– Hvis jeg ikke hadde skjønt at «nå må jeg slutte», så hadde jeg nok drukket meg i hjel

Bokdebutant Martin Svedman har skrevet diktbok om å være alkoholiker og tror dikt kan være viktig for å minne om alkoholismens harde realiteter.

– Jeg har alkoholismen i meg fortsatt. Den lever jeg med. Det er noe som gjør meg annerledes enn andre mennesker, på en måte.

Det er åtte år siden Martin Svedman var aktiv alkoholiker. I dag er han tørrlagt og aktuell med debuten «Når jeg drikker», diktsamlingen er inspirert av sin egen historie og hyllet av kritikere, og første opplag er utsolgt fra forlaget Cappelen Damm.

– Det var jo alkoholen som ga meg sinnsro, og også karakteren i boka. Det var da jeg drakk at jeg tenkte «nå er jeg meg selv, nå kan jeg gå ut i verden igjen». Virkeligheten ble snudd opp-ned. Jeg følte meg normal da jeg drakk, men så tippet det over.

Les også: To arkitekter har fått en vill idé de tror vil lindre Oslos kunsttørke: Et containergalleri (DA+)

Ikke selvhjelpsbok

Men «Når jeg drikker» er ikke en selvbiografi, heller ikke en selvhjelpsbok.

– Det er jo en diktsamling først og fremst, det er han klar på.

–  Det er selvfølgelig mye av mine egne opplevelser i boka, men kanskje mer er dette et portrett av hvordan en person har tenkt mens han drakk. Det er en sinnstilstand, en desperasjon. Det er om en person som ikke skjønner hvor ute å kjøre han er, forteller Svedman.

– Jeg leser jo romaner hvor det drikkes like mye som i min bok, men der det ikke er fremhevet om hovedpersonen har et problem. Men i min diktsamling, er det en sånn ironi i teksten hele veien, for at jeg vil at leseren skal skjønne at han har et problem. At dette er ikke normalt. Det er noe creepy med hele gutten i barndomsdiktene. Det er ikke sånn det skal være. Men han skjønner ikke det selv.

Det er de momentene han har prøvd å fange i diktene.

– Som det ene diktet, der han sier til seg selv at han går aldri på brune puber, det er ikke hans type ting. Han liker ikke det. Men det kommer likevel frem av det diktet at han går på disse pubene. Det er den der insisteringen på at «jeg har fått nok, jeg er ferdig med det».

Selv har han hatt perioder der han har slitt med å klare en uke uten å drikke.

– Da gikk det veldig fort utover nervene mine. Jeg fikk jo ekstremt mye angst. Hvis jeg prøvde å slutte, så var det ekstremt angsfylt.

Var ikke klar for å slutte

Derfor var det også vanskelig for Svedman å forsøke å slutte å drikke på tidligere stadier av livet.

– Og den røde tråden her er jo at karakteren i diktsamlinga prøver alt mulig. Alt det hovedkarakteren har vært borti av mulige løsninger, alt det tror jeg er ting som kan funke, men for meg var det litt sånn at det handlet mer om når jeg var klar for det. Det var ikke sånn at muligheten til å få hjelp ikke fantes, men jeg var ikke klar til å si at «det her vil jeg ikke holde på med lenger». Det der er en individuell beslutning som måtte til, til slutt. Hvis jeg ikke hadde skjønt at nå måtte jeg slutte, så hadde jeg nok endt med å drikke meg ihjel, forteller han.

Les også: Nå skal denne nordmannen spille på SXSW (DA+)

Men det er en oppdagelse man må gjøre selv, poengterer forfatteren.

– Jeg tror diktningen også har vært viktig for meg selv. Jeg tror det er svært viktig for å minne meg selv på realitetene ved alkoholisme. At jeg har kontakt med den delen av meg selv. For hvis jeg undertrykker den, så kommer den tilbake, avslutter han.