For Ap er hovedmålet med skolen at den skal gi alle våre elever like muligheter til å bli hva de vil i livet. Illustrasjonfoto: NTB scanpix

Hva med Stavanger?

KRONIKK: Tre forslag vi håper et bredt flertall vil stille seg bak.

Rogalandsavis

Av: Dag Mossige (Ap), kommunalråd i Stavanger 

«At de som trenger det mest ikke trenger en pedagog - det er for meg umulig å skjønne». Det er det også for oss i Arbeiderpartiet.

Utsagnet fra skoleforsker Thomas Nordahl falt på den nylig avholdte Fylkesmannens Utdanningskonferanse, som i år omhandlet et stadig mer omdiskutert tema: Spesialundervisning i skolen. Nettopp på grunn av kontroversene omkring spesialundervisning – om ulempene, for mange, er større enn gevinstene –  må politikerne lytte når Barneombudet, PP-tjenesten, pedagoger og skoleforskere seg imellom er enige: Det bærer fullstendig galt av sted når de av våre barn som har størst behov for hjelp, får det dårligste tilbudet. «Barna skal kjenne at vi bryr oss», sa fylkesmannens utdanningsdirektør Sølvi Ona Gjul. Da må vi sikre at elever som i kortere eller lengre perioder mottar spesialundervisning, møter de beste pedagogene vi har, i godt egnede undervisningslokaler.

Nordahl leder et utvalg som om få uker vil fremlegge en rapport om hvordan det spesialpedagogiske tilbudet kan bli bedre. Han og flere med er kritiske til effekten av spesialundervisning, som samfunnet bruker to milliarder kroner på årlig. Spesialundervisning er nødvendig, sier opplæringsloven, når «ein elev ikkje har eller kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbodet». Det er desto viktigere at den gis av folk med spesialpedagogisk og pedagogisk kompetanse. Men i fjor viste en knusende rapport fra Barneombudet at altfor mange barn ikke får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Forskningsprosjektet «Spesial-undervisning i storbyene» konkluderte at for mange skoler lar assistenter ta seg av undervisningen, og at bruk av ufaglært arbeidskraft øker. Mange assistenter er dyktige barne- og ungdomsarbeidere som gjør en viktig innsats for barna og skaper gode relasjoner for læring. Men det er spesialpedagogen som må ha hovedansvar for å organisere og utføre undervisningen. Ellers, som forsker Peder Haug sa på fylkesmannens konferanse, kan vi ikke se bort fra at spesialundervisning gjør at elever faktisk presterer lavere, enn om de ikke hadde fått det. Det er drastiske ord. 

Arbeiderpartiet har lenge fremhevet at høyere lærertetthet, og høy kvalitet på den ordinære undervisningen, kan hjelpe mange før de må ha spesialundervisning – og at kortere, intensive kurs i grupper, kan være bedre enn 1-1-undervisning. Skoler som Vaulen og Smiodden viser til positive resultater ved å sette inn ekstra ressurser i klasserommet, heller enn å ta elever ut på grupperom. Vi ønsker også å se nærmere på modellen til Dovre kommune, som har redusert frafall i skolen. Stavanger har en dyktig og etterspurt pedagogisk-psykologisk-tjeneste, og i Lenden skole- og ressurssenter et unikt kompetansemiljø som gjør en meget viktig jobb med å bistå skoler slik at barn kan få et godt opplæringstilbud både ved hjemmeskolen og alternative læringsareaner. Begge er under press – dessverre også på grunn av budsjettkutt. 

Spesialpedagogikk og spesialundervisning har i mange sammenhenger fått et ufortjent negativt fokus. For babyen må ikke kastes ut med badevannet: Læringspotensialet er stort i spesialundervisning, i og utenfor klasserommet. Ikke alle barn har forutsetningene til stede, hele tiden, for inklusjon i klasserommet, og vil trenge et skjermet tilbud. Samtidig må vi må være krystallklare: Hjelpen skal gis av faglært arbeidskraft. 

Hvordan er så forholdene i Stavanger? Arbeiderpartiet vil denne uken ta dette opp i en interpellasjon i kommunalstyret for oppvekst.  På landsbasis vet vi at halvparten av spesialundervisningen utføres av pedagoger uten spesialpedagogisk tilleggsopplæring, og at arbeidsforholdene ofte er krevende, med dårlig tilrettelegging for både grupperom og inkluderende klasserom. Som Haug uttrykte det: «Hadde jeg hatt en så dårlig arbeidsplass som noen av disse, hadde arbeidsplassen blitt stengt av Arbeidstilsynet.» Har Stavanger nok spesialkompetanse for å utføre effektiv spesialundervisning, og gis denne under tilstrekkelige fysiske forhold for elever og lærer? Vi fremmer tre forslag vi håper et bredt flertall kan stille seg bak: 

1) Kommunalstyret for oppvekst ber rådmannen om å kartlegge hvorvidt den spesialpedagogiske kompetansen i stavangerskolen er tilpasset behovet for spesialundervisning, og gi en tilbakemelding på hvor mye spesialpedagogisk hjelp som i dag gis av assistenter uten pedagogisk eller spesialpedagogisk utdanning. Rådmannen bes om å vurdere ekstra rekrutteringstiltak for å sikre tilstrekkelig spesialpedagogisk kompetanse, samt å prioritere spesialpedagogisk videreutdanning i Stavangerskolens kompetanseløft. 

2) Rådmannen bes om å kartlegge hvor behovet for skjermede rom og mer fleksible løsninger for bruk til både spesialundervisning og inkluderende undervisning er størst i Stavanger. Rådmannen bes i denne forbindelse om en tilbakemelding om fordeler og ulemper ved å ha en fysisk tilpasset spesialavdeling i hver bydel, med det formål at elever i kortere eller lengre perioder kan motta spesialundervisning i skjermede avdelinger i eget nærmiljø. 

3) For å sikre at skoler som ønsker å avholde kurs med PPT som del av sitt systemarbeid for kompetanseheving av ansatte har nok midler til å gjøre dette, bes rådmannen til neste budsjettbehandling øremerke midler til en egen pott til dette formålet.

For Arbeiderpartiet er hovedformålet med skolen at den skal gi alle våre elever like muligheter til å bli hva de vil i livet. Først når dette også gjelder barn i spesialundervisning, kan vi si at skolen virkelig har, i utdanningsdirektør Gjuls gode ord, «utjamningskraft». Behovet for en omlegging av spesialundervisningen, og hvordan vi gir den, er åpenbart. Vi avventer spent Nordahl-utvalgets konklusjoner, som utvilsomt vil høste bifall såvel som motstand. Men ingenting hindrer oss fra å handle lokalt i mellomtiden.