Hva skal man kalle et parti som i høst gjentatte ganger uttalte: «Har du fortsatt tro på oljeeventyret, må du stemme Frp», men som nå, i regjering, har godtatt full stans i oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen, Senja, og Mørefeltene? spør Kari Nessa Nordtun og Dag Mossige i Stavanger Ap. Foto: NTB scanpix

Høye skrik og null ull fra Frp

KRONIKK: Spektakulært hykleriske Frp har nå godtatt full stans i oljevirksomhet i Lofoten.

Rogalandsavis

Tekst: Dag Mossige, kommunalråd Ap og Kari Nessa Nordtun, gruppeleder Ap

Mens Fremskrittspartiet i valgkampen kalte Arbeiderpartiets kompromissløsning om oljeleting et «svik», viser den nye regjeringserklæringen at Frp brukte og kastet oljearbeiderne i Stavanger og Rogaland som et forhandlingskort for å få fortsette i regjering. Hva skal man kalle et parti som i høst påstod, som bystyreveteran Leif Arne Moi Nilsen (Frp), at «Har du fortsatt tro på oljeeventyret, må du stemme Frp», men som nå har godtatt full stans i oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen, Senja, og Mørefeltene?

RA-redaktør Bjørn Sæbøs kommentar (10.1.18) om Frps «dobbeltkommuniserende egenskaper» i en valgkamp hvor Frp «kunne stjele Aps oransje kjeledresser og fremstå som oljearbeiderpartiet», treffer på mange punkt smertelig godt. «De sier nei til mer arbeid og arbeidsfolk, de sier nei til Nord-Norge, og de sier nei til velferd i hele landet», var nettopp finansminister Siv Jensens svar til Arbeiderpartiets forslag om å frede deler, men å åpne noen områder, for petroleumsvirksomhet – etter at ingenting hadde skjedd på Frps vakt i fire år i regjering. 

Mens noen høylytte politiske krefter fnyser av kompromisser og samarbeid, mener vi at det er godt politisk håndverk som ligger til grunn for det meste av vår fantastiske velferdsøkning i etterkrigstidens Norge. Også innenfor petroleumssektoren har vi en lang tradisjon for en forsiktig og gradvis tilnærming til å åpne nye områder for utvinning – og for å komme motstridende politiske interesser i møte.  

Med steile fronter mellom og innad i flere partier, fremstod Arbeiderpartiets kompromiss som særlig klokt for å ivareta hensynet både til industrien og miljøet – og for å få en endelig avklaring omkring havområdene utenfor Nordland. Et sterkt ønske om beskyttelse av den mest verdifulle naturen i området ble imøtekommet ved etableringen av Lofotodden nasjonalpark og utvinningsfri sone i havområdet utenfor. For å sikre fremtid verdiskapning, arbeidsplasser, og finansiering av vår felles velferd, sa partiet på den annen side ja til å konsekvensutrede et mer begrenset område sør for Lofoten, nærmest hvor det utvinnes både olje og gass i dag.

Å skrike høyest har sjelden brakt vårt samfunn videre: Til det trengs det kompromisser, spesielt av den kontroversielle sorten, som her mellom de som ønsket full åpning, og de som sa nei til enhver aktivitet i området. Ulike aktører som Dagens Næringsliv og LO påpekte at det var nettopp en slik løsning som kunne føre til at noe faktisk skjedde, i motsetning til tidligere års stillstand. «På mange måter har Arbeiderpartiet gjennom dette begått umulighetens kunst», uttalte Forbundsleder i Fellesforbundet, Jørn Eggum.

Olje- og energiminister Terje Søviknes kalte dette «et stort svik fra Arbeiderpartiet». Det er knallharde men og spektakulært hyklerske ord, gitt at Frp nå enstemmig har omfavnet en regjeringsavtale som sier nei til enhver konsekvensutredning i hele området. Som kandidat kalte Atle Simonsen (Frp) konsekvensutredning hans viktigste sak, og påstod at Arbeiderpartiets kompromiss «kan koste Rogaland 10-15.000 lønnsomme jobber.»  For å feie enhver tvil til side, gjentok den nyvalgte stortingsrepresentanten at han «lover å holde det han har lovet sine velgere i Rogaland…. Det aller viktigste er å sørge for at oljeeventyret får fortsette.» (Stavanger Aftenblad, 16.6 og 14.9.17). 

Det krever politisk mot for å fremme kompromissløsninger som kan bringe vårt oljeeventyr videre, ikke uansvarlig, skingrende populisme. Det er nok riktig, som Bjørn Sæbø skrev, at Frp forsøkte å stjele Arbeiderpartiets klær. De lyktes nesten. Til neste valg bør de ikke undervurdere at våre oljearbeidere vil huske godt hvem som skrek høyest, men som til slutt leverte minst ull.