Nyheter

I skyggen av Amundsen

Polarfilmhelt Pål Sverre Hagen vil nok nødig ende opp som kollega Liam Neeson, tryne i PR-løypa ved å fortelle noe personlig om seg selv under en filmlansering. Så han holder seg til manus.

Begge er kinoaktuelle i iskalde omgivelser disse ukene. Den ene gikk på trynet, men vår mann holder seg flytende over ishavet.

For Liam Neeson kom smellen da han trakk linjer fra eget liv under lanseringen av filmen «Cold Pursuit» – nyversjonen av norske «Kraftidioten». I et intervju med The Independent fortalte Neeson hvordan han for mange år siden hadde gått i gatene og håpet på å treffe en «mørkhudet» å ta, etter at en venninne av ham ble voldtatt. Uttalelsen førte til skandale, et ras av kritikk mot «rasisten» Neeson og at rød løper-premieren på «Cold Pursuit» i New York ble avlyst. Denne uka måtte regissør Hans Petter Moland forsvare Neeson under filmfestivalen i Berlin, selv om han egentlig var der for å promotere «Ut å stjæle hester».

Vår hjemlige helt på glattisen, både «Ut og stjæle hester»- og «Amundsen»-aktuelle Pål Sverre Hagen, har kanskje klokelig valgt en annen taktikk ved lanseringen av ukas norske film.

– På mange måter er det selvmotsigende at en skuespiller privat sett skal være en kjent person, en person som får mye fokus. Det går i konflikt med oppdraget vi har. Min jobb er jo å bli en annen! Dette har nok også med min personlighet å gjøre, men jeg opplever det som veldig riktig å ikke ta fokus vekk fra karakteren jeg skal være, sier Hagen.

HER kan du lese anmeldelsen av «Amundsen».

Fem timer i sminkestolen 

Det skriker ikke Roald Amundsen av denne Stavangergutten, som faktisk også har klokkeren østlandsdialekt. Der polarforskeren i tidlig alder fikk spørsmålet om «hvorledes i all verden har De båret Dem ad med å få slike muskler?». melder ikke det samme spørsmålet seg like umiddelbart i møte med Hagens mer rolige måte å være på. For Amundsens evne til å vise muskler, hans rastløse, dominerende og ofte arrogante karakter, har Hagen for øyeblikket gjemt bort i seg selv.

Saken fortsetter under bildet. 

###

Pål Sverre Hagen har lite til felles med polarhelten Roald Amundsen, bortsett fra kjærligheten til naturen. Foto: Siri Øverland Eriksen 

Som på bestilling møtes vi i en hytte på Frammuseet. Her glir vi begge inn i utstillingen, og turister stopper ofte opp for å se på fotografiene av en stram Roald Amundsen i saueskinn som henger på veggene rundt oss. Hvert kvarter skyller en simulert storm på åpent hav over museumslokalet og bidrar til et drag av ufrivillig komikk.

Hvis Amundsen i denne situasjonen hadde grepet roret for å sette kurs eller bare markere seg, ville trolig Hagen stilt seg der for å få den beste utsikten til å skue over og observere situasjonen. Ønsket hans er å være modig der foran roret. Ikke for å vise seg fram, men for å tørre å være sårbar.

For Hagen er sindig og tilbaketrukken, han snakker rolig og er svært nysgjerrig – i andres historier. Lidenskapelig snakker han om alt som ikke handler om ham selv; om kunsten, om de store metafysiske spørsmålene som omkranser livene våre og for øyeblikket om Roald Amundsen.

– Er ikke det et noe paradoksalt utgangspunkt? Litt spissformulert er skuespillerbransjen en form for kappløp der et fåtall virkelig vinner?

– Det er klart det er et konkurranseutsatt yrke, absolutt. Jeg vil jo ikke si at jeg gjemmer meg akkurat, selv om det kanskje kan virke sånn. Jeg tenker det er ganske vanlig at skuespillere er reserverte. På samme måte som Roald Amundsen skjulte seg bak sin ikonstatus, så kan jeg som skuespiller gjemme meg bak rollene mine. Kanskje er det noe motsetningsfylt i det å både ville gjemme seg bak rollene sine, og samtidig være den som tar den plassen, fyller karakteren med sin egen kraft, sier han.

Selv om merittlisten til vestlendingen etter hvert er spekket av nasjonalhelter, var «operasjon Amundsen» ikke uten utfordringer. Fem timer hver dag i sminkestolen antyder at skuespilleren, som attpåtil har blitt nybakt pappa for andre gang, fysisk sett ikke ligner nevneverdig på polarhelten.

– Det hjelper å ha fått søvnsyklusen din knust til sandkorn når man skal sitte fem-seks timer i sminkestolen for å bli til Roald Amundsen. Det å få barn har faktisk gitt meg en robusthet som skuespiller, som menneske derimot, å få disse små klonene inn i livet, det er en kombinasjon av magi og helt konkret, bleieskiftende-, «få-dagene-til-å-gå-opp»-type hverdag, sier Hagen og smiler.

Noen intense uker både i sminkestolen, og i denne premieretiden, har det blitt, ettersom datter nummer to ble født nesten samtidig som «Amundsen»-filmen kom ut.

– Vi lever jo ikke et helt typisk familieliv, men har vært flinke til forberede oss på den tida her. Noen ganger kan jeg tenke på mine forfedre som levde på sjøen i møte med dette yrket. Som dem må jeg også dra ut, men så jeg vender hjem for å være med dem på fulltid når alt dette legger seg, sier han.

Les også: – Amundsen brukte store og litt «quirky» ord i kjærlighetsbrevene 

Skarre-r for fall 

Karakteren som Hagen helst vil stå i skyggen av, Roald Amundsen, er uforløselig knyttet til historien om Norge. Enigheten om hva den historien handler om stopper der. For noen er Fram-ekspedisjonen en historie om en pionèr som bokstavelig talt satte Norge på kartet. For andre er dette en historie om et vilt og uforsvarlig nasjonalbyggende prosjekt, der en nærmest machiavellisk ekspedisjonsleder gledelig spiste hundene sine til middag for å komme seg hele veien til målet.

– Kunnskapsnivået om Roald Amundsen i dette landet er helt enormt. Det finnes så mange forskjellige meninger om ham der ute, og helt konkrete hendelser kan bli beskrevet helt forskjellige fra ulike kilder. Men i det store og hele opplever jeg at det ikke er merkelig å tenke på ham som den beste polfareren i verdenshistorien. For de tingene han gjorde og fikk til, virker nesten ubegripelige når du tenker på det i dag. Hva var nøkkelen til den suksessen? Hvorfor ble han så god på det? spør Hagen videre, som har særdeles god trening på å stille spørsmål om karakteren han opplevde som gåtefull.

– Jeg tenker at Roald var et menneske som var mer hjemme ute på isen og i villmarka, enn i sivilisasjonen. Jeg har også tenkt mye på om han reiste til noe eller fra noe. Jeg tror han på mange måter hadde det bedre der ute enn i det mer normale livet. Mytebyggingen rundt Amundsens suksess handler jo ofte om jernviljen, hans kompromissløshet og den målrettede styrken hans. Det er klart at det var avgjørende. Men jeg tror evnen hans til å skape et hjem så langt hjemmefra også var en viktig del av hvorfor han greide å gjennomføre alt han gjorde. For han omtalte jo disse basene, Framheim på Sydpolen for eksempel, konsekvent som hjem, sier Hagen.

For Hagen er følelsen av hjem akkurat nå splittet femti-femti mellom Norge og Sverige. Han bor både på Nesodden og i Stockholm med kone, to døtre og en bonusdatter.

Han ble født i Stavanger, flyttet som niåring til Nesodden, og i møte med østlendinger som kanskje allerede hadde samlet troppene i forent nynorsk-kamp, sto dialekten, og da spesielt skarre-r-en, raskt for fall. Stavangerdialekten fant han senere tilbake til, og er å regne som en dialekt-kameleon.

Skuespillerdrømmen kom med tenårene, selv om det gjorde vondt å ta reiseruta buss-båt-buss-tog-og-så-buss for å gå på dramalinjen i Bærum. Kanskje hadde det ikke blitt skuespiller av ham hvis det ikke hadde vært for den melkeruta, men søvnmangelen på denne reiseveien preger ham den dag i dag, spøker han.

Selv om mange byggesteiner ble lagt i Oslo-området, vil hjertet likevel alltid være i Stavanger, og i den kraftfulle, spektakulære vestlandsnaturen der oppe. Som nordmann var det heller ikke uproblematisk å flytte til Sverige.

– For meg var det en reell prosess å forsone meg med Østersjøen. Jeg hadde fordommer i begynnelsen og tenkte at disse landene som er knyttet til den har ødelagt sjøen med forurensning. Men så skulle jeg jo bo der i perioden, og måtte lese jeg meg opp. Østersjøen er av spesiell sårbar av natur, fordi den ikke er salt og ikke er fersk. Det er ingen som føler seg hjemme der! Du kan fiske torsk og gjedde på samme tid. Det er fascinerende, men for en nordmann som er vant til enten eller – det blir jo også veldig merkelig!

Les også anmeldelsen av «Ut og stjæle hester»: Sanselig, mesterlig og unikt vakker 

På sporet av klimakrisen 

Nå som vi er inne på dette liksom kollektive ordet, som ofte kan smake litt vondt, nemlig «det norske», må Hagen tygge og smake på det, før han sier noe mer. For gjorde egentlig ferden inn i det gåtefulle landskapet Amundsen noe med hans nasjonalfølelse?

– Det er jo interessant å se og kjenne på hvilke mennesker en nasjon løfter fram som sine ikoniske skikkelser. Vi nordmenn har ofte delt ut heltetitler til mennesker som har utrettet noe fysisk og konkret, som Sonja Henie, Thor Heyerdahl, Nansen og Amundsen. Roald Amundsen var jo utvilsomt ekspedisjonsleder og kaptein, men de hadde en flat struktur om bord som jeg tror vi liker å tenke på som veldig norsk. De vasket alle skitne underbukser på skift, og i motsetning til Robert Scott var det ingen militær rangordning, et hierarki. Vi liker jo å tro i dette landet at den kollektive inngangen har noe for seg, sier han, før han legger til:

– Og kjeks og sjokolade som den ultimate rasjonen når du skal ha en kort pause på skitur! Det er gøy, hva sånne myter bygges videre på, sier han ler.

Men hvis Hagen skal trekke noen form for nasjonal identitet ut av historien om Amundsen, så har det i grunnen lite med landegrense rundt Norge å gjøre.

– En av mine største opplevelser med dette materialet var at Amundsen, så vel som Nansen og det norske forskermiljøet, var på sporet av klimakrisen vi står midt oppi nå, for over hundre år siden. Amundsen skrev i sin siste skandaleomsuste biografi at forholdene på Nord- og Sydpolen var viktigere for været i New York og Paris enn alt annet, utenom solen. Jeg fikk frysninger da jeg leste det, for vi står midt oppi dette i dag!

– Når jeg ser disse utrolig store landområdene, merket med norske navn og norsk historie, tenker jeg at den viktigste arven vi har fra disse folka er å kjenne på et ansvar for polene. Vi må høre godt på hva polarforskermiljøet har å si i den kommende tida, tenker jeg.

Hagen har brukt polarforsker-miljøet flittig, for han er en skuespiller som gjør research. I gjennombruddsfilmen hans, Erik Poppes «deUSYNLIGE», brukte han mye tid i fengsel for å forstå de innsatte. Med Thor Heyerdahl og «Kon Tiki» var det, i likhet med «Amundsen», historie- etter historieside som skulle lagre seg i minnebanken.

– Det er en veldig spesiell måte å bli kjent med et annet menneske på. Det å skulle bli noen andre. Det er «weird» – jeg har jo verdens merkeligste yrke. For å bli fri som kunstner må jeg vite så mye som mulig, så jeg kan føle at jeg i det hele tatt får lov til å komme med en tolkning. I selve filmøyeblikket må jeg stole på at jeg vet nok til at jeg kan tørre å være intuitiv. Det er jo det som gjør dette til et kunstprosjekt og ikke til en dokumentar, at de menneskelige rommene der Amundsen trer fram, til en viss grad har vært basert på frie tolkninger fra meg, sier Hagen.

Skuespilleren tar en pause, og håper det han skal si ikke høres for New age ut. For selv om filmen unektelig binder seg til virkeligheten, er jo bare tanken på å gjenskape noe virkelig – virkelig umulig.

– Det som er med virkeligheten, er at når et øyeblikk er over, så har dette blitt til en historie. Vi inngår også i andres historier, som disse som ser på oss, sittende i Fram-utstillingen og snakke. Vi blir forskjellige personer ut ifra hvem som ser oss. Noen vil dømme oss, andre vil forstå oss når vi er borte. Det er vel bare én ting vi vet sikkert, at det eneste som gjenstår når et øyeblikk eller et liv er over, er en historie.

– Utover det er jo historien levende, fordi den forvaltes av vi som lever i dag. Hvordan vi tenker på historien, blir jo historien. Vi har massevis av fakta, men samtidig må vi alle sammen, kollektivt, lappe fortida sammen til en forståelse av hva som skjedde. Og det gjør dette møtet mellom virkeligheten som ikke finnes lenger og historien så spennende. Jeg synes også det er fascinerende hvordan vi i det norske språket ikke engang skiller mellom ordene, historie og historien. På engelsk har du jo story og history, de gjør et poeng av å skille de to, sier Hagen ivrig.

Naturen, det er ofte der det starter for Hagens del. Først satte fødestedet, Stavanger og Vestlandets natur, standarden. Så kom vannkanten på Nesodden, og mange timer på korte båtturer.

– Jeg blir forbauset igjen og igjen når jeg ser eksempler på at vi ikke tar vare på naturen vår. For meg er det virkelig unorsk, sier han.

Helst i øredøvende stillhet, der naturens grønne lunger hever seg under føttene på ham, starter han dagen sin.

– En kompis som har kjent meg siden jeg var liten spør meg alltid: «hvor lenge kan du komme unna med historien om at du egentlig skulle bli marinbiolog?» Men jeg skulle virkelig det! Jeg var, og er, utrolig opptatt av havet og alt som befinner seg der nede, sier Hagen.

Han hater ikke byer, kan han fortelle, men han må omsider vekk fra asfaltjungelen. Det tror han er grunnen til at han gjennom livet har reist mye rundt, og ofte ikke vært bosatt så lenge på hvert sted. Han føler seg hjemme der få andre har vært, og trangen for å finne de øde områdene han kan oppleve helt uforstyrret, har blitt viktig.

Er det noe Amundsen og Amundsen-tolkeren har til felles, må det være naturen. I det fiktive møtet mellom polarhelten og skuespilleren, må det ha oppstått noen oppglødde samtaler om hvordan det er å føle seg hjemme på gudsforlatte steder. Men i motsetningen til Amundsen har det uberørte i naturen ikke vært Hagens å erobre, tvert imot.

– Når jeg kommer til et nytt sted er det fram med kartet for å finne hvor det er størst mulig naturområde, som jeg kan oppsøke og bare være i. Spesielt når jeg jobber mye, må jeg til slutt ut. All form for natur som er uberørt er helt utrolig vakkert, om det er en isvidde, en ørken, en skog, et fjell. Bare mennesker ikke har vært der og rota for mye, så er det perfeksjon uansett.

Les også: Tørkesommer og voldsomme flommer er den nye normalen (+)

Løvtrær på rider-lista

Hagen kan være litt diva også. En stjerneskuespiller har sine krav, eller en såkalt rider-liste, noe han ville ha på jobb. Sånn som Beyoncé. Hun vil ha kyllingvinger neddynget i cayennepepper bak scenen, eller Iggy Pop, som vil ha noen forkledd som Bob Hope ventende på ham etter opptreden. Hagen hadde skrevet dette på listen:

– Skog, løvskog, helst eldre og uberørt de siste hundre år eller mer. Under arbeidet med «Amundsen»-filmen, fikk jeg til slutt en etterlengtet fridag. Produksjonen oppfylte ønsket. I skogen lot de meg stå til lading til kvelden kom. Der plugget jeg inn kontakten.

Pål Sverre Hagen

* Pål Sverre Valheim Hagen, født 6. november 1980 i Stavanger

* Aktuell som Roald Amundsen i «Amundsen», foruten «Sonja» og «Ut og stjæle hester» .

* Gikk ut fra Statens Teaterhøgskole i Oslo i 2003.

* Jobbet på Hålogaland Teater, Det Norske Teatret og Nationaltheatret.

* Slo igjennom med Erik Poppes «deUSYNLIGE» i 2008.

* Har spilt i filmer som «Max Manus» , «Kon Tiki» , «Jernanger» , «Kraftidioten» , miniserien «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?», NRK-serien «Valkyrien».

* Mottatt Kanonprisen og Amanda for beste mannlige hovedrolle for «deUSYNLIGE» , Amanda for Thor Heyerdahl-tolkningen i «Kon Tiki» og Gullruten for «Valkyrien».

Fem favoritter 

Musikk: I tilfellet Amundsen: Mye Nils Petter Molvær og dommedagspreget elektronika.

Film: Overraskende svak for animasjon, gjerne japansk, og natur­dokumentar.

Bok: «Moby Dick»

Mat: Familiefavoritt akkurat nå: Brosme.

Sted: Ute.

Mer fra Dagsavisen