90 år og én dag gammel kunne Kåre Willoch ha benyttet anledningen til å trekke seg tilbake, som det heter når folk 30 år yngre enn Høyre-legenden tar tidligpensjon. Den slags ligger ikke for Willoch. Snarere har den tidligere Høyre-lederen (1970–1974) og statsministeren (1981–1986) brukt årene etter han gikk av som fylkesmann (1989–1998) til å etablere seg som en av vår tids viktigste stemmer.
Konservative historikere vil fortsette å stå mot radikale historikere i diskusjonen om Willochs betydning som statsminister. Bidro han til innføring av jappetiden og nedbygging av velferdsstaten, eller sto Willoch for en nødvendig modernisering av et samfunn som var stivnet av detaljregulering? En annen tidligere statsminister, Thorbjørn Jagland, har pekt på at Gro Harlem Brundtland stort sett lot Willochs reformer være da hun overtok styringen igjen i 1986. Reparasjonspolitikken Høyre utførte var ikke verre enn at Ap kunne bygge på resultatene.
Utviklingen av Willochs tynne, men distinkte røst til å bli noe mer enn bærer av den gamle statsmannens nostalgi, bygger på hans tro – eller snarere viten – på at rasjonell tenkning må ligge bak politikken. I så måte er faktaorienterte politikere og senere statsministre som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Erna Solberg elever av Willoch. Lite fakter, men heller fakta som politiske byggesteiner, er Kåre Willochs politiske metode.
Det har vakt oppsikt at en tidligere Høyre-statsminister har vært så tydelig i sin støtte til palestinerne, men på samme måte som i synet på klima, barnetrygd og sanksjoner mot Russland, er Willoch rasjonell. Det kreves ikke dypdykk i folkerett for å se at Israels håndtering av Palestina er hårreisende. I en tid der ukontrollerte følelser får alt fra bompengemotstandere til presidenter til å opptre som pøbler, framstår jubilanten Willoch som mer nødvendig enn noensinne.