Nyheter

– Jeg kommer aldri til å klage på at det blir stilt spørsmål ved meg som person

Hvordan har det egentlig vært å være Jonas Gahr Støre i denne thrillervalgkampen 2017? Vi var med en dag i statsministerkandidatens rastløse liv langs veien.

– Hei! nikker Jonas Gahr Støre (57) til flokken med pressefolk som står og venter på ham utenfor sykehjemmet.

Nok en valgkampdag er i gang, og hvis dette er tirsdag, så må dette være Østfold. Mandag var nemlig dagen for å fly innom vestlandsfylker i helikopter, omgitt av spektakulære fjell under en knallblå sensommerhimmel. Uka før var det skyfritt og strålende sol da Støre og følge fløy over Troms og Finnmark, på vei til og fra TV-debatter og skolebesøk. Men denne valgkampdagen er alt liksom mer hverdagslig og nedpå. Det er en dag for kø i tunneler, bensinstasjonskaffe i pappbeger, grått høstregn og tung tåke som henger over de lave, unnselige åsene i Østfold. (Og i Vestfold, skal det vise seg).

Første stopp er altså Tingvoll sykehjem i Sarpsborg, Østfold, som ifølge den frammøtte Ap-ordfører Sindre Martinsen Evje trenger sårt til oppussing. Jonas Gahr Støre kommer gående mot oss, hilser og smiler høflig og profesjonelt til alle, men hva tenker han innerst inne om presseflokken? Kanskje noe sånt som: «Uff, der er de i dag igjen, ja. Nå kommer de vel snart trekkende med enda en dårlig måling». Eventuelt, så tenker Jonas: «Men se så koselig, der har vi jo den fjerde statsmakt! Der er Aslak fra TV 2 og Lars fra NRK, og... Ja, nå gleder jeg meg skikkelig til å presentere Arbeiderpartiets plan om en gjeninnføring av statstilskudd til rehabilitering og renovering av sykehjem og omsorgsboliger».

Uansett står det to ting på menyen på Tingvoll sykehjem denne regnvåte tirsdagen: Medisterkaker med råkost og sviskegrøt til dessert, samt Jonas Gahr Støre. Han går inn og hilser på de gamle, noen av dem sitter klare og venter på ham i stua («Hyggelig å hilse på deg! Har du det bra her»?). Inne i et møtelokale holder han en liten tale, der han lover at blir det regjeringsskifte nå på mandag, så skal Ap sørge for at statsstøtten til rehabilitering av slike gamle omsorgsbygg skal gjeninnføres.

Ute i korridorene blir det kaotiske tilstander når flokken med pressefolk skal følge Støre ut og inn av trange rom. Nå ser Jonas litt urolig ut.

– Dere, jeg er pårørende selv. Jeg vet litt om hva det vil si, det med å prøve å ha et privatliv på et sykehjem, sier Jonas der han står i en døråpning.

– Når man er så sårbar som pasientene er her, så syns jeg ikke vi skal … så kunne dere…?.

Så lukkes døra igjen bak ham. Vi blir stående på gangen og lese på oppslagstavla. I uka som kommer vil det bli andakt, og besøk av Greåker mannskor. Ja, og så er det mulig å få treffe besøkshunden Trixie.

Jonas Gahr Støres mor, den tidligere bibliotekaren Unni Gahr, bor ganske riktig på sykehjem i Oslo. For rundt tre år siden flyttet hun dit sammen mannen, den tidligere skipsmegleren Ulf Jonas Støre. I januar i år døde han, 91 år gammel. Jonas pleide å besøke foreldrene sine flere ganger i uka, og han prøver å få til det samme nå som moren bor der alene.

Selv har han overtatt barndomshjemmet, et 60-tallshus på Ris på Oslos vestkant. I dette strøket var de fleste høyrevelgere da Jonas vokste opp på 60- og 70-tallet. Det var også Jonas’ egne foreldre. Leter man litt bakover i slekta, finner man både kommunister, gårdbrukere og eidsvollsmenn. Det var morfaren Johannes Gahr, en kontorist fra Fredrikstad, som i sin tid etablerte Jøtul-imperiet, og som dermed har «skylda» for at Jonas i valgkampen har måttet svare på mange kritiske spørsmål om hvordan han forvalter sin arvete formue. Farsfamilien kommer opprinnelig fra Levanger i Nord-Trøndelag, og etternavnet Støre er et gammelt gårdsnavn fra Skogn.

###

Foto: Mimsy Møller

På Ris vokste Jonas opp med foreldrene og to eldre søstre. Søstrene forteller i Erik Aasheim og Nina Stensrud Martins bok «Jonas» (2014) om en vilter, søt lillebror som iblant havnet i slåsskamper, men som ikke likte å sove borte. Han likte også at familiens faste tradisjoner ble fulgt nøye. Hver sommer dro de på morsfamiliens familiehytte i Kilsund utenfor Arendal, der bading, fiskesuppe og høytlesing av «Terje Vigen» var fast takst. I vinterhalvåret var det ut på ski, enten man likte det eller ikke. De gikk på ski i Oslomarka, og selvsagt i løypene i nærheten av familiehytta ved Hallingskarvet, et fjell som har fått en nesten mytisk betydning i Jonas` liv. Det var på det fjellet at han i påsken 2014 bestemte seg for å si ja takk til å bli nominert som ny leder i Arbeiderpartiet.

Drøye tre år senere står han altså her, foran en knallrød LO-bod i Moss sentrum, og er Aps statsministerkandidat, som Jens Stoltenberg, Thorbjørn Jagland og Gro Harlem Brundtland har vært det før ham. Han har jobbet og vært tett på dem alle, og sett dem utføre statsministerrollen på nært hold. Akkurat nå minner statsministerkandidaten forresten mest av alt om en slags sirkusdirektør som sammen med truppen sin er på vei til neste forestilling, som skal finne sted på Kirkeparken videregående skole i Moss. (Sirkus-assosiasjonen kommer nok av at LO-boden lokker med egen popkornmaskin, som det oser besnærende av).

«Sirkus Jonas» entrer lokalene til Kirkeparken videregående skole. Etter at Jonas har forhørt seg om mulighetene for lærlingplasser for kokker og servitører i Moss-området, og slått fast at Arbeiderpartiet satser hardt på yrkesfag, toger alle inn på et travelt storkjøkken. Der inne flyr hvitkledde kokkelærlinger fram og tilbake. Det dufter nystekte kjøttkaker og stuet kål.

– Jonas, du må komme å smake på sausen, roper en lærer.

Jonas går bort til kokkeeleven Tellef Berby (17), og titter interessert ned i grytene med kjøttkaker og kål. Han får litt saus på en skje. Smaker. Han blir stille, og med ett er det som om alle på kjøkkenet holder pusten av spenning. Hva vil han synes om sausen?

– Den var bra den, sier Jonas, men legger ettertenksomt til:

– Litt lite salt, kanskje? Nå er jeg jo den som spiser for mye salt, da, men ... Han rekker ikke fullføre setningen før eleven har drysset mer salt oppi gryta. Jonas smaker igjen.

– Jo, nå var den bra! Du lærer vel å lage sausen helt fra bunnen av, du? Selv bruker jeg pose. Jeg må innrømme det. Det blir jo ikke helt det samme, sier Jonas, men bemerker etterpå til Dagsavisen:

– Om du lager de kjøttkakene fra bunnen av og lar dem koke i den posesausen, så blir det bra, det.

– Lykke til med valget, da! roper sausemakeren Tellef når statsministerkandidaten går.

– Ja, det er det som gjenstår nå, nikker Jonas.

Det blir stor oppstandelse på lærerværelset når Jonas Gahr Støre plutselig strener forbi vinduene på vei ut av skolen. De sitter tydelig midt i lunsjen, men nå plukker de fram mobilene sine og prøver å ta bilder av ham fra innsiden. På vei til bussen forteller Jonas at han selv lager mye mat hjemme på Ris.

– Den eldste sønnen min er selvlært kokk, og drev sitt eget firma. Men da han var 18 var han en helt vanlig kid som spiste brødskive eller kjøttkake. Etter at han flyttet hjemmefra, ble han plutselig veldig interessert i mat. Jeg spurte om hvor han fikk den interessen fra. Han hadde fått den fra meg, sa han! Jeg ble litt glad for det. Men hei! Dere står her i blanda vær!

Jonas passerer LO-boden igjen. Der står det noen AUF-ere, som kommer fra skolevalget.

– Har du noen resultater? spør Jonas interessert.

– Ja. Vi vant! sier AUF-eren.

– Yess! stråler Jonas, og blir med oss i pressebussen ned til kaia i Moss.

– Da går vi til ferjekaia med «Oscar 61», sier livvakten med propp i øret. Det blir litt munterhet i bussen over PSTs dekknavn, og Jonas tilstår at han er Oscar.

– Du vet, kjært barn har mange navn! Men her har jeg fått skolevalgresultatene fra skolen vi nettopp besøkte. Ap får 26 prosent, Høyre 18, Frp 8 og SV 15, leser han opp fra lista. Han smiler.

– Ja, her har vi et parlamentarisk grunnlag vi kan gå videre på!

Av Jonas Gahr Støres tre sønner er det bare den yngste som fortsatt går på videregående og kan stemme i skolevalg. De to eldste er i 20-årene. Det er han som liker å lage mat, og så er det han som i sin tid parodierte sin far i skolerevyen. Det skjedde i 2012, på tampen av Jonas Gahr Støres sju år som populær utenriksminister i Stoltenberg-regjeringen. (Før han ble en mer grå helseminister, og lenge før motstandere begynte å kalle ham «tåkefyrsten»). Men i 2012 spilte 18 år gamle Vetle en gira, Mr. Bean-aktig utenriksminister som intenst forsøker å få til dialog og forsoning mellom palestinernes Mahmoud Abbas og Israels Benjamin Netanyahu. Selv skal Jonas også være god på parodier, men da han selv gikk på Berg videregående, var han mest interessert i elevrådsarbeid og debatter. Den gangen, på slutten av det venstreradikale 70-tallet, syns han mange av ungdomspartiene, inkludert AUF, virket litt «sekt-aktige». Jonas har siden uttalt at det var etter at han opplevde klassesamfunnet Frankrike i studieårene, at han beveget seg mot sosialdemokratiet. I 1995 ble han medlem i Arbeiderpartiet.

Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre sitter på kaia og venter på ferja fra Moss til Horten. Snart skal vi krysse den grå Oslofjorden, på vei fra det røde Østfold til det blå Vestfold.

– Hvordan er det å reise rundt med dette sirkuset, og så kommer det stadig folk bort og sier: «Se på denne dårlige målingen for Ap?»

– Det er veldig intenst. Jeg tenker at for å være i dette må du være veldig konsentrert om her og nå. Det viktigste er at vi møter mange mennesker, og de skal møtes på en skikkelig måte. Så må du håndtere mange og veldig ulike ting på en gang. Du besøker mennesker på jobb, du blir opptatt av det, så må du kommentere meningsmålinger, så må du kanskje kommentere en annen sak. Men vi blir jo trenet i dette, da!

– Men denne valgkampen ble vel helt annerledes enn du hadde tenkt på forhånd?

– Ja – og nei, sier Støre.

– Valgkampen ble i sitt innhold langt på vei det jeg hadde tenkt. Vi har fulgt en plan. Vi har lagt fram omfattende politikk på eldre, sykehus, arbeid og skole.

– Men var du forberedt på så stygge tall?

– Så kom de tallene ... De er en del av politikkens vesen. Alle medier skal ha sine svar. Jeg kan på en og samme dag kommentere en dårlig måling for noen, en god for andre, og begge vil at jeg skal tro på målingene. Vi får en veldig meningsmålingsdrevet valgkamp. Sånn er det, jeg skal ikke krangle på det, sier Jonas.

– Men oppgaven vår blir da å forsøke å få oppmerksomheten over på vår politikk, slik at velgerne får vite hva vi står for. Mitt inntrykk er at mange vil snakke med oss. Men jeg har jo merket i to-tre uker nå, at når jeg kommer et sted og vil treffe folk, er riksmediene opptatt av å spørre: «Men hvordan takler du de dårlige meningsmålingene?»

– Og så har det vært mange saker med titler som «Jonas sliter» og «Ap stuper»?

– Ja. Og da vil jeg i alle fall vise dem at jeg går videre. Alle våre tillitsvalgte som står på for oss rundt om i landet, de fortjener å se meg stå på. Allerede etter den første NRK-målingen, den som kom dagen etter partilederdebatten i Arendal, skjønte jeg at tonen for denne valgkampen var satt. Jeg har vært med lenge nok til at jeg så det. Da sa jeg til mine kolleger: «Nå blir det dette. Nå må vi stålsette oss. Nå må vi vise hva vi er laget av».

Den første sjokkmålingen for Ap i august var på 27,1. Siden har partiet vaket rundt der nede. «Så hva er galt med Jonas?» spurte en Nordlys-kommentator. «Er han for utydelig, for rik, for flink, for velutdannet, for intelligent og for fjern fra folkedypet? Er det sånn at elitestempelet sitter så godt klistret til Støre at uansett hva han sier og uansett hva han gjør, så blir han møtt med mistro?» spurte han, men mente det ble en for lettvint forklaring på Aps fall på målingene. I stedet pekte han på at Ap og Høyre er for like, at arbeidsledighet som hovedsak var feil, og at Aps ansvarlighet taper mot populismen. Andre peker på Aps mislykkede flørt med KrF, og at Jonas har håndtert den negative oppmerksomheten rundt sin personlige økonomi dårlig.

Jonas Gahr Støre sitter i kafeteriaen på Bastøyferja og spiser en litt trist baguette etter å ha blitt intervjuet av NRK på dekk. Han forteller at han syns det er surrealistisk å se ansiktet sitt på store valgplakater, og at han sist helg hadde barnebarnet på snart to år på overnatting.

– Det var en vitamininnsprøyting. Men også han legger merke til bilder av meg i aviser. «Beste!» sier han, og peker.

– Hvor mye har din person og «elitestempel» ødelagt for Ap i valgkampen?

– Det må nesten andre svare på. Jeg er med i Ap fordi jeg tror på verdiene i dette partiet. Jeg har tror på et samfunn der alle skal ha like muligheter, og jeg har valgt å bruke livet mitt på å kjempe for det. Hvis det hadde vært penger som hadde drevet meg, hadde jeg holdt på med noe helt annet.

– Kan det være at velgere tenker at du er så rik og vellykket, så «hvordan kan han forstå hvordan jeg har det i min hverdag»?

Nå ser Jonas litt støtt ut over baguetten.

– Du får spørre folk jeg har møtt i deres hverdag, om jeg forstår hverdagen deres. Det er jo det alt dette handler om, å være nær folk for å forstå hverdagen deres. Og jeg har opplevd mye hverdag i Norge.

– Syns du det er urettferdig at folk drar opp din elitebakgrunn?

– Jeg kommer aldri til å klage på at det blir stilt spørsmål ved meg som person. Jeg syns det er naturlig med personfokus i politikken, fordi det er personer som fronter politikk. Men jeg vil tilbake til innholdet i politikken.

– Hvor høyt vil spenningsnivået ditt være på valgkvelden, på en skala fra en til 10?

Jonas smiler.

– Jeg tror vi kan legge det rett oppunder 10, ja! Jeg er selvsagt fryktelig spent. Jeg er spent på hvilken retning landet vårt skal ta, jeg er spent på vegne av dem som har stått på, og jeg er spent på om vi har nådd fram til velgerne.

Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre går i land i Horten, Vestfold, på vei mot enda flere valgkampdager før 11. september. Jonas kan også være på vei mot partiets største valgnederlag siden katastrofeåret 2001. Men han kan likevel fortsatt håpe på flertall for venstresiden og jobben som Norges statsminister. Foreløpig har Sirkus Jonas bare kommet til Sandefjord. Der får Jonas i det minste støtteerklæringer fra Sjømannsforbundets tillitsvalgte i Color Line, som er fornøyd med at Ap vil rydde opp i arbeidslivet til sjøs. Og i Ap-boden får han nystekte vafler.

Fem favoritter

Musikk: Akkurat nå: Coldplay.

Film: «Oslo, 31 august» sitter fortsatt i. Skal se Triers «Thelma» etter valget.

Bok: «Havboka» av Morten Strøksnes.

Mat: Det er høst, jeg velger meg får-i-kål!

Sted: Kilsund ved havet og Hallingskarvet i høyden.

Mer fra Dagsavisen