Nyheter

Hundre år siden «Hasiv» ble født

Tirsdag 5. september er det 100 år siden en av de meste kjente og folkekjære journalistene i 1. ste Mai og Rogalands Avis, Halvor «Hasiv» Sivertsen, ble født.

Av Engwall Pahr-Iversen

Det er neppe noen andre i distriktet som har lært så mange barn å svømme som «Hasiv» gjorde. Og det er vel heller ingen friidrettsleder som har vært så opptatt av betydningen av ulike hopp uten tilløp for den oppvoksende slekt som den mangeårige Frisinn-formannen.

Da jeg begynte som yngstemann i RA sommeren 1964, var jeg imidlertid mest forundret over at avisen hadde en sportsredaktør som verken var opptatt av – eller interessert i – fotball. Denne mest publikumsattraktive delen av sportslivet, overlot «Hasiv» helt og holdent til frilansmedarbeideren Egil M. Bøe som sannsynligvis brukte mer tid i avisen enn han gjorde hjemme. Signaturen «Emb» sørget for at avisens fotballdekning ikke bare var omfattende, men også nyhetsfull, formodentlig fordi han også var en av kretsens fremste fotballdommere og hadde en bred kontaktflate i miljøet.

«Hasiv» sørget på sin side for at lange resultatlister fra alle mulige og umulige friidrettsstevner – fortrinnsvis fra sin egen klubb Frisinn – fikk plass. Han gikk aldri hjem til Haukeligata før han hadde kontrollert at nattredaktøren ikke hadde behendig lurt unna hans lister til fordel for en nyhetssak. Den slags redigering ville det ellers milde medmennesket «Hasiv» ha seg frabedt. Det var ikke så viktig at hans tekst kom med, men resultatlistene skulle med, var hans klare beskjed til nattfolket.

Selv om det slett ikke var lett å få plass i «Hasiv»s lille kontorkott – det fløt mer enn over av papirer og bilder som skulle arkiveres en gang – hadde vi mange seanser hvor hans tema var å oppdra redaksjonens yngstemann til å fatte betydningen av at resultatlistene alltid var omfattende, og man ikke bare tok med de tre beste. Muligens hadde vår nærkontakt en avgjort sammenheng med at søster til «Hasiv», Karen, utgjorde halvparten av en evangelisk sangduo som turnerte i mange år over det meste av landet, «sangsøstrene Karen og Signy». Signy Hansen var fra Hillevåg, og var en av de to kvinnene i Bispeladegårdsveien som mer enn gjerne passet – og holdt meg i hånden – i mine aller yngste dager.

Den andre var Aud Schønemann som i en kort teaterperiode bodde i nabohuset til familien Hansen. Konene i nabolaget lurte alltid på om Aud Schønemann som så – etter deres kollektive oppfatning – så «alminnelig ut», virkelig kunne være skuespiller, og ikke minst at hun kunne være gift med en så pen mann som Jan Pande-Rolfsen, senere mest kjent som hallomann i NRK.

Da jeg kom tilbake til Rogalands Avis som ansvarlig redaktør – som det den gang het – i 1978, var «Hasiv» den første som ønsket meg velkommen. Han var da klubbformann, og ville orientere meg i forkant av et forhandlingsmøte som min forgjenger i redaktørstolen hadde avtalt, om de aktuelle stridstema. «Hasiv»s klare beskjed til meg var ikke til å misforstå – «sama ka du seie, eg gjer meg ikkje» – og jeg fattet fort at «Hasiv» ikke hadde endret seg særlig i løpet av de ni årene jeg hadde vært borte fra avisen.

Nettopp denne standhaftigheten, var det som formodentlig hadde ført til at han maktet å snu en folkestemning på det sene femtitallet. I februar 1958 vedtok nemlig formannskapet i Stavanger å fylle igjen Badedammen straks «man hadde tilgjengelig fyllmasse». Dammen skulle benyttes til andre formål, for eksempel som en «lekeplass med grøntareal». Etter drøye 100 år, var det politiske timeglasset i ferd med å renne ut for folkelivet i Badedammen.

Vedtaket hadde en dobbelt begrunnelse. Dels var den gamle forstøtningsmuren blitt så dårlig at det ville koste omkring 30.000 kroner å reparere den på en forsvarlig måte. Dels hadde Helsevesenet blåst i sin stridsbasun at badevannet var så forurenset at bading var helsefarlig. Av den grunn måtte dammen kondemneres som badeplass hvis man ikke foretok en omfattende opprenskning, oppmudring, tilførsel av ny sand og nye renserør etc. Et slikt arbeid ble kalkulert til cirka 5000 kroner, men helsevesenet trodde ikke det ville være nok til å sikre rent vann. Budskapet fra det politiske miljøet var egentlig klart: Bygg heller nytt bad på Tjuaskjæret.

Andre hvisket høylytt at en sterkt medvirkende årsak til vedtaket var Brisling-Bjellands utbygging i Strømsteinen. Det passet ikke med en badedam midt inne i et ekspansivt industriområde. Det skulle ikke være noe mer av det sommerliv i Varmen som Karsten Roedder skildret i sin roman «Knus ikke en elendig i porten»: «I Badedammen var det skrik og spetakkel hele dagen lang …»

Noen ganger gjør politikere regning uten vert, andre ganger glemmer man folkets røst. Denne gangen sto verten fram med kraftig røst. Halvor Sivertsen skred til verket. Han holdt fast ved det beskyttelsesbåndet som gamle lærer Nils Medhus hadde knyttet rundt Badedammen et halvt hundre år tidligere. Også den gang hadde Badedammen vært i fare.

Å nevne høyt at Badedammen skulle bli gjenfylt, var som å vifte med en rød klut foran ansiktet til «Hasiv». Det var å be om bråk. «Hasiv» klatret opp på barrikadene, gjennomsyret i sinn og sjel av sin gamle troserklæring: «Pillemenn! Samma ka du seie, eg gjer meg ikkje.» En slik tro flytter ikke bare berge, den endrer også bystyreholdninger.

Halvor Sivertsen ble en undersøkende journalist lenge før betegnelsen var oppfunnet. Hvis vannet i Badedammen var helsefarlig, burde det vises på sykefraværet til elevene ved Johannes skole, mente «Hasiv». Men Johannes-elevene, som badet i Badedammen, hadde ikke større sykefravær enn andre skoleunger. De var bare mye bedre å svømme.

Han formulerte fort et kamprop for Badedammens venner som lød nærmest som et russerop fra sagatiden: «Store, små, alle sammen – verne vil om Badedammen». Slagordet fenget. Omkring 2400 underskrifter ble overlevert ordfører Tjalve Gjøstein før Stavanger bystyre skulle behandle sak nr. 21 – «Gjenfylling av Badedammen» – på møtet fredag 30. januar 1959. Bystyredebatten varte i tre timer, og da det endelig kom til votering, falt forslaget om å fylle igjen Badedammen (den der pytten som Venstres Ingolv Helland kalte den) med 38 mot 31 stemmer. For en gangs skyld var ikke utfallet av en bystyreavstemning forutsigbart.

Deretter ble et forslag fra Søren Sørensen vedtatt med 63 mot 6 stemmer. Det innebar at man bevilget 8000 kroner til opprenskning av dammen slik at den kunne brukes til bading inntil man hadde funnet fram til en «annen og alternativ løsning». Å finne et alternativ ble redningsbøyen for bystyret. Det ble en gjennomgangstone i debatten at man ikke burde ødelegge Badedammen før man hadde et annet alternativ å tilby befolkningen i østre bydel. Man ville likevel ikke kaste barna ut med badevannet.

For «Hasiv» var det imidlertid bare et minus ved vedtaket – som bystyremedlem hadde han ikke vært med på det. Den gang var det slik at A-pressen med ujevne mellomrom plukket ut noen medarbeidere i distriktsavisene som ble med på dens dekning av større idrettsbegivenheter. Da bystyret debattert badedammens skjebne, var «Hasiv» i Göteborg for å dekke det første EM på skøyter som gikk på en kunstfrossen bane. Kanskje var det seiersånden fra «Hasiv» som smittet over på Knut Johannesen, og som førte til at han sikret seg sitt første europamesterskap under mesterskapsdagene på Nya Ullevi.
«Sama ka du seie, eg gjer meg ikkje...»

Glemte han var gått av som formann

Det var for øvrig i Aftenbladet at signaturen «Hasiv» først dukket opp. Før krigsutbruddet i 1940, rapporterte han samvittighetsfullt fra Frisinns ulike arrangementer, aller mest fra de forskjellige skytekonkurransene som klubben arrangert for bedriftsidrettslag. Samme dag som folk flest var opptatt av «Altmark»s skjebne i Jøssingfjorden, rapporterte «Hasiv» fra et stevne hvor ganske andre skytevåpen var i bruk:

«I Frisinn Sportsklubbs skytelokale hadde Stavanger Blikktrykkeris arbeidere, både kvinner og menn, en morsom konkurranse fredag kveld. Det var 60 deltakere, derav 19 kvinner. Skytingen tok til straks etter arbeidstidens slutt, og klokken var bortimot 23.00 før den siste mann var ferdig. I og med at storparten aldri hadde tatt i en miniatyrrifle før, ble de oppnådde resultatene ganske bra.» Deretter fulgte en omfattende resultatliste, helt i «Hasiv»s ånd …

Nå var det ikke bare sport som opptok Halvor Sivertsen. Han hadde meninger om det meste. Derfor var det ikke så underlig at totalavholdsmannen engasjerte seg sterkt da stavangerfolk samlet seg til det andre valget på to uker i oktober i 1951. 80,2 prosent av byens stemmeberettigede møtte fram 8. oktober for å avgjøre hvem som skulle styre byen i de kommende fire årene. Den 22. oktober skulle folket igjen gå til valgurnene. Denne gang handlet det om brennevin eller ikke. Folket skulle ta standpunkt til om byen skulle bevare sine to vinmonopolutsalg, eller om de skulle stenge sine dører etter å ha vært åpne i fire år.

En som fikk ekstra mye å bestille i løpet av den temmelig opphetede valgkampen, var politimester Ola Kvalsund. Han viklet seg nemlig inn i en leserbrevdebatt med journalist Halvor Sivertsen, eller snarere Frisinn-formann Halvor Sivertsen, om alle mulige og noen umulige sider ved politiets holdning og prioriteringer i forhold til alkohol. Den debatten kunne nok «Hasiv» fortsatt ha ført lenge etter at avstemningen var over, basert på sitt motto: «eg gjer meg ikkje …»

Den historien jeg forbinder sterkest med «Hasiv» dreier seg om årsmøtet i Frisinn i februar 1940. Den var en gjenganger blant de avishistoriene som ble servert på Fiskepiren. «Hasiv» gikk på det årsmøtet av som formann. Da krigen brøt ut, halvannen måned senere, ble klubben lagt død. I fredsrusen i 1945, gjenoppsto Frisinn. «Hasiv» hadde da glemt at han hadde gått av, og fortsatte som formann, formodentlig av gammel vane. Ingen våget å minne ham om at en annen egentlig var valgt som formann før klubben ble nedlagt.

Siden var det ikke alltid at han husket å avholde årsmøte, for som han gjerne smilte: «de e jo meg og an Gystav (Aadnesen) så fikse det mesta ligavel.» I 1995 ble det for øvrig satt opp et relieff av Halvor Sivertsen til et evig minne om den gang Hasiv mobiliserte «Store, små, alle sammen, verne vil om Badedammen».

Mer fra Dagsavisen