Nyheter

Hun startet «Stavanger på Skeivå»

Da Turid Tafjord (62) arrangerte de første homodagene i Stavanger i 1999, var tanken at festivalen etter hvert skulle gjøre seg selv overflødig. I år arrangeres den for 20. gang, og er fortsatt like viktig, mener hun.

Det var kanskje verre litt lenger sør i landet, men Stavanger er jo midt i «bibelbeltet». Hver gang vi sto på stand i sentrum kom det noen bort og leste høyt fra Bibelen til oss – og gjerne de verste versene. Men da pleide jeg å sitere tilbake fra Bibelen; og svarte noe om hvordan Jesus sa til Johannes at «ingen har jeg elsket høyere enn deg».

Og hva svarte de da?

Turid Tafjord ler høyt. Som om hun fortsatt kan se de illsinte menneskene for seg.

De svarte som regel noe sånt som at «DET GÅR IKKE AN Å BARE RIVE BIBELSITAT UT AV SAMMENHENG!».

Så det har gått framover siden 80-tallet, altså. Alt var virkelig ikke bedre før, sier hun.

Den 62 år gamle kvinnen har i tidligere intervjuer blitt omtalt som en «bauta» i det homofile miljøet i Stavanger – og ikke uten grunn. Hadde det ikke vært for henne hadde ikke Stavanger på Skeivå, eller «Homodagene i Stavanger», som det het i sin tid, blitt en realitet. Helt siden slutten av 70-tallet har Tafjord kjempet for homofiles rettigheter; det startet da hun bodde i Bergen, før hun i løpet av sine år i Harstad var med på å etablere HBT (homofil og lesbisk bevegelse) i Tromsø. I 1982 flyttet hun hjem til Rogaland, hvor hun i mange år var aktiv i styret i HBR (homofil og lesbisk bevegelse i Rogaland), og etter hvert LLH Rogaland. I tillegg til å stå bak skeivå har hun også blitt æresmedlem i foreningen FRI (foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og mottatt LLH Rogalands «homofrydpris» for sin innsats.

Selv har hun aldri tenkt på seg selv som en «bauta», men hun setter pris på at arbeidet hun har gjort og tiden hun har lagt ned har blitt lagt merke til – og ikke minst at Stavanger på Skeivå fortsatt arrangeres. Skeivå-eventyret startet høsten 1998, da hun satt i styret til LLH Rogaland. Både i Oslo og Bergen hadde de homodager, og en dag kom det en forespørsel om ikke Stavanger kunne stelle i stand noe lignende. Det kunne de jo, og ansvaret ble gitt til Tafjord. Tradisjonelt sett er 27. juni pride-dagen, og bakgrunnen for det er Stonewall-opprøret i New York i 1969, da en gruppe homofile slo tilbake mot trakasseringen de opplevde fra politiet. Både Bergen og Oslo feiret rundt denne datoen, og for at det ikke skulle krasje med noen av de andre byene, ble september valgt for Stavanger.

Vi ville ikke konkurrere med noen, og det er veldig mye som skjer rundt slutten av juni. I 1999 var det dessuten mye fint vær i starten av september, og folk er jo på ferie ut august uansett. Så da ble det første uken i september; rett og slett av praktiske årsaker, og sånn har det holdt seg siden, sier Tafjord.

Men det var ikke bare-bare å fikse homofestival i Stavanger. Først startet arbeidet med å finne ut hva festivalen skulle inneholde. Tafjords visjon har hele tiden vært at det skal være gøy – men også matnyttig. Underholdning og kunnskap. Dessuten trengte de å synliggjøre seg, men hvordan? På denne tiden i Stavanger var det mange «helgehomoer», som Tafjord kaller dem – mennesker som festet med homsene i helgene, men levde heterofile liv resten av uken. Med andre ord var det ikke så lett å få folk med ut for å reklamere for en homofestival, men synliggjøring måtte til. Tafjord mente at homodager var løsningen.

Det var tungt i starten. Veldig tungt. Ikke hadde vi penger, og ikke var det noen som ønsket å støtte oss økonomisk i arbeidet. Eller, det vil si... Det første året ble vi støttet av en bedrift mot at vi ikke brukte logoen deres, sier Tafjord og humrer.

På arbeidsplassene var det heller ikke alltid like populært å være homo, så invitasjoner, festivalprogram og annen informasjon ble enten håndskrevet eller printet ut på arbeidsplassene etter arbeidstid.

Det var fryktelig strevsomt, rett og slett. Det var ikke mange som sto i kø for å sponse oss på den tiden, for å si det sånn.

Men etter hvert ble innholdet spikra, og i september 1999 gikk de første «Homodagene i Stavanger» av stabelen. Onsdag ble den litt seriøse og matnyttige åpningsdagen, mens torsdag nærmest ble motpolen. Da var det duket for underholdning, nærmere bestemt filmkveld. Det ble bestemt at det skulle vises én homsefilm og én lesbefilm. Ifølge Tafjord var ofte homsefilmene knallgode, mens lesbefilmene var helt tragiske.

– Homsefilmene var vittige og underholdende. Det som skjedde i lesbefilmene var at hovedpersonen enten døde eller red inn i solnedgangen med en kjekk mann, sier Tafjord og ler, og legger til at det heldigvis ble en bedring i lesbefilmene etter hvert, men av praktiske årsaker ble filmkvelden fjernet etter noen få år.

Fredagene under homodagene var dedikert til ungdommen, lørdag med den store homodagsfesten, før arrangementet ble avsluttet med «skeiv i sjelå» i St. Petri kirke på søndagen. Homodagsfesten gikk så bra allerede første året at festivalen satt igjen med overskudd til året etter. Likevel var det flest mennesker fra det homofile miljøet som kom, og det var langt mellom hver hetero.

Det første året glimret heteroene med sitt fravær. Det er mulig de var redde for at noen skulle tro de var homo? Men det skal også nevnes at vi var i ferd med å gå ut av et tiår preget av HIV-skremsel og massehysteri, noe som kanskje ikke hjalp. Men året etter kom det flere heteroer. Da skjønte de kanskje at det ikke var så farlig – og ikke fikk de hiv heller, sier hun og ler.

Tafjord tror noe av nøkkelen til at homodagene har blitt en suksess er humor, både fordi den ufarliggjør og knytter folk sammen. Det er noe hun har jobbet mye med under arbeidet med homodagene og skeivå, og som hun er veldig glad for at har blitt videreført, for «om vi kan le sammen kan vi jo ikke hate hverandre», som hun sier.

###

Men én ting hun fortsatt mener det syndes stort på, både fra privatpersoner og mediene, er bruken av «de» og «vi». Hun mener det er to bokstaver som skiller mye i måten man ser på mennesker.

Ved å kalle en gruppe mennesker «de» - de homofile, de prostituerte, de psykisk syke – så distanserer du deg fra en gruppe du ikke ønsker å bli identifisert med. «Vi» er alltid det en selv anser som positivt, mens «de» er noe eller noen en helst ikke vil forbindes med. Jeg er ikke så glad i de to bokstavene sammen, og dersom folk hadde kuttet ut det hadde det gjort mye, sier Tafjord.

Og «de» og «vi» har hun fått merke på kroppen. Ikke bare av homomotstandere på 80-tallet, men fortsatt nå, i 2018. Tidligere var motstanderne kanskje mer verbale, mens nå tier de, ifølge Tafjord. Hun vet ikke om tausheten skyldes at folk er redde for å spørre, redde for å få vite svaret – eller noe helt annet.

Når samboeren min og jeg treffer nye mennesker, så kommer fortielsen fort fra den andre parten. Plutselig tar spørsmålene bare slutt. Naturlig nok er det jo mye kjekkere å bli stilt spørsmål enn å bli ignorert. Introduserer vi oss som et par er det jo naturlig å spørre om vi har bodd sammen lenge og hvordan vi møttes, for eksempel. Det er jo sånne spørsmål du ville stilt et heterofilt par. Men ofte stopper det bare der, fordi samtalen ikke blir tatt videre med en gang legningen vår er et faktum. Da oppleves det som et tema de vi snakker med ikke vil inn på, og da blir det vanskelig for meg. Noe som er nok en grunn til at vi, dessverre, på mange måter, fortsatt trenger Stavanger på Skeivå.

Hva kan man gjøre for å få slutt på dette her, tror du? 

Vi må jo bare fortsette å kjempe. Kampen er fremdeles kjempeviktig, for disse tingene skjer når du minst venter det og der du minst venter det. Det er fortsatt fordommer, og det er urettferdig. Vårt liv er jo ikke annerledes enn ditt; vi ligger på sofaen og kjeder oss, lager mat og noen ganger er vi sosiale. Det er jo ikke rare forskjellene, sånn sett.

Da hun kom ut av skapet, høsten 1978, var det derimot enda verre. Hun var 22 år da hun, plutselig en kveld, ble konfrontert med at «hun sikkert er lesbisk». Tanken hadde ikke streifet henne før da, men da var det plutselig en del brikker som falt på plass. Men hun ble også tvunget til å se seg selv i et litt nytt lys, og ordet «homo» hadde hun ikke noe særlig forhold til. Hun hadde blitt lært opp til at en homo var en gammel mann som lokket smågutter med seg i skogen ved hjelp av sjokolade.

Det var den definisjonen jeg hadde fått på en homo. Ikke var jeg gammel mann og ikke likte jeg sjokolade, så jeg kunne jo i hvert fall ikke være homo? Jeg hadde jo de samme fordommene som alle andre, så jeg måtte jobbe litt med meg selv da jeg fant ut av dette. Enten det, eller så måtte jeg leve som jeg alltid hadde gjort.

Vennene syntes det var greit at hun var lesbisk, og det skjedde ofte at venner kom mot henne på fortauet, men tok en annen vei i det de så henne. Hun opplevde det både som veldig sårt og veldig tungt.

De første årene ute var tøffe. Både fordi jeg slet med egne fordommer, og fordi jeg måtte starte litt på nytt. Jeg fikk meg nye venner innad i miljøet, men jeg hadde jo ingen historie med dem.

Hun bestemte seg for å jobbe med fordommene, og endelig skjønte hun litt bedre hvem hun var. Gjennom hele ungdomstiden hadde hun trodd at hun ikke hadde følelser, men plutselig hadde hun det. Hun beskriver det som «himmelsk» å endelig finne ut av ting, men innrømmer at hun kanskje forelsket seg litt i forelskelsen og i følelsen av å plutselig føle.

Heldigvis er det nok litt mer kunnskap og informasjon for unge i dag, og på grunn av det har de forhåpentligvis en tanke eller en idé om hva som foregår inni dem på et litt tidligere tidspunkt. Men den kom ut-perioden, fra du erkjenner for deg selv at du er homo, til du godtar deg selv, kan for noen være like lang og tøff nå som da, tror hun.

Litt derfor mener hun homofestivaler fortsatt er viktige. Og homokampen blir hun aldri lei av å snakke om; selv om hun har snakket om den i 40 år. Hun har møtt seg selv i døren mange ganger i løpet av disse årene, men sitter for det meste igjen med positivitet. Hun mener Stavanger på Skeivå har hatt, og har, en funksjon. At det er viktig. Og at det hjelper. At det skaper både åpenhet og et mangfold i alder, kjønn og bakgrunn. Hun mener festivalens vekst er et bevis på det. Og ikke minst at byen nå endelig har fått en parade.

Jeg er veldig fornøyd med at Stavanger på Skeivå fortsatt eksisterer den dag i dag og at festivalen vokser. Det er godt å se at det jeg slet med å få i gang og slet med å holde gående, fortsatt lever – selv om tanken i utgangspunktet var at festivalen skulle gjøre seg selv overflødig. Det burde strengt tatt ikke vært nødvendig med en sånn festival, men det er likevel kjekt å kunne feire kjærligheten og livet, sier Tafjord.

Stavanger har tross alt vært en ganske okei by å være homo i, legger hun til. 

I år arrangeres Stavanger på Skeivå for 20. gang. Vi har vi pratet med ulike mennesker om festivalen, utfordringer og veien videre:

Les også om Claire Gouldthorp som er prest – og gift med en kvinne. 

Les også om Arve Andersen som i mange år har kjempet mot fordommer og homofobi i idretten.

Mer fra Dagsavisen