– Jeg satt backstage og lurte på «hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?»

Julie Bergan (25) går med målrettede skritt og sebramønstret bukser i retning taxiholdeplassen like ved domkirken i Oslo sentrum. De kjølige vindkastene biter tak i jakken hennes.

De støle leggene vitner om en intens danseøkt dagen i forveien. Det frister ikke akkurat å gå hele veien til Vippa, der hun skal møte Dagsavisens utsendte.

Som en av de mest ettertraktede liveartistene i landet, er det ikke sjelden Julie blir stoppet på gata. De vil prate med den livlige artisten de følger på Instagram, har hørt på konsert eller sett på TV, og hun vil ikke skuffe dem.

– Det er nok mange, inkludert meg selv, som forventer at jeg alltid skal være på topp når jeg møter dem. Som regel er jeg jo veldig glad og energisk, men mennesker er ikke bare det ene eller det andre. Når du følger folk på sosiale medier, føler du at du kjenner personen. Da kan det være lett for folk å dømme meg basert på et kort møte.

Tidlig krøkes

Julie bestemte seg allerede som tiåring for at det var popstjerne hun ville bli. Da dansetimene hun tok flere ganger i uken begynte å sitte, la hun til sang på repertoaret sitt.

– Jeg elsker å synge og danse foran publikum. Det gir meg en boblende lykkefølelse og bøttevis med energi, forteller Julie.

Dansen ble et ekstra instrument. Selv var hun for rastløs til å lære seg å spille gitar eller øve ved et piano. Med bein som ikke ville stå stille, og en stemme som helst ville fylle rommet, forsøkte Julie å finne muligheter til å opptre så ofte hun kunne. Som syvåring deltok hun i Melodi Grand Prix på skolen.

– Jeg sang «What's in it for me» av Amy Diamond. Jeg husker at den gode responsen løftet selvtilliten min opp i skyene. Da tenkte jeg at dette gikk mot noe stort.

Inspirasjon fra söta bror                                                                                                               

På den tiden lyttet Julie til store popstjerner som Britney Spears, Shakira, Beyonce og Destiny’s Child. Drømmen om å bli popstjerne virket fjern, inntil den unge, svenske artisten Amy Diamond fikk sitt gjennombrudd.

Nærhet både i alder og geografi ga Julie selvtilliten hun trengte for å jakte popstjernedrømmen. Kunne Amy Diamond, kunne hun også.

– I all min iver forhørte jeg meg med pappa om hvordan jeg kunne få platekontrakt. Samtidig noterte jeg meg de ulike plateselskapene på CD-platene jeg hadde i hylla. Jeg begynte å se på Youtube-videoer for å få mer innblikk i hvordan ting fungerte for andre artister. Mitt aller største mål den neste tiden var å finne ut hvordan jeg kunne bli en popstjerne.

Foto: Marte Nordahl

Verdt reisedøgnene

Siden den gang kan hun skilte med en Spellemann-nominasjon, låter som har solgt til både gull og platinum, og flere turneer.

I januar slapp hun singelen «Kiss Somebody». Før hun skal ut på en turné, må hun forberede mer enn bare dansekoreografien. Det blir dager med lite søvn, høyt energinivå og mye reising. Men selv med et høyt arbeidspress og lange arbeidsdager, har Julie det ofte best med seg selv i periodene hun turnerer.

– Det er en helt vill bekreftelse når man ser at antall publikum øker fra turné til turné, og folk synger med på låtene mine. Det er alltid verdt å reise i over ett døgn for å holde en konsert.

Les portrett: Skuespiller Viktoria Winge om zombier, rock, korona og fotografi (+)

Overmannet av nervøsitet

Selv om Julie er kjent for å være ekstremt energisk på scenen, kan nervøsiteten være vanskelig å holde i sjakk.

– Jeg kan bli stille og trekke meg inn i meg selv. De gangene jeg har blitt så nervøs at det går utover sceneprestasjonen, har det oftest dreid seg om manglende forberedelser.

Nettopp dette ble problemet da hun skulle åpne Spellemann 2018 sammen med Alan Walker. Forespørselen kom dagen i forveien.

– Jeg ble nødt til å ta første fly hjem fra Tyskland, lære meg en ny låt, ha lydprøver, spille inn vokaler i tillegg til å ha kostymeprøver.

– Etter sceneprøvene var jeg så nervøs at jeg ikke husket noe av teksten på låta. I all fortvilelse satt jeg backstage og lurte på «hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?». Heldigvis gikk opptreden veldig bra, forteller hun lettet.

Les også: Godt kjent albumdebutant

Generasjon prestasjon

Julie er åpen om at hun går til psykolog. Tidligere har hun benyttet seg av en life coach. Det er godt når tankene i en travel hverdag gjerne tordner seg opp.

– Jeg synes det er fint å få hjelp til å sortere ting jeg kverner på i hodet. Jeg har tendens til å stresse over unødvendige ting, som å få nok tid til å vaske leiligheten og klærne mine. Det har også vært utfordrende å overlate oppgaver til andre. Bare det å la andre føre arbeid inn i kalenderen min har vært en stor øvingssak, forteller Julie.

Men det er ikke bare jaget med å rekke alt i hverdagen som skaper ekstra hodebry når man jobber som artist. Julie forteller at hun alltid har vært på grensen til å være usunt opptatt av å tilfredsstille folk rundt seg.

– Jeg legger et stort forventningspress på meg selv, og har ikke lyst til å skuffe noen.

Hun jobber kontinuerlig med å bli tryggere på seg selv, men uansett hvor hjemme hun kan føle seg på scenen, kommer usikkerheten fram når TV-kameraene peker mot henne, og hun vet at folk der hjemme kikker på hennes minste bevegelse.

– Når jeg spiller konserter har jeg lang tid på meg til å få vist flere sider av meg selv. På TV er det kun snakk om den ene låten på tre minutter, som foreviggjøres med kamera og sees av mange folk hjemme.

Splitthopp i parken

I en alvorspreget hverdag med fokus på prestasjoner, forsøker hun likevel å ikke ta seg selv så høytidelig.

– På mølla på treningssenteret kan jeg late som at jeg er med i en musikkvideo. Er jeg på løpetur hender det at jeg tar splitthopp, danser og tuller gjennom hele parken. Jeg gjør det som faller meg inn der og da. Ser jeg at noen ler av meg har jeg i alle fall klart å underholde folk, forteller hun lattermildt.

Julie forteller at man i musikkbransjen ofte ligger et steg i forkant. Idet hun gjennomfører noe, er hun i gang med å planlegge det neste som skal skje. Men uten turnélivet den siste tiden, har hun fått mer tid til å reflektere over det hun har opplevd og gjort i karrieren sin.

– Jeg er både glad og takknemlig for artistlivet. Selv om det kan være godt å ha tid til å reflektere, er det stressende å ikke ha like mye å gjøre. Det er noe jeg jobber kontinuerlig med å mestre.

– Jeg lærer fortsatt mye nytt om meg selv, og er i konstant utvikling. Om ti år håper jeg at jeg er en bedre låtskriver og sanger, og litt mer voksen, forteller Julie med et bredt smil om munnen.

Fem favoritter:

Musikk: Rosalía

Film: «Forrest Gump»

Danser: Jade Chynoweth

Mat: Acai Bowl

Sted: L. A