Nyheter

– Jeg har en hang til å skrive om vanlige folk som havner i uvanlige situasjoner

Forfatter og musiker Levi Henriksen er aktuell med ny novellesamling etter ni år med «roman-flyt».

HVEM: Levi Henriksen (54)

HVA: Forfatter og musiker. Gir i høst ut novellesamlingen «Jern & Metall».

– Det er ni år siden sist du ga ut en novellesamling, hvorfor vender du nå tilbake til dette formatet?

– Det var sånn jeg startet forfatterkarrieren min, og jeg har alltid vært glad i å lese noveller. Så kom jeg inn i en «roman-flyt», men har hele tida holdt novelleskrivingen i live. Bent Hamers film «Hjem til jul», basert på samlingen min «Bare mjuke pakker under treet», har gjort meg kjent som en julenovellist, og gjorde at jeg fikk spørsmål fra ulike tidsskrifter om å skrive nye julenoveller. Da redaktøren min gjennom mange år skulle gå av med pensjon i år, bestemte jeg meg for å gi ut en siste samling i samarbeid med han. Planen var egentlig å gi ut tekster som allerede har stått på trykk andre steder i bokform, men så er jeg sånn skrudd sammen at når jeg først setter meg ned, er det som om man tar av lokket på ketsjupflaska. Derfor har det endt opp med sju helt nye noveller og fire av disse julenovellene, og det er lenge siden jeg har hatt det så morsomt med å skrive.

– Foruten jul, hva er den underliggende tematikken i boka?

– Det ligger i tittelen «Jern & Metall» at dette er historier om arbeid, og hvordan det vi mennesker jobber med bidrar til å forme oss som mennesker. Det er noveller om både en jernbinder, en country-sangerinne, en begravelsesagent og en ambulansearbeider. Alle som kjenner forfatterskapet mitt vet at jeg har en hang til å skrive om vanlige folk som havner i uvanlige situasjoner, og det har jeg også gjort denne gangen.

– I hvilket landskap vil du plassere det – er det lystig, dystert?

– Sammenlignet med den forrige romanen min, som handlet om min fars oppvekst, er dette mye lysere. Samtidig var det noe av det mørkeste jeg har skrevet. Jeg liker å bruke alle fargene, og døden er alltid nærværende i tekstene mine, men livet i enda større grad. Mange beskriver meg som en underfundig forfatter, og det er kanskje passende.

– Tittelen på boka har et historisk fagforeningssus over seg, er dette et arbeiderklassefrieri?

– Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har drevet med frierier i det jeg skriver, men jeg er en gutt fra arbeiderklassen og har alltid hatt en dyp respekt for folk i anstendige yrker. Håndverkere har jeg for eksempel alltid sett opp til, kanskje også fordi jeg aldri har mestret den kunsten særlig godt selv. Du får nok aldri se meg skrive om en akademiker.

– I tillegg til forfattergjerningen er du også musiker. Hvor nært knyttet er disse to rollene?

– Det er nesten umulig å si hvor den ene begynner og den andre slutter, for de glir over i hverandre og jeg bruker mye av den samme tematikken i musikken jeg skriver som i bøkene mine. Som forfatter sitter man mye alene og skriver, og da gir det et kick å få komme ut og spille med gutta. Det å stå på scenen er noe av det jeg liker aller best.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg må nesten velge to. Den ene er bibelen, som både har vært en viktig åndelig veileder og lært meg mye om hvordan en historie kan fortelles. Den andre er «Kjærlighet i koleraens tid» av Gabriel García Márquez, alle romaners mor.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Det hadde nesten vært bedre å spørre hva som gjør meg ulykkelig. Nei da, akkurat nå har jeg fullført et kapittel i en barne- og ungdomsbok jeg skriver sammen med datteren min om Afrika, og det å få til en tekst eller sang føles bra. Ellers er det noe så enkelt som å være sammen med familien, og de få gangene Kongsvinger IL vinner en fotballkamp.

– Hvem var din barndomshelt?

– Det er et vanskelig spørsmål å svare på for en som har hatt omtrent 100 helter. Jeg vil nevne tre stykker; fotballspilleren Kevin Keegan, Johnny Cash og skuespilleren James Arness.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg har et veldig svingende humør. Jeg er mye sur, og har en litt manisk måte å være på. Skulle ønske jeg kunne vært litt mer på midten.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Er det litt negativt ladet? I så fall er det å ta noen øl for mye eller å bli så sur over at KIL taper at jeg slår i reklameskilt. Om det er positivt bruker jeg masse penger på å reise til London for å se en konsert med en av mine favorittartister, som da jeg var så heldig å få se Tom Petty i fjor.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Rent konkret har jeg bare gått i demonstrasjonstog én gang, og det var for å beholde sykehuset i Kongsvinger. Men jeg kunne gått mot krigføringen i Syria, og hvor lite som gjøres i den vestlige verden for å få slutt på grusomhetene.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Nå har jeg faktisk sittet fast i heisen med Bjarte Hjelmeland i forbindelse med et TV-program, men jeg tror jeg må svare noe så kjedelig som kona. Da hadde jeg ikke trengt å tenke på hvordan jeg skulle reagere hvis jeg fikk panikk, og vi kunne fått litt mer tid sammen.

Mer fra Dagsavisen