gjennom sitt lange usedvanlige liv. Men det var ikke en type historie hun forteller offentlig. Og enda viktigere var det ikke en type historie hun bruker i fiksjonen. – Jeg kan ikke fordra anekdoter, sa Ullmann, med beina i kors på sofaen, under en innrammet litografi av Alexander Calder. Stemmen hennes steg mot slutten av setningen, som om hun ville jage bort det siste ordet.

– Hvordan definerer du dem?

– En historie som er god i middagsselskaper. Jeg har tusenvis, sa hun.

Slike historier kan være sjarmerende, argumenterte jeg.

Nettopp det var problemet, slo Ullmann fast.

– I starten av tjueårene intervjuet jeg en gammel dansk poet, sa Ullmann på sin perfekte engelsk, rundet av med norske vokaler.

– Vi snakket om lovende danske forfattere. Hva med denne forfatteren? Hva med den forfatteren? «Denne», sa han, «ville vært god om hun ikke var så sjarmerende. En forfatter skal ikke være sjarmerende».

– Snakket han om personen eller prosaen?

– Prosaen, sa hun og tok en pause.

– Jeg vil ikke at det jeg skriver skal være sjarmerende.

Jeg spurte hva det betyr på et estetisk plan.

– Anekdoter …, sa Ullmann og dro på det.

– … framkaller et slags mykt svar, en søt applaus. En anekdote fortelles mange ganger, slipes på en bestemt måte, slik at den blir spiselig selv om den er grovkantet. Den kan framkalle tårer, et lite «ah».

Jeg argumenterte for at historien om faren og telefonsamtalen maktet å gjøre mer enn det.

– Den var med i «De urolige», sa hun som for å møte meg på halvveien, la beina i kors igjen og glattet ut det blonde håret.

– Den var i et tidlig utkast.

– Du kuttet den?

– Jeg kuttet den, jeg visste at jeg måtte kutte den. Niels sa at jeg skulle kutte den. Geir Gulliksen (forfatter og Ullmanns redaktør gjennom 20 år, red.anm.) sa at jeg skulle kutte den. Alle sa: «Det er en søt historie. Den er nydelig. Den er sjarmerende».

Hun satte seg til rette i sofaen igjen.

– Du må også kutte den, fra artikkelen.

Som mange av samtalene våre var det ikke «on the record», men en måte å illustrere et poeng på, og hun ville ikke gi meg tillatelse til å trykke det.

– Det vil gjøre artikkelen bedre, fortsatte hun.

– Alle kommer til å lure på hva anekdoten var.

De fleste lesere, i det minste i Skandinavia, begynte å lese Ullmann for 25 år siden vel vitende om hva anekdotene var. De gikk foran henne, de fulgte henne og følger henne fortsatt. Som Gulliksen sa det, da jeg besøkte ham på kontorene til Forlaget Oktober, der han jobber som redaktør, med forfattere som Ullmann, Dahl og Karl Ove Knausgård:

– Om du vil være forfatter, en seriøs forfatter, er det ikke en god ting å være datter av de folkene Linn er datter av. Det er ikke en god ting.

Fordi?

– Straks du forsøker å publisere noe vil folk tenke på deg som …

Les også: Liv Ullmann: – Jeg skrek og ropte på mamma, livredd, jeg trodde jo jeg skulle bli kidnappet. (+)

Barnet til

Hør bare her. Da Ullmanns første roman, «Før du sovner», ble lansert i USA i 1999 slo hun fast i intervjuene at hun ikke kom til å svare på spørsmål om foreldrene – faren er filmskaper Ingmar Bergman, moren er skuespiller Liv Ullmann – overskriften på anmeldelsen i The New York Times var likevel et ordspill på tittelen til en av farens filmer, som moren spilte i. Eller ta overskriften på anmeldelsen av hennes tredje roman «Nåde» i The Times i 2005, den var ikke et ordspill på tittelen til en av farens filmer, men den faktiske tittelen på en av filmene hans, den samme filmen som den tidligere anmeldelsen hadde spilt på. Legg til at i anmeldelsene av samtlige av bøkene hennes i The Times – ikke bare den første da hun var 33, eller den andre da hun var 37, eller den tredje da hun var 38, eller den fjerde da hun var 42, eller den femte da hun var 47 – ble navnene til de berømte foreldrene hennes nevnt, ikke bare noen ganger, men alltid, ikke sjelden i de første avsnittene. Det skjedde ikke at hun ikke ble sett på, presentert eller ansett som, grunnleggende sett deres barn, altså som et barn. Dette til tross for det faktum at når hun opp gjennom karrieren har gjort intervjuer har hun holdt fast på å ikke snakke om dem. Og selv om romanene hennes avviker radikalt, tillegges hun ofte, vagt, sågar bifallende, etter mitt syn av latskap, og derfor nedlatende, å være en arvtaker etter farens filmatiske temaer, tendenser og interesser.

Saken fortsetter under bildet. 

Hjemme hos skuespilleren Liv Ullmann. Her sitter datteren Linn Ullmann på gulver og «leser bok». Foto: Ivar Aaserud/Aktuell/NTB Scanpix

De ulike formene på Ullmanns romaner har behandlet kampen med å forene selvet med en familiefortid – hvordan disse kampene, gjennom en historie, kan formes til noe håndgripelig, om ikke alltid like vakkert. I den andre romanen hennes, «Når jeg er hos deg», faller en kvinne fra toppen av en bygning – hun glir kanskje, hun hopper kanskje, hun blir kanskje dyttet av ektemannen – romanen følger veien hennes mot døden, fortellingen bygger på monologene til de som var vitner til det faktiske og billedlige fallet i livet hennes, mot døden. Det er en roman av stemmer som etterlater kvinnen i evigvarende suspensjon, et portrett av hvordan livet kan gripe noen. Eller ta Ullmanns fjerde roman, «Et velsignet barn», der en 84 år gammel mann, kjent gynekolog og forsker, forteller familien at han har tenkt å ta livet sitt, en nyhet som gjør at de tre døtrene bestemmer seg for å reise til den avsidesliggende øya der han bor alene, mens de nærmer seg tenker døtrene over livene og tapene sine, kvinnene kommer seg aldri til øya og romanen viser gjennom sin form hvordan vi ofte forsøker å unngå det vi kommer fra.

Gjennom Ullmanns romaner møter du dominerende og forsvinnende fedre, fjerne, tungtdrikkende mødre, narsissistiske ektemenn, utro partnere, barn hvis voksne liv av skuffelser og feil hjemsøkes av vold – voldtekt, drap, barnedødsfall – hendelser som metaforisk avdekker den indre volden mennesker forsøke å takle.

De er ikke selvbiografiske i noen åpenbar forstand: Det er ingen berømte filmskapere av fedre, det er ingen filmstjernemødre og skjebnen til karakterene er noe hun har funnet opp, det er ikke rapporter fra felten.

Saken fortsetter under bildet. 

Forfatteren som barn med sin berømte mor; Linn Ullmann og Liv Ullmann i januar 1973. Foto: NTB Scanpix

Jeg var klar over Ullmanns familiebakgrunn, men i rettferdighetens navn var jeg ikke spesielt opptatt av verken farens fire dusin filmer eller de tre romanene hans. Jeg var heller ingen spesialist på skuespillerprestasjonene til hennes berømt vakre mor, i verken farens filmer eller de mange andre filmene, eller på morens to memoarer eller egne filmer som regissør. Jeg kom snarere til Oslo som en beundrer av Ullmanns romaner – variasjonene i form, dristigheten, forpliktelsen til å oppsøke de røffere sidene av verden, kompleksiteten i beskrivelsen av følelser, beskrivelsene av barndommens farer, originaliteten i dramatiseringen av unge kvinners kamp, den fryktløse evnen til å beskrive øyeblikk av vold, de strenge og overraskende setningene. Men jeg var interessert i å vite hvordan et kunstnerisk ego så autonomt og fullt ut realisert som Ullmanns er blitt formet, til tross for, som Gulliksen sa det, at hun er datter av «disse folka» med de berømte navnene.

HER kan du lese Dagsavisens anmeldelse av «De urolige».

Sluttet som kritiker

– Det var veldig viktig at hun var kritiker før hun ble romanforfatter. Vi har ikke hatt en kritiker som henne etterpå, fortalte Gulliksen meg.

Snakk med skribenter i Norge, slik jeg har gjort, og det former seg en klar konsensus: Ullmann var den viktigste litterære kritikeren i sin generasjon, en James Wood på norsk. Ute av stand til å lese norsk ville jeg vite hva det betød.

– Du forsto det hver gang hun skrev om en bok, forklarte Gulliksen.

– Hun skrev ikke bare om boka, men om hvordan lese, om hva den kunne bety i en bredere sammenheng. Hun kunne skrive om Roland Barthes på en måte som gjorde at alle følte «Åh, jeg må lese denne forfatteren». Slik ga hun tilgang til stor litteratur på en veldig organisk og overbevisende måte – noe som var viktig på den tida, fordi vi trengte det. Hun gjorde altså begge deler. Og det var viktig at hun var den typen kritiker før hun begynte å publisere romaner. Hun overbeviste det litterære miljøet om at hun var noe.

Da Ullmann begynte å publisere romaner sluttet hun å skrive litteraturanmeldelser. Men bøkene hennes, som ble umiddelbare bestselgere i Skandinavia, snakket på dypt vis med andre forfattere.

– Jeg kjente et generasjonsmessig slektskap med henne, fortalte forfatter Rachel Cusk, som ble født året etter Ullmann, til meg over telefon. Hun fortsatte:

– Jeg kjente også en kvalitet jeg vil identifisere som hennes tillatelse til å uttrykke seg selv, etter å ha kommet fra et sted som merkelig nok føltes kjent for meg. Selv om jeg ikke er barn av internasjonalt kjente kunstnere. Når jeg ser tilbake lurer jeg på om det jeg identifiserte meg med i stemmen hennes var følelsen av den dominerte datteren, en kvinne under foreldrenes myndighet, noe som også er min person, bevisst eller ubevisst. Jeg antar at det jeg føler i mitt eget arbeid er at jeg også, gjennom en helt annen vei, har kommet meg ut av oppdragelsen, til en posisjon av autoritet. Og jeg kjenner ikke hele tida på følelsen av oppdragelse og hører ikke ofte dette i tekstene til mine kvinnelige samtidige.

Les også: Vigdis Hjorth: – Det var vondt, smertefullt og krevende, og jeg følte meg alene og avvist (+)

Skriver om farens død 

Ullmanns siste bok markerer et brudd. De presise setningene hennes er der fortsatt. Men det metaforiske rammeverket som definerte de tidligere arbeidene hennes, er borte. De møbelselgende, bokredigerende eller gynekologipraktiserende fedrene er borte, de ødeleggende øyeblikkene av eksternalisert vold er borte. For første gang har Ullmann snarere formet en bok ut fra konkrete vendepunkt fra hennes eget levde liv, fra barndommen som datteren til «disse folka», hun ser på dem ut fra det Ullmann kan huske fra sin kompliserte oppvekst.

Om familiebakgrunnen aldri var nevnt på omslaget til bøkene hennes før, fremheves den på den siste. I Norge er det et bilde på omslaget til romanen av Ullmann som tolvåring, som sitter ved siden av faren.

Saken fortsetter under bildene. 

På bokomslaget til «De Urolige» sitter en 12 år gammel Linn Ullmann ved siden av faren, Ingmar Bergman. 

Samtalene med den aldrende faren Ingmar Bergman ble til boka «De Urolige» Her er far og datter i 1989. Foto: Tor Richardsen/NTB Scanpix

Formen på boka er likevel ikke dokumentarisk, men snarere fragmentarisk, slik minner er det, øyeblikk stiger opp, tilsynelatende tilfeldige, så synker de, før de kommer til syne igjen for å bli sett fra et helt annet perspektiv, i tid. På starten skriver Ullmann:

«Hvis det fantes et teleskop som kunne rettes bakover i tid, kunne jeg sagt: Se der, der er vi, det var sånn det skjedde. Og hver gang vi ble usikre på om det jeg husker, er sant, eller om det som skjedde, faktisk skjedde, eller om vi i det hele tatt fantes, så kunne vi stilt oss opp sammen og sett.»

Ullmanns «du» gjelder like mye for bokas foreldre som for barnet, tre vesener tapt til tida. Innenfor dette tekstuelle forsøket på å se, huske og forstå er det et besynderlig sett med gjenstander:

Utskriftene av en serie innspillinger Ullmann gjorde av samtaler mellom henne og faren svært sent i livet hans, om det å bli gammel, samtaler hvor hun og han skulle komme til å utforske tematikken det å bli gammel. Og som når de var ferdige, ved hjelp av opptakene brukt som råmateriale, skulle ha vært far og datters samarbeid om en bok.

Men på grunn av farens fysiske forfall ble de noe annet: Et oppgjør med tap mens faren fortsatt levde. De andre bøkene til Ullmann er fylt av stemmer, som skifter synsvinkel, men stemmen til faren i «De urolige» kjennes annerledes, mer som et slags besøk enn som noe som er skapt. Slik ble boka dels om farens død, en død som tillot henne å skrive historien om sitt eget liv, om foreldrenes kjærlighet og hennes egen kjærlighet til dem.

– Det er et tema hun har unngått, fortalte Gulliksen meg.

– Det er noe hun ikke har gitt seg selv muligheten til å tenke på en gang, fordi hun alltid føler at hun må fortelle folk: «Jeg er voksen og jeg er forfatter. Jeg er ikke datteren til noen».

Selvet som tredje person 

I «De urolige» har ikke foreldrene navn, men snarere betegnelser – pappa, eller av og til faren, en filmskaper; mamma, eller noen gang moren, en skuespiller – Ullmann skifter fritt mellom første og tredje person, sier noen ganger «jeg» men skriver andre ganger om «jenta», som her, på farens hjem, Hammars, på Fårö, en øy i Østersjøen.

«Det var mye som var farlig. Alle de vanlige tingene, naturligvis, som å dra en plastpose over hodet (død ved kvelning), gå rundt med våt underbukse, badedrakt eller bikinibukse (død ved blærekatarr), vri flåtten feil når du skulle fjerne den fra kroppen (død ved blodforgiftning), svømme før det var gått minst én time etter middag (død ved krampe), sitte på i fremmede biler (død ved kidnapping, voldtekt, mord), ta imot godteri fra fremmede (død ved forgiftning, eventuelt kidnapping, voldtekt, mord) – men det fantes også farer som var spesifikke for Hammars: Man skulle ikke røre drivgodset på stranda nedenfor huset, spritflaskene, sigarettpakkene, sjampoflaskene, hermetikkboksene med merkelapper på fremmede språk, fremmede bokstaver, ikke røre, ikke lukte, og for guds skyld ikke drikke (død ved forgiftning), ikke sitte i trekken (død ved forkjølelse), ikke bli forkjølet (død ved bortvisning fra Hammars), ikke sitte i tørkeskapet (død ved kvelning, eventuelt elektrisk støt), ikke komme for sent (hvis du kom for sent, var døden en trøst, døden var, om mulig, den eneste farbare unnskyldning for manglende punktlighet). Gi den jenta et kart, og hun følger det – og ingen av reglene trosser hun, bortsett fra den om ikke å sitte i tørkeskapet. Ingrid hadde sagt fra flere ganger, men jenta snek seg inn likevel og lot seg omslutte av varmen. Helt til den dagen det hang et gult, linjert ark på tørkeskapsdøra der det sto med farens store blokkbokstaver: VARNING! FÖRBJUDET FÖR BADANDE BARN ATT VISTAS I TORKSKÅPET!»

Det 184 ord lange løpske toget av en setning i hjertet av denne passasjen, følger foreldrenes forbudsvei gjennom «jentas» hode. Selv om truslene er alvorlige er berøringen lett, og den akkumulerte effekten fanger på troverdig vis følelsen – fryktelig, herlig – av et barns synsvinkel. Klarheten og det hinderløse er karakteristisk for Ullmanns måte å se verden på i prosa og, i dette tilfellet, å se selvet på som tredje person.

Selv om det er en uvanlig strategi i historiefortelling, så er ikke dette selvet i tredje person uten sidestykke innen selvbiografisk skriving. Henry Adams, historiker og etterkommer etter to amerikanske presidenter – oldebarn av John Adams og barnebarn av John Quincy Adams – referer til seg selv utelukkende som «han» i selvbiografien som ble publisert etter hans død.

Likevel gjør Ullmann det klart at «De urolige» ikke er en selvbiografi, men snarere en roman. Så jeg lurte på Ullmanns valg om å droppe disse sentrale navnene. Hun sa at det var inspirert av et øyeblikk fra Marcel Prousts en og en halv million ord lange selvbiografiske roman «På sporet av den tapte tid», skrevet i første person.

– Proust skrev om seg selv, men fortelleren oppgir navnet sitt i bare én scene, sa Ullmann. Setningen dukker opp i romanens femte bind, «Fangen», når fortelleren hilser på Albertine, kvinnen han bor sammen med:

Så gjenfant hun talens bruk, hun sa: «Min egen» eller «Min kjæreste», i begge tilfelle efterfulgt av mitt døpenavn, noe som, om man hadde gitt fortelleren det samme fornavn som forfatteren av denne bok, ville blitt: «Min Marcel», «Min kjæreste Marcel».

Hvorfor valgte Proust å la fortelleren oppgi navnet sitt bare denne ene gangen, på alle disse sidene? Ullmann viste til et annet øyeblikk i Prousts roman.

– Han har denne scenen, sa hun ivrig, som om hun nettopp hadde lagt fra seg boka.

– Han går til en av festene og de roper navnet hans, og han misliker det virkelig. «Dørvokteren spurte meg om mitt navn, jeg fortalte ham det like mekanisk som den dødsdømte lar seg binde til skarpretterblokken. Han hevet straks hodet majestetisk. og før jeg hadde kunnet be ham om å melde meg med lav stemme (…) brølte han ut de beklemmende stavelsene, med en styrke som kunne fått hvelvingene i paléet til å vakle».

– «De beklemmende stavelsene», sa Ullmann og tok en pause mens ordene hennes sang.

– Det var veldig meningsfylte for meg. Jeg skulle skrive om beklemmende stavelser.

Dette ga henne en slags frihet, sa hun. Selv om hun skrev fra sitt eget liv var ikke det hun skrev rapporterte fakta, det var snarere tegn. Selv om hun skrev en scene basert på det hun kunne huske, tillot hun seg selv å være i øyeblikket teleskopisk, til å se med fantasien det som ikke lenger var der. Hun ga seg selv friheten til å forestille det som var blitt glemt, ikke i et forsøk på etablere fakta – utover samtalene med faren under hans dårligere tilstand gjorde hun ikke noe research – men for å finne sannheten, det romanen alltid, på sitt paradoksale vis, har søkt.

Les også: Herbjørg Wassmo: – Hvis det bare hadde vært mor, søsteren min og meg, hadde vi levd i paradis (+)

 «Roman» eller roman? 

Mange seriøse forfattere har likevel kompliserte følelser rundt kategoriske påstander om hva en roman «er». I en kommentar i «The Times Literary Supplement» til forfatter Lydia Davis sitt valg av «De urolige» som sin favorittroman av året, satte Davis anførselstegn rundt ordet «roman».

– Bruken av termen «roman» på noe svært selvbiografisk – det perfekte eksempelet er selvsagt Knausgårds «Min kamp» – utvider definisjonen vår av «roman», noe som er til det gode, skrev Davis til meg i en e-post og fortsatte:

– For meg er disse bøkene, og Ullmanns «De urolige», glimrende, selv om de ikke passer inn i den eldre og vanligere definisjonen av roman, selv om den definisjonen omfatter så mange slags romaner. Selvbiografiske, men tradisjonelle romaner – med konvensjonelt arrangerte scener, dialoger, landskapsbeskrivelser og mer formelle, mindre personlige fortellende kommentarer – vil være tettere opp mot tradisjonelle romaner, og disse romanene til Knausgård og Ullmann tettere opp til minnet.

Jeg lurte på om Davis protesterte på ordet «roman» om Ullmanns bok.

– Jeg mener Knausgård og Ullmann har all mulig rett til å kalle det de har skrevet for «romaner», sa hun.

– Men jeg antar at det meste av materialet i bøkene, i begge tilfeller, er hentet fra minnene, at det ikke er funnet opp noe substansielt, og at kanskje bare dialogene er gjenskapt som fiktiv konstruksjon. Jeg forstår også at merkingen av det som en «roman» ikke bare gir Ullmann mulighet til å gjenskape det som kanskje er ufullkomne minner med større frihet, men at det også skaper en større distanse som kan gjøre det lettere å se objektivt og forme dramatisk.

Cusk har sin egen opplevelse av hva som gjorde Ullmanns skriving så bemerkelsesverdig, metafysisk.

– Jeg mener «De urolige» er en leksjon i moralsk bruk av materiale. Og fordi Linns materiale er i det offentlige rom kan hun til en viss grad lære dette bort, fortalte hun meg.

– Det er umulig for meg å forklare folk at jeg, i mitt arbeid, ikke krenker mine barns privatliv eller alt det jeg anklages for, fordi folk ikke vet. Det er mitt private liv. I Linns tilfelle kan nøyaktig den måten hun bruker en moralsk kode i materialet hennes bli dissekert og undersøkt. Om livet hennes var anonymt, om disse foreldrene og barna deres var anonyme, tror jeg ikke man nødvendigvis ville vite hvor smart denne boka er.

Når romanforfattere flest graver i sine egne levde liv er det bare uheldige venner og familier som får det med seg. Når Ullmann gjør det, er leseren, i tillegg til selve romanopplevelsen, vitne til en offentlig navigasjon gjennom den risikoen som er forbundet med all fiksjon: At den misbruker det virkelige.

Ullmann var villig til å snakke åpent med meg om livet sitt utenfor grensene hun hadde streket opp for romanen. Men mye av det Ullmann sa til meg var «off the record». Deler av dette var, som jeg sa innledningsvis, hennes absolutte forbud mot å inkludere anekdoter, som hun enten hadde kuttet fra «De urolige» eller hun aldri hadde skrevet inn der. Det var ikke det at Ullmann var unnvikende, hun var snarere ærlig og prinsippfast. Disse tingene tilhørte henne.

Dette gjorde forsøket mitt på å beskrive henne noe surrealistisk. For sentralt i suksessen hennes i «De urolige» er det et slags bevis på at den eneste måten å skrive meningsfullt om en annen persons liv, er å gå utover grensene for det kjente til det ukjente indre, å skrive fiksjon.

Tålmodig far, praktfull mor 

Uansett, en søndag ettermiddag satt jeg meg ned med Ullmann i skrivestua hennes for å snakke. Rommet er en liten leilighet som Ullmann leier i toppetasjen i bygningen som hun, Dahl, tenåringsdøtrene og hunden deres flyttet til da deres eldste tre barn fra hvert av deres første ekteskap var voksne og familien ikke lenger hadde behov for det store huset de hadde bodd i tidligere.

Studioet er sparsommelig, begynte jeg. Bokhyllene er ikke fulle, selv om innenfor en armlengdes avstand fra skrivebordet er en ryddig rad med bøker av Virginia Woolf. («De var det første jeg pakket ut».) Gjennom de lange franske vinduene kan du nyte Oslo i all sin blekhet i november, klokka 13.00. Med utsikt over terrakotta-taklister og ordnede rekker av gamle trær plantet i harmoni i parken nedenfor. Skumringen er alt på vei i form av et teppe av grå skyer.

Saken fortsetter under bildet. 

Linn Ullmann og Niels Fredrik Dahl har vært gift i 20 år. Her er paret på Aschehougs hagefest i 2011. Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix

Ullmann skrudde på lyset, spurte om jeg var varm nok, om jeg ville ha noe å drikke, om jeg satt behagelig i den harde stolen eller om jeg heller ville sitte i den ergonomiske. I starten fortalte jeg henne at jeg kom til å stille en rekke spørsmål jeg trodde jeg allerede hadde svaret på. Jeg trodde jeg hadde disse svarene fordi hun til en viss grad er – på det merkelige viset barn av kjendiser er det – en offentlig person, som det finnes fotografier av, på internett, som barn, mens hun holder morens hånd, på den røde løperen, som følget hennes på Academy Awards, seende ut som om hun ønsket å banke tre ganger med hælene. Jeg trodde dessuten at jeg hadde disse svarene fordi Ullmann har skrevet, i «De urolige», det merkeligste, ikke en roman som føles som fakta men noe som gjør fakta, som mine spørsmål, til noe diskutabelt.

Ikke falske, men gjennomsiktige og skjøre, svake ved siden av fiksjonen. Fiksjon – kommer fra det latinske å forme, dikte opp, forestille.

Hva skulle jeg gjøre ut av livet hennes som Ullmann ikke allerede hadde gjort? Mens jeg stilte spørsmålene mine – «Spørsmål», sa en venn av meg, «er en strålende måte å unngå informasjon på», noe jeg en gang ikke forsto men som nå virker som noe av det mest fornuftige noen har sagt – begynte det å kjennes som om en stor fugl drev og klatret på taket av tankene mine, den klønet i vei, klørne skrapet på flisene, den slo med vingene, distraherte meg fra å …

– Det er en sjømåke, sa Ullmann.

– Sorry?

– På taket.

Ullmann pekte på himlingen.

– Det er en måke. Den lever der. Jeg vet ikke hvorfor. Vi er ganske langt fra sjøen, men den har vært der siden vi flyttet inn. Det er ingenting å bry seg om. Er du kald? Skal vi gå ned?

De få tingene jeg tok med meg fra disse timene er at du ikke finner noe bedre fortalt, følt og formet i «De urolige»: Ullmanns mormor var bokhandler, middelklasse, hardtarbeidende. Hun ga barnebarnet bøker i barndommen. Ullmanns far, etter at foreldrene skilte seg og faren trakk seg tilbake til et liv som filmskaper og levde på Fårö, en liten svensk øy i Østersjøen, ville at datteren skulle tilbringe en måned med ham om somrene. Han leste tålmodig de store svenske barnebøkene for henne.

– Han elsket Astrid Lindgren, sa Ullmann.

– Vi leste ikke «Pippi Langstrømpe» men de andre, «Brødrene Løvehjerte», «Mio min Mio». Hvem andre? Tove Jansson, Maria Gripe, som er en annen enda mørkere, men fantastisk svensk forfatter for unge. Vakre, mørke saker. Han leste, og jeg elsket det. Og en gang husker jeg at jeg leste for ham. Vi var i det lille soverommet mitt, og jeg hadde akkurat begynt å lese, så jeg var trolig rundt fem eller seks eller noe, og jeg skulle lese for ham. Jeg husker ikke hva det var. Og at han satt. Og jeg husker – og dette er hvordan jeg husker det – jeg husker at han satt, og at jeg gjorde det skikkelig bra, at han var superinteressert, og at da jeg var ferdig sa han at det var nydelig. Og på et eller annet vis kom spørsmålet opp om hvor lenge vi hadde sittet der, og han sa, «Åh, bare to timer». Så det er hvordan jeg husker det. At han var tålmodig. Og at han faktisk …

– Lyttet?

– Lyttet.

Om moren sin sa Ullmann ganske mye. «Praktfull» var et ord hun brukte. Senere, en annen dag vi snakket sammen, ba Ullmann om at jeg ikke lager for mye av det faktumet at hun ble synlig beveget noen av gangene vi snakket om moren hennes, og hun ba på en måte som gjorde at vi begge ble stille en stund før vi fortsatte.

– Det er ikke alle som har en praktfull forelder, sa jeg den dagen.

– Nei.

En lang pause, før …

– Vel, hun er virkelig det.

– Hva betyr det?

Ullmann sukket, ikke henrykt.

– Sorry, sa jeg, og Ullmann lo.

Les også: Anne B. Ragde: – Jeg har ofte grudd meg til en bok skal komme ut (+)

Sitt eget sted

Jeg ordnet det så jeg kunne møte Ullmann i en annen del av Oslo, i huset der hun og Dahl og barna deres bodde i seks år. De solgte det forrige vinter. De nye eierne skulle ta over om to uker. Ullmann og Dahl gjorde seg ferdige med å tømme det.

Det var enderekkehuset i en liten utpost av lange firemannsboliger bygd ved århundreskiftet, solide, litt skandinaviske – for det var slik de virket – byhus bygget for fabrikkarbeidere, men overtatt av middelklassen.

Utenfor var det en hage med rosebusker som fortsatt blomstret, ved siden av epletrær som hang med fargerik frossen frukt, som familiehunden lå og døste under med den grå snuten på potene. Ullmann hadde fortsatt ikke kommet, men ektemannen var innendørs og forsøkte å avslutte den kompliserte prosessen som oppbrudd er.

Dahl gikk løs på oppgaven med virkelig glede. Jeg har ikke sagt at Dahl har publisert fem romaner og også er et kjent navn i Norge. Jeg har heller ikke fortalt at Ullmann, da hun så ham første gang, sa at han var den peneste mannen hun hadde sett.

Ullmann kom. Hun og Dahl diskuterte framdriften med flyttingen. Et lite hjemlig teater utspilte seg mens de snakket om hvilke av de gjenværende møblene som skulle settes på lager, og hvilke de skulle selge.

Blant løsøret var det to skrivebord, det ene var hans, det andre hennes, til overs etter sommerhuset de hadde latt gå. Dahl foreslo at Ullmann kvittet seg med sitt, siden hun hadde et skrivebord i studioet.

– Men det var mitt første skrivebord.

Hun sa at hun hadde det i New York.

– Men du bruker det ikke.

– Ullmann foreslo at Dahl kvittet seg med sitt.

– Men det er vakkert.

De bestemte seg for å beholde begge.

Saken fortsetter under bildet. 

I 2007 vant Linn Ullmann Riksmålsforbundets pressepris «Gullpennen». Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Under samtalen vår før dette øyeblikket hadde Ullmann gjentatte ganger referert til stedet mitt. «Jeg gikk til stedet mitt i morges». «Jeg hadde ikke tid til å gå til stedet mitt i dag; kanskje vi skal gå til stedet mitt i morgen». Så mange ganger hadde dette gjentatt seg at det for meg hadde fått noe mytisk over seg. Så Ullmann tok meg med dit, tok akkurat den samme løypa som hun hadde tatt fra dette huset nesten hver dag i seks år.

Ullmann går raskt, selv om hun har på seg en parka så stor, at den får en til å tenke at hun ville trenge hjelp til å reise seg om hun skulle ramle. Vi går raskt i dagslyset, forbi barnehager der unger leker utendørs, og kommer fram til stedet, som viser seg å være området rundt en fotballbane.

– Det er ikke noe spesielt, sa Ullmann.

– Det er bare mitt sted. Har du lyst til å gå rundt?

Vi gikk rundt, jeg var veldig klar over at det å gå her i fotsporene hennes var både en ekte og en falsk ting. Det var hit hun kom for å tenke, for å slappe av fra skrivingen og lade opp for å skrive mer. Det var ikke noe å se eller føle for meg, snarere bare forestille seg, og grensene for min forestillingsevne i det øyeblikket var begrenset. Da så jeg duene. En hel flokk av dem på midten av banen, den steg opp som en liten mørk sky, og falt tilbake på bakken.

– Kan du gå ut dit?

Jeg sa dette til Ullmann, som adlød. Her må jeg nesten nevne at jeg gikk rundt med et ganske stort filmkamera, som jeg hadde tatt bilder av byen og av Ullmann med, nå og da.

– Bare gå ut dit og, du vet …

Ullmann gjorde det. Løftet hendene mens hun nærmet seg, som en dirigent klar for nedslaget. Fuglene steg, som en kropp.

Jeg sitter nå og ser på fotografiet. Det er et fint bilde. Det viser det grå skylaget, linjen av skandinaviske bygninger, et fotballmål, skyen av fugler som stiger, og ryggen til en kvinne med armene hevet, dirigerende. Du kan ikke se ansiktet hennes, og på det viset liker jeg det. Det gjør ingenting for å avsløre henne.