Christer Knutsen glemte å grue seg til albumslipp

HVEM: Christer Knutsen (42)

HVA: Knutsen har gitt ut tre soloplater, og har brukt de siste årene på å turnere med blant annet Sivert Høyem. Nylig slapp han albumet «A Murder Of Crow» sammen med Marie Munroe. I kveld spiller duoen på Martinique.

– Du og Marie Munroe har jo samarbeidet i mange år – hvorfor kom platen deres først nå?

– Ja, vi har jobbet sammen siden 2004, faktisk. Hun har vært med på mine plater og jeg på hennes. Men vi har vært så opptatte med hvert vårt, så det er først nå vi har hatt tid til å gi det ut og dra på turné. Men vi fant vel ut allerede i 2012 at vi hadde lyst å gi ut plate sammen. Hun spilte en konsert i Bodø, så måtte vi finne en måte å spille hennes låter nedstrippa, som en duo. Og det var vel da vi fant vårt felles uttrykk, eller vår felles knagg. Det er jo noen år siden, så mange av låtene har jo fått modnet ganske lenge, kan du si.

– Du ga ut din forrige soloplate i 2009. Hvordan er det å slippe eget album igjen?

– Det er så lenge siden sist at denne gangen glemte jeg helt å grue meg. Så det har gått veldig fint! Dessuten har mottakelsen vært så overveldende flott at det bare har vært glede. Å slippe album pleide å holde meg våken i ukevis før, men ikke denne gangen.

– Hva slags plate vil du si at dette er?

– Det er jo samme låtskriver og samme stemme som på de forrige platene, så det er jo likheter der. Men på denne platen er det et mye større og mer grandiost uttrykk. «More is more» er nok en passende beskrivelse denne gangen, fordi vi har våget å ta i bruk de litt større følelsene. Der man kanskje har holdt litt igjen tidligere, har vi nå bestemt oss for at livet er for kort til å holde igjen, så vi har bare «gønna på» og brukt de store virkemidlene, både når det gjelder tekst og lydbilde.

– Og nå er dere i gang med turné?

– Ja, vi startet i Oslo forrige helg, og i kveld er det Martinique. Selv om jeg har bodd i Oslo i 18 år er det alltid noe spesielt med å spille i Stavanger. Og Martinique var faktisk en av de første plassene jeg spilte live. Så det blir veldig kjekt.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «On the road» av Jack Kerouac er i alle fall den jeg har lest flest ganger. Det er noe med rytmen i den boken som er utrolig inspirerende. Når han har det kjedelig er det trått skrevet, og når han har det fett, så svinger det av språket.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Noe så kjedelig og fantastisk som familien min.

– Hvem var din barndomshelt?

– Bob Dylan. Jeg hadde hele veggen full av avisutklipp.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg stresser for mye med ting jeg ikke kan gjøre noe med.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg har en jobb jeg får skeia ut i, så når jeg skal skeie ut ligger jeg på sofaen.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Oljeboring i nordområdene kunne jeg gått i tog mot.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg kunne godt tenke meg å stå i heisen med Nick Kent. Så kan han fortelle meg rockeskrøner i timevis.