Kultur

«Isle Of Dogs»: Håpløshetens kjøtere

En fascinerende godt sammenskrudd fabel fra Wes Anderson, om samhold, solidaritet og hunder med høysnue.

5

ANIMASJON

«Isle Of Dogs»

Regi: Wes Anderson

USA, 2018

Du finner knapt større kontrast til de striglete amerikanske animasjonsfilmene enn Wes Andersons «Isle Of Dogs». Den amerikanske visjonæren har skapt en japanskinspirert hybrid mellom en thriller og en skrudd komedie, der smått psykotiske, suicidale, loppebefengte og nysende fillebikkjer kjemper for en bedre verden. Mest for seg selv, men også for «menneskeheten».

Med «Isle Of Dogs», som er hans første såkalte «stop motion»-animasjon siden «Den fantastiske Mikkel Rev», skriver Anderson et nytt kapittel i animasjonshistorien – og ikke minst i sin egen lekegrind som han har bygd opp med boblende fantasi, fargerik kreativitet og et helt egenartet cinematisk blikk rettet så vel mot horisonten som bakspeilet. Sjelden, om noensinne, har han skapt et så skrudd verdensbilde som i «Isle Of Dogs», men som med «Grand Budapest Hotel» er det ikke mer skrudd enn at man tydelig ser parallellene til virkeligheten. Jo verre virkeligheten arter seg, jo frodigere blir Andersons allegoriske nidviser over forfall og politisk populisme.

«Isle Of Dogs» handler kort fortalt om hvordan myndighetene i storbyen Megasakis i et dystopisk framtidig Japan forviser alle hundene i byen til en øy etter at hundepesten truer med å bli en farlig smittebærer også for menneskene. Øya er byens egen søppelfylling, og mot et bakteppe av fascistisk renkespill fra byens ordfører Kobayashi (Kunichi Nomura), starter en utryddingsprosess som kun de smarteste hundene ser rekkevidden av. Utfordringen deres er at de er akkurat så tilbakelente og «coole» som man kan forvente av en flokk velsituerte hunder som blir redusert til bakgårdsbikkjer på en søppelfylling der overlevelsen sitter i den intellektuelle stoltheten og ikke i evnen til å finne mat. Her snakker vi tross alt om kjøtere som siterer de store filosofene og som før pesten tok dem pleide å feire bursdager med kobebiff.

«Isle Of Dogs» er et motsetningenes overflødighetshorn. De klare fargene vi har vært vant til fra Andersons filmer siden det store gjennombruddet med «The Royal Tenenbaums», er her mer utvannet og tilsjasket, helt i tråd med filmens melodramatiske tematikk. Men den er likevel kontrastrik også i det visuelle, med islett av japanske bilder og visuelle virkemidler som bidrar så vel til humoren som til filmens ferniss. Wes Anderson har lent seg mot dramatikeren Tom Stoppards gamle arbeidsformel i utklekkingen av «Isle Of Dogs». Den sier at det først er når to tilsynelatende motsetningsfylte ideer krasjer, at nye historier kan oppstå. Her hadde han og idéteamet et bilde av en hundeflokk hensatt til en søppeldynge, som de så kombinerte med en samstemt kjærlighet til japansk film. Dermed får vi et lett surrealistisk og futuristisk drama inspirert av legender som Akira Kurosawa og animatøren Hayao Miyazaki, sauset sammen med tørr satire av det frodige slaget.

Som i «Den fantastiske Mikkel Rev» er også «Isle Of Dogs» såkalt «stop motion»-animasjon med dukker, og med et stemmegalleri som er uforlignelig. Fremst i «flokken» finner vi Chief (Bryan Cranston), Boss (Bill Murray), Rex (Edward Norton), King (Bob Balaban) og Duke (Jeff Goldblum), som danner hovedkobbelet i en handling som har et viltvoksende birollegalleri, hundefigurer som bærer stemmen til Tilda Swinton, Yoko Ono, Harvey Keitel, Greta Gerwig og en rekke andre. Og selvsagt snakker vi om en fabel, proppet med stoisk svart humor og absurde scenarioer, om dialoger så rike på detaljer og underspilte poenger at man gir seg ende over. Men i historiens mange mer eller mindre antydende lag ligger kloke fortellinger rundt rasisme, diskriminering, maktmisbruk og totalitarisme. Dette rommer en klar systemkritikk mot virkelighetens inhumane politiske prosesser, og filmens rufsete uttrykk og finurlige tematiske forelegg gjør den til en sjelden varm, inkluderende og nydelig humanistisk film om nestekjærlighet, rettferdighet og overlevelse.

Anderson har åpenbart stor kjærlighet til og respekt for hunder (tittelen kan også uttales «I love dogs»), og dyrenes instinkter vekkes til live når en ung gutt (Koyu Rankin) krasjlander på den darwinske søppeløya i søken etter sin beste venn her i verden – hans hund. Mens bikkjene selv er i ferd med å gå til, ja, hundene, blir en gutts iherdige søken etter en bedre tilværelse nøkkelen til også deres videre eksistens. Det og en gyllen tidligere showhund ved navn Nutmeg (Scarlett Johansson) som vekker helt andre instinkter. Kort sagt et hundeliv blandet med japansk framtidsfolklore og Wes Andersons fascinasjon for å gjøre det stormannsgale og detaljrike allmenngyldig. Det kan knapt gjøres bedre.

Mer fra Dagsavisen